Burundi har lenge vært et tett befolket område av Afrika, med fruktbare åser og tilgang på godt fiske i de store sjøene. Opprinnelig var denne delen av Afrika befolket av jegere og sankere, før jordbruket etablerte seg i middelalderen.
Kongedømmet Burundi, eller Urundi, ble dannet på 1600-tallet, med utgangspunkt i den herskende og kvegdrivende folkegruppen tutsi. Tutsiene utgjorde kongeslekten og adelen, en konge i Urundi hadde tittelen mwami. Et tilsvarende kongedømme ble dannet i Rwanda, like nord for Burundi.
På 1850-tallet besøkte europeere disse kongedømmene for første gang. Kongedømmene Urundi og Ruanda ble en del av tysk Øst-Afrika i 1890, men ble erobret av belgierne under første verdenskrig. Etter krigen, i 1923, ble området offisielt underlagt Belgia gjennom et vedtak i Folkeforbundet, forløperen til De forente nasjoner (FN). Både Ruanda og Urundi var styrt av en tutsi-elite.
Da Urundi fikk sin uavhengighet i 1962, under navnet Burundi, ble den nye staten etablert som et konstitusjonelt monarki. Kong Mwambutsa 4. (1912–1977) var tutsi, men posisjoner i staten for øvrig var nøye fordelt mellom de to største folkegruppene. Mange hutuer valgte likevel å flykte til Rwanda, hvor denne gruppen hadde fått mer makt etter selvstendigheten.
Forholdet mellom gruppene var spent, som de også var i Rwanda på samme tid. Da statsministeren – en post som tilhørte en hutu – ble drept i 1965, utløste dette et kuppforsøk fra hutuene mot kongen. Han svarte med å sette inn styrkene sine mot både hutu-politikere og intellektuelle, og hutuer flest. I uroen som fulgte ble kongedømmet avviklet.
I årene etter konsoliderte den gamle tutsi-adelen makta, og på samme tid sikret hutuene sine posisjoner i nabolandet Rwanda. Begge land opplevde massakrer. I Burundis tilfelle kulminerte det i massemord på hutuer i 1972. Oppimot 200 000 kan ha blitt drept, enda flere klarte å flykte til nabolandene Rwanda og Tanzania. Uroen fortsatte og utløste stadig nye massakrer, både på hutuer og tutsier fram til 1993. Dette året ble det hutu-dominerte partiet FRODEBU vinner av valget. Ytterliggående grupper av både tutsier og hutuer brukte anledningen til å massakrere motstandere. I krigen som fulgte mistet opp mot 300 000 mennesker livet.
Volden i Burundi var foranledningen til at Burundis president Cyprien Ntaryamira (1955–1994), og Rwandas president Juvénal Habyarimana var i Tanzania i april 1994 for samtaler. Da de to presidentene returnerte til Rwandas hovedstad Kigali 7. april 1994, ble flyet de satt i skutt ned. Dette ble startskuddet for folkemordet i Rwanda. Selv om begge land tidligere hadde opplevd massakrer, var dette noe helt annet; rundt én million tutsier og moderate hutuer ble drept i løpet av 100 dager.
Folkemordet i Rwanda førte til økte spenninger også i Burundi, inkludert massakrer på hutuer. Flyktninger fra Rwanda bidro til et stadig mer uoversiktlig bilde av opprørsgrupper både i Burundi og i Den demokratiske republikken Kongo. I 1996 utførte Pierre Buyoya statskupp. Krigen fortsatt i Burundi fram til 2005, da det endelig kom til enighet mellom tutsi- og hutu-dominerte grupper om maktdeling. Da hadde den tolv år lange borgerkrigen kostet 200 000 mennesker livet.
Etter krigen ble den tidligere hutu-opprøreren Pierre Nkurunziza valgt som president. I 2008 ble det inngått en fredsavtale med den siste av flere opprørsgrupper i Burundi.
Maktbalansen mellom grupper i Burundi ble forrykket da president Nkurunziza i 2015 stilte til valg for en tredje periode og vant. For å kunne gjennomføre valget ble sikkerhetsstyrker engasjert, og det ble slått ned på opposisjon og menneskerettsaktivister, advokater og studentaktivister. Siden uroen etter valget har det vært frykt for ny borgerkrig og nye massakrer i Burundi.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.