Øst-Timor er en republikk i Asia som ligger mellom Indonesia i nord og Australia i sør. Landet omfatter den østlige halvdel av øya Timor, enklaven Oecússe Ambeno på den nordvestlige delen av Timor og øya Atauroi. Øst-Timor grenser til Indonesia (vestlige del av Timor) i vest.
Landet, som er på størrelse med det tidligere Buskerud fylke, har 1 383 700 innbyggere (2020).
Øst-Timor var, etter flere års geriljakrig, det fattigste landet i Asia da det ble selvstendig i 2002, og det er et av de minst utviklede land i verden. Til tross for landets olje og gassforekomster er Øst-Timor det landet i Sørøst-Asia som har det laveste bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger (2017).
Hovedstad er Dili.
Øst-Timors nasjonalsang er ‘Fedreland, fedreland, Øst-Timor er vår nasjon’.
Geografi og miljø
Landskapet domineres av en sentral langsgående fjellkjede. Høyeste fjell er Tatamailau, 2986 meter over havet. Mange elver renner til lavlandet og kysten. Mellom Øst-Timor og Australia i sør ligger Timorsjøen.
Vegetasjonen varierer fra savanne til frodige elvedaler og flekker med regnskog.
Øst-Timor har en blanding av sørøstasiatiske og australske dyrearter. Bortsett fra mer enn 25 arter av flaggermus er det få pattedyrarter. Det er mer enn 210 fuglearter.
Klimaet er tropisk. Årsnedbøren på 1000-2000 millimeter faller hovedsakelig fra november til mai. Resten av året har tørke. Lengre tørkeperioder inntreffer hvert tredje eller fjerde år.
- Les mer om Øst-Timors geografi og Plante- og dyreliv på Øst-Timor.
Folk og samfunn
Befolkningen består av de fire hovedgruppene melanesiere, papuanere, malayer og proto-malayer. Det er en liten kinesisk minoritet.
Landet er tettest befolket langs nordkysten og i deler av innlandet, og tynnest befolket langs sørkysten. 74 prosent av befolkningen bor på landsbygda.
Gjennomsnittlig levealder er 71,1 år for kvinner og 67,6 år for menn (2020). Barnedødeligheten er høy, 37 av 1000 levendefødte. Mer enn 43 prosent av befolkningen er yngre enn 15 år.
97 prosent av befolkningen er romersk-katolikker, 2 prosent er protestanter, 0,2 prosent er muslimer og resten tilhører andre religioner (2015).
Tetum og portugisisk er offisielle språk. Det finnes en rekke andre språk, og de fleste snakker indonesisk (Bahasa Indonesia).
- Les mer om Øst-Timors befolkning.
Stat og politikk
Øst-Timor er en parlamentarisk republikk med en president som øverste leder. Den utøvende makt er delt mellom presidenten og regjeringen. Presidenten velges i direkte valg for fem år og kan gjenvelges én gang. Parlamentet har ett kammer med 65 representanter valgt for fem år og velger statsminister.
Ved presidentvalget i 2017 ble Francisco Guterres fra det Indonesia-fiendtlige partiet Fretilin valgt til president med 57,1 prosent av stemmene. Ved parlamentsvalget samme året fikk Fretilin 23 representanter og det Indonesia-vennlige partiet Nasjonalkongressen for gjenreising av Øst-Timor (CNPT) 22 representanter. Andre partier fikk 20 representanter. Som det største partiet dannet Fretilin en mindretallsregjering. Da det i 2017 ikke lyktes minoritetsregjeringen å få vedtatt et statsbudsjett for 2018, ble det avholdt nytt parlamentsvalg i 2018. Forut for dette valget dannet CNPT og to andre partier Alliansen for forandring og fremskritt (AMP). Denne alliansen fikk 34 av de 65 representantene i parlamentet ved valget i 2018. Ny statsminister ble Taur Martan Ruak, som var Øst-Timors president fra 2012 til 2017.
