Danmarks geografi

Danmark kan naturgeografisk deles i 3:

1. Det vestdanske hedeslette- og bakkeøylandskapet sør for Limfjorden og vest for en linje fra Dollerup (litt sørvest for Viborg) til litt vest for Flensburg.
2. Det østdanske morenebakkelandet nord og øst for denne linjen. Oppå det faste fjellet, som danner en nokså jevn flate, ligger istidenes løsmateriale med mektigheter fra om lag 1000 til 5000 meter.
3. Bornholm.

Overflateformene i løsmaterialet bestemmer landets utseende. Disse formene skyldes isbreene direkte, breelvene og senere havets og vindens arbeid. Langs den nevnte linjen lå iskanten lenge under siste istids maksimum. Den kalles derfor hovedoppholdslinjen. Ut over det gamle, utjevnede morenebakkelandet fra nest siste istid strømmet breelvene og la opp det medførte sandmateriale i den gamle moreneoverflatens laveste deler. Disse store, jevne sandslettene utgjør de såkalte hedeslettene, tidligere dekket av hedevegetasjon, nå for det meste oppdyrket og tilplantet med skogteiger, særlig av gran (plantasjer).

Øst for hovedoppholdslinjen finnes det unge bakkelandskap. Det er dels morenesletter, men mer utpreget er bølget morene, endemorener og lignende i meget markerte, langstrakte rygger eller uryddige høye bakker med relativt dype senkninger imellom. Smeltevannselvenes løp under og foran isen ligger i dag som daler og fjorder i dette landskapet, som er rikt på elver og sjøer. Enkelte steder har breelvene lagt opp sand og grus i lange åser (eskere), og det er bunnfelt leire i sjøer som isen demte opp. Disse formene setter sitt preg på mer begrensede deler av landoverflaten. I et tunnel- og smeltevannsdal-system i morenebakkelandet i dette området renner Danmarks lengste elv, Gudenå, 158 kilometer lang, med mange vakre sjøer.

Da isen smeltet vekk fra Danmark, var store deler av Jyllands nordlige del (Vendsyssel) oversvømmet av havet, og de høyeste delene av morenebakkene stakk opp som øyer. Senere under steinalderen (tapes-, littorinatiden) kom igjen havet inn over Nord-Jylland. Det nådde da ikke så høyt opp, men hadde større utbredelse mot sør (også sør for Limfjorden). Gamle strandvoller finnes i lange serier. Ved kystene og på hedeslettene har vinden dannet dynelandskaper, særlig kjent er vestkystens sandklitter. Ved fjære sjø tørker sanden og fyker innover land. Denne sandflukten foregår fremdeles ofte lenger enn til klittene, men er på det nærmeste stanset ved beplantning av buskfuru og marehalm.

Vest-Jyllands kyst er jevnlinjet med lav strand, og det er langgrunt, gjerne med revler utenfor. Lengst sør finnes større marskområder. Her arbeides det med å skaffe nytt land ved at man ved hjelp av egnede planter og ved å grave diker, sørger for å holde på slammet som sjøen fører inn ved høyvann. Ellers er det sandstrender og klitter. Innenfor disse ligger noen store sjøer, som Ringkøbing Fjord og Nissum Fjord, skilt fra havet av klittrekken som når betydelig høyere enn landet innenfor.

Kysten er farlig for skip, særlig i pålandsvær. Naturlige havner finnes ikke ved den ytre kysten. Den viktigste havnebyen er Esbjerg innenfor Fanø. Ellers har man lagd kanaler gjennom klittsonen inn til strandsjøene (Ringkøbing), eller man har bygd moloer til beskyttelse (Hirtshals). Innløpet til Nissum Bredning og Limfjorden fra vest har skiftet, og har vært et stadig problem. De fleste gode havner og større kystbyer i Danmark finnes lenger øst, i Limfjordområdet, ved Jyllands østkyst og på øyene. Kysten her er sterkt oppskåret. Dette kommer av at havet går inn over det ujevne morenelandet som havet ikke har kunnet planere annet enn i det små.

Fjordene på Jyllands østkyst er dannet ved at sjøen er gått inn i gamle tunneldaler (se ovenfor). Enkelte viker er demt av fra havet, for eksempel Lammefjord på det nordvestlige Sjælland, som ligger i en senkning omgitt av endemorenevoller på tre sider. Et trekk i kystbildet som også må nevnes er klintene, de høye bratte skrentene ut mot sjøen. Ofte har bølgene gravd ut disse i løsmateriale (morener). Spesielt vakre er de imidlertid der de er gravd ut i krittberg, som for eksempel Møns klint (143 meter høy) og Stevns klint i sørøst.

• Les mer om Danmark – geologi, Planteliv i Danmark og Dyreliv i Danmark.

Danmark har temperert kystklima med milde vintrer og relativt kjølige somrer. Landet ligger i vestavindsbeltet, det vil si at vest- og sørvestlige vinder er fremherskende. Forskjellene mellom sommer- og vintertemperaturene er forholdsvis små; størst differanse finnes i Øst-Danmark, som har mer «kontinentale» klimaforhold enn de vestlige delene av landet.

Det er ellers liten forskjell på temperaturene i de enkelte landsdelene. Årsmiddeltemperatur for hele landet er cirka 8 °C. Kaldeste måned er februar med middeltemperatur 0 °C, varmest er juli med middeltemperatur 17 °C. Antall frostdager, det vil si døgn hvor minimumstemperaturen har vært under 0 °C, varierer fra 70 ved kystene til 120 i det indre av landet.

Gjennomsnittlig årsnedbør er cirka 600 millimeter, men nedbørmengden varierer mellom 450 og 800 millimeter i de forskjellige landsdeler. Størst nedbør, 700–800 millimeter, får de sørlige og vestlige delene av Jylland, mens Nordøst-Jylland, Nordøst-Fyn, Langeland, Ærø og det meste av Sjælland, Lolland og Falster mottar mindre enn 600 millimeter.

Tørrest er området ved Storebælt og ved Samsø Bælt, som får mindre enn 500 millimeter nedbør i året. For hele landet gjelder at august er den mest nedbørrike måneden, mens våren er den tørreste perioden.

• Totalt areal: 43 561 kvadratkilometer
• Landareal: 42 962 kvadratkilometer
• Dyrket mark, gartnerier og frukthager: 25 329 kvadratkilometer
• Skoger og plantasjer: 5294 kvadratkilometer
• Innsjøer og elver: 671 kvadratkilometer
• Største innsjø: Arresø, 39,5 kvadratkilometer
• Høyeste punkt: Møllehøj, 170,86 meter over havet
• Kystlinje: 7314 kilometer

• Danmark
• Danmarks geologi
• Dyreliv i Danmark
• Planteliv i Danmark

• Geodatastyrelsens webkart
• Detaljert klimainformasjon om Danmark på Den meteorologiske verdensorganisasjon sine hjemmesider.