Axel Honneth

Honneths mest innflytelsesrike verk, Kamp om anerkjennelse, utkom på tysk i 1992. Her foretar han en kritisk fortolkning av G.W.F Hegel, George Herbert Mead og moderne utviklingspsykologi, og stiller på dette grunnlaget opp en teori om tre former for anerkjennelse som alle er avgjørende for utviklingen av et sunt selvforhold, noe han kaller «selvrealisering».

Den første formen, kjærlighet, består av følelsesmessig bekreftelse i nære relasjoner, først og fremst i barndommen der vi er avhengige av omsorgsfulle foreldre, men også senere i livet der vi bekreftes av venner, familie og romantiske partnere.

Den andre formen, respekt, henviser til moralske og juridiske relasjoner mellom frie og likeverdige personer som ikke har noen følelsesmessig tilknytning. Denne anerkjennelsestypen utgjør det moralske grunnlaget for moderne rettssystemer der borgene har krav på like rettigheter og friheter uansett kjønn, etnisitet, sosial status og så videre.

Den siste formen for anerkjennelse angår samfunnsbidraget vi yter hver især, typisk gjennom arbeidet vårt, men også gjennom andre aktiviteter slik som kunstneriske eller kulturelle uttrykk. Honneth beskriver anerkjennelsen av evner eller handlinger som er nyttige for samfunnet som sosial verdsettelse.

Uten anerkjennelse kan vi ikke utvikle en vellykket selvidentitet og leve minimalt gode liv, hevder Honneth. Sosialfilosofiens oppgave er derfor å analysere hvordan de sosiale betingelser for anerkjennelse trues av diverse former for ekskludering, ringeakt, fremmedgjøring, tingliggjøring og individualisering i moderne samfunn, noe han sammenfattende kaller «sosiale patologier».

Når mennesker nektes anerkjennelse kan det enten kan føre til en tilstand av underdanighet, eller til «kamp om anerkjennelse». Historiske eksempler på det siste er kvinnerettighetsbevegelsen, den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen og arbeiderbevegelsen. Mer aktuelt nevner Honneth minoriteters kamp mot ulike typer diskriminering og kulturell forakt, samt arbeidstageres kamp for stabile arbeidsforhold i et kapitalistisk arbeidsmarked som blir mer og mer uforutsigbart og deregulert.

Honneth understreker at det i et velfungerende demokrati foregår en permanent diskusjon om hvilke rettigheter borgerne bør ha, og hvordan disse rettigheter skal forstås og anvendes, for å skape like muligheter og betingelser for alle. Det foregår også kamper og konflikter som angår selve samfunnets verdigrunnlag og dermed hvilke egenskaper og aktiviteter som bør anerkjennes som verdifulle for fellesskapet.

Frihet er et sentralt tema i Honneths senfilosofi. Frihet er den mest sentrale verdien i vestlige demokratier, men blir ifølge Honneth misforstått som noe privat og individuelt. Ekte frihet, mener han, oppstår i sosiale relasjoner som samtidig forplikter oss, for eksempel friheten til å være en god forelder, en verdsatt arbeidstaker eller en demokratisk medborger. Frihet uten forpliktelse er tom og meningsløs.

Honneth tilslutter seg dermed Hegels forståelse av frihet som det å «være seg selv i den andre», det vil si at «den andre» ikke er en trussel mot min frihet, men en forutsetning for den. I et godt vennskap eller parforhold oppfatter vi ikke den andres behov som en begrensning av vår egen frihet fordi den andre er en del av «oss selv». Noe lignende gjelder ideelt sett på samfunnsnivå der det å overholde lover, respektere andre samt yte en innsats for fellesskapet bør kunne forstås som et uttrykk for den enkelte borgers frihet, altså noe hen selv ønsker, velger og identifiserer seg med.

Med fagfilosofisk terminologi kan vi si at Honneth forsvarer en «positiv» frihetsforståelse (frihet til) fremfor en negativ forståelse (frihet fra).