Øst-Timor er inndelt i 13 administrative distrikter.
Forsvarsstyrken på Øst-Timor består av hær, marine og flyvåpen. Førstegangstjenesten for kvinner og menn er på 18 måneder; i 2010 var bare 7 prosent av rekruttene kvinner.
Øst-Timor er medlem av FN og FNs organisasjoner, Den asiatiske utviklingsbank og er tilsluttet Cotonou-avtalen med EU.
- Les mer om Øst-Timors politiske system og Øst-Timors forsvar.
Historie
Øya Timor besto opprinnelig av flere små kongedømmer. På 1800-tallet ble Øst-Timor gradvis underlagt Portugal, mens Nederland tok makten i den vestlige delen. Grensen mellom de nederlandske og portugisiske territoriene ble fastsatt i 1914. Japanerne okkuperte hele øya i 1942–1945. Vest-Timor ble en del av Indonesia i 1945, mens Øst-Timor ble en portugisisk koloni.
Forsøk på å opprette en uavhengig stat i den østlige delen av Timor ble gjort i 1974, etter at Portugals militærregjering var blitt avsatt. Etter en langvarig borgerkrig ble Øst-Timor erklært som en selvstendig stat i 1975. Senere samme år ble Øst-Timor invadert av Indonesia og erklært som den indonesiske provinsen Timor Timur. Okkupasjonen førte til at økonomien ble sterkt forverret. Indonesia ga opp anneksjonen av Øst-Timor i 1999. Samme år stemte 78,5 prosent av innbyggerne for uavhengighet.
I perioden som fulgte under ledelse av FNs overgangsmyndighet UNTAET, drev pro-indonesiske militsgrupper som ikke ville godta valgresultatet, terror mot befolkningen. Landet ble endelig selvstendig fra Indonesia i 2002. I 2006 førte uro og opptøyer til borgerkrigstilstander. FN sendte fredsbevarende styrker til landet for å stabilisere situasjonen.
Etter attentatforsøk mot både president og statsminister i 2008 har landet vært politisk stabilt. Forholdet til Indonesia er bedret.
- Les mer om Øst-Timors historie.
Økonomi og næringsliv
41,8 prosent lever under fattigdomsgrensen (2014). Med dette er Øst-Timor blant de 36 fattigste land i verden og det fattigste land i Sørøst-Asia.
Primærnæringene bidrar med 9,1 prosent av landets bruttonasjoalprodukt (BNP) og sysselsetter 41 prosent av den yrkesaktive befolkningen. De viktigste jordbruksproduktene er kaffe, kakao, sandeltre, ris, mais, kassava, søtpoteter og bananer. Det er et betydelig husdyrhold med blant annet storfe og vannbøfler. Det kommersielle fisket er ubetydelig. Industriens bidrag til BNP utgjør 56,7 prosent og sysselsetter 13 prosent av den yrkesaktive befolkningen. Kaffeindustrien har tradisjonelt vært dominerende.
Rike petroleumsforekomster ble i 1990-årene påvist i et område i Timorsjøen som forvaltes i fellesskap av Australia og Øst-Timor. Gassen føres i rørledning til Darwin i Australia, men 90 prosent av royaltyinntektene fra gassfeltene i dette området går til Øst-Timor, som i juni 2005 etablerte oljefondet Timor-Leste Petroleum Fund. Fondet var i 2018 på 15,8 milliarder amerikanske dollar. Petroleumssektoren drives av utenlandske selskaper og har skapt få arbeidsplasser i Øst-Timor. Det nasjonale oljeselskapet TIMOR GAP, E. P. arbeider imidlertid med planer av bygging av et LNG-anlegg og et anlegg for raffinering av olje i den sørlige delen av landet.
Øst-Timor har et stort underskudd på handelsbalansen med utlandet. De tre viktigste handelspartnere er Indonesia, Kina og USA. Øst-Timor mottar bilateral utviklingsbistand fra en rekke land og multilateral bistand fra FN, Den asiatiske utviklingsbank og EU.
