Den platoniske tradisjon omfatter de filosofiske retningene nyplatonismen og augustinismen i antikken, middelalderen og renessansen.
Plotin regnes som platonismens fremste representant i oldtiden. Han føyer til mange ting som ikke finnes hos Platon, for eksmepel læren om det Ene som opphavet til alle ideer. Kirkefedrene Clemens Alexandrinus, Origenes og Augustin utbygde platonismen videre, og den var den toneangivende filosofi i middelalderen, helt til Aristoteles' lære ble gjenoppdaget på 1200-tallet. Platonismen fikk en oppblomstring i renessansen, især omkring det nye «akademi» som Cosimo de' Medici grunnla i Firenze, og hvis fremste representanter var Marcilio Ficino og hans elev Giovanni Pico della Mirandola. Cambridge-platonismen i England på slutten av 1600-tallet markerte enda en fornyelse av platonisk tenkning; især søkte denne retnings ledende representant, Ralph Cudworth, tilbake til den platoniske tradisjon til forsvar mot mekaniske og materialistiske tendenser, for eksempel i Hobbes' filosofi.
Et annet tema i platonismen er av religiøs snarere enn av filosofisk karakter. Denne tradisjon bygger blant annet på Platons fremstilling av ideen om det gode i Staten, som har et karakteristisk religiøst preg, videre på visse trekk ved læren om verdens tilblivelse i Timaios og læren om eros i Symposion og Faidros.
Platonismen har hatt avgjørende betydning for filosofiens utvikling ved å konsentrere oppmerksomheten mot begrepsplanet. Den forkjærlighet for matematikk og matematiske strukturer som preger for eksempel Kepler og Galilei, er inspirert av platonisme. Retningens mest iøynefallende svakhet er kanskje likegyldigheten overfor empirisk kunnskap.