Kunnskap og kultur
Øst-Timors mest berømte forfatter er landets første president og tidligere statsminister José Alexandre ‘Xanana’ Gusmão, født 1946. Hans mest kjente litterære verk er Grandfather Crocodile. Selvbiografien To resist is to win ble utgitt i 2000. Gusmão er også er maler. Luís Cardoso, født 1959 er en portugisiskspråklig forfatter fra Øst-Timor. Cardosos Crónica de uma Travessia (1997), som er en selvbiografisk beretning om menneskets søken etter kulturell identitet, men samtidig også et lands historie, regnes som den første romanen av en østtimoresisk forfatter. Romanen er oversatt til flere språk, herunder engelsk (The Crossing. A Story of East Timor).
Portugisisk fado og indonesisk gamelan-musikk fra tiden med fremmed herredømme er videreført i populærmusikk. Internasjonalt kjent er gitaristen og sangeren Teo Batiste Ximenes og gruppen Dili Allstars. Danseritualet likurai fremføres av kvinner akkompagnert av trommer.
Under borgerkrigen ble 95 prosent av utdanningsinstitusjonene ødelagt. Siden selvstendigheten har regjeringen prioritert gjenoppbygging av utdanningssystemet. To år etter krigen gikk 71 prosent av barna i 6-årig grunnskole (fra 6 år), mot 51 prosent før krigen.
Øst-Timor har nå en 9-årig grunnskole og tre-årig videregående skole. Prosentandelen som fullfører grunnskolen, er 83 (2007). 49 prosent av elevene i grunnskolen er jenter (2007). Det er i alt 1027 grunnskoler, hvorav 128 er private skoler (2009). De videregående skolene har linjer yrkeslinje og studiespesialisering. Prosentandelen som fullfører videregående skole, er 47,64 (2007). Det er i alt 94 videregående skoler, hvorav 30 er private (2009). De videregående skolene er minst utbygd i den sørlige og den vestlige delen av landet.
I 2000 ble det etablert et offentlig universitet i Dili, hvor det også er tre private universiteter og flere private høyskoler, herunder en høyskole for teknologi.
32 prosent av innbyggerne er analfabeter (2018).
Øst-Timor har fire dagsaviser og tre ukeaviser, som alle utgis i Dili. Det er ett offentlig kringkastingsselskap for radio og fjernsyn, og tre radiokanaler som dekker hele landet; en offentlig kanal, en kanal drevet av det politiske partiet Fretilin og en kanal drevet av den katolske kirken. I tillegg finnes det en rekke lokale radiostasjoner.
José Ramos-Horta og Carlos Filipe Ximenes Belo delte Nobels fredspris for 1996. José Ramos-Hortas bok om Øst-Timor ble utgitt på norsk i 1996.
Øst-Timor og Norge
Norges ambassade i Jakarta er sideakkreditert i Dili. I noen år etter at Øst-Timor ble uavhengig hadde Norge også en ambassadeseksjon i Dili. Øst-Timor er uten representasjon i Norge.
I 2002 begynte norske statlige myndigheter arbeidet med å gjenoppbygge infrastruktur for vannforsyning og elektrisk strøm, samt å utvikle petroleumsindustrien i Øst-Timor. I 2012 utgjorde den norske utviklingsbistanden 44,8 millioner kroner, som utgjorde 2,5 prosent av Øst-Timors bistandsinntekter. Fordelt på sektorer var den norske bistanden da som følger: godt styresett (49 prosent), økonomisk utvikling og handel (30 prosent), miljø og energi (17 prosent), helse og sosial sektor (3 prosent) og utdanning (1 prosent). Siden 2012 er den norske bistanden gradvis blitt redusert og utgjorde i 2018 to millioner kroner, som gikk til å utvikle godt styresett i landet.
Tidligere har Flyktninghjelpen arbeidet i Øst-Timor, blant annet med å skaffe husly til interne flyktninger og yrkesutdanning.