Porfyri er en stoffskiftesykdom som omfatter porfyrinene, som inngår i oppbyggingen av blodfargestoffet hemoglobin. Den er svært sjelden, arvelig, og opptrer i mange ulike former. I Norge regner man med at bortimot 1000 personer har porfyrisykdom.
Hyppigst gir den anfallsvise magesmerter, men hud- og nervefenomener kan også opptre. Diagnosen stilles ved måling av porfyriner i urinen. Behandlingen er komplisert, og retter seg primært mot å unngå medikamenter og andre stoffer som utløser anfall.
Porfyri skyldes ulike former for enzymsvikt i hemsyntesen. Hemsyntesen er en serie av reaksjoner som leder til dannelsen av hem. Enzymsvikten fører til opphopning av ulike mellomprodukter, som med en fellesbetegnelse benevnes porfyriner. Symptomene skyldes de skadelige effektene av de ulike porfyrinene, og vil være avhengig av hvilken porfyrinforbindelse som hoper seg opp.
Hemsyntesen fungerer normalt slik at mellomproduktene ikke hoper seg opp. Hvis et enzym svikter, blir det imidlertid en opphopning av det eller de mellomproduktene som dette enzymet skulle brukt i den videre syntesen. Enzymsvikten er som oftest genetisk betinget, men kan også skyldes tilførte stoffer hos disponerte individer.
Sykdommene kan deles i to hovedtyper avhengig av symptomene:
Det er beskrevet sju forskjellige sykdommer innen gruppen porfyrier. De enkelte sykdommene karakteriseres på grunnlag av den biokjemiske profilen av porfyriner i blod, urin og/eller avføring og det kliniske bildet. De fleste sykdommene er arvelige og svært sjeldne. De to vanligste formene er porfyria cutanea tarda (PCT) og akutt intermitterende porfyri (AIP).
Man har opprettet et eget kompetansesenter, Nasjonalt kompetansesenter for porfyrisykdommer (NAPOS), for denne sykdomsgruppen.
Dette er den vanligste formen for porfyri, men det er likevel en sjelden sykdom. Tarda betyr 'sen' og henspiller på at sykdommen debuterer i voksen alder, ofte i 40–60-årsalderen, i motsetning til noen av de andre porfyriene, som debuterer i barnealder.
Tilstanden kan være sporadisk (type I) eller arvelig (type II). Arvegangen ved type II er autosomal dominant. Ved begge typer er det nedsatt aktivitet i enzymet uro-dekarboksylase (uroporfyrinogen dekarboksylase). Ved type I er svikten begrenset til levercellene, mens det ved type II er svikt av enzymet i alle vev.
Type I kan utløses av kronisk høyt alkoholforbruk, legemidler, blant annet østrogener, eller leverskade av annen årsak, for eksempel visse kjemikalier. Enzymsvikten fører blant annet til økt mengde av uroporfyriner i blod og urin.
Hudcellene skades når huden bestråles med langbølget ultrafiolett lys (UV-A) i nærvær av uroporfyrin, fordi porfyrinene eksiteres. Det vil si at de forandrer energinivå ved å ta opp energi fra lyset, og avgir energi når de faller tilbake til sin normale tilstand. Den avgitte energien skader hudcellene.
Ved PCT er det for store lagre av jern i kroppen. Dette ser ut til å være viktig i sykdomsutviklingen. Undersøkelser har vist at sykdommen bedres hvis jernlagrene reduseres ved årelating, men at effekten av årelatingen uteblir hvis pasienten samtidig inntar jern. Man har ikke helt klarlagt hva som fører til at jern hoper seg opp i kroppen. Grunnen til at bare noen få personer med alkoholisk leverskade utvikler PCT, er uklar. Sannsynligvis er en arvelig predisposisjon en forutsetning for å utvikle sykdommen.
Det kliniske bildet av PCT preges av lysømfintlighet, noe som fører til utslett på solbestrålte områder, spesielt på strekkesidene av hendene. Utslettet består av små og store væskefylte blemmer som etterlater overflatiske sår når det går hull på dem. Sårene tilheler med overflatiske arr som ofte har grupper av små, hvite, knappenålshodestore punkter (milier). Pasientene opplever at huden er svært skjør og lett skades.
Det er dessuten gjerne økt pigmentering i ansiktet. I tillegg er det økt hårvekst, spesielt lateralt i ansiktet, noe som kan føre til at øyenbrynet går direkte over i håret i tinningen.
Diagnosen stilles på det kliniske bildet, og verifiseres ved påvisning av økt mengde porfyriner i urinen.
Behandlingen er årelating, som gjøres hver 14. dag til hemoglobinverdien (blodprosenten) og serumjern er falt til normale verdier. Eventuell utløsende årsak, som alkohol eller medikamenter, må elimineres. Som regel oppnår man full symptomfrihet, men tilbakefall er vanlig, spesielt hvis pasientene igjen utsettes for den utløsende årsaken.
Et alternativ til årelating er antimalariamidler. En liten dose gitt to ganger i uken i seks til tolv måneder fører som regel til langvarig symptomfrihet.
Pseudoporfyri er en sykdom som ligner mye på PCT. Hudforandringene er klinisk og histologisk lik dem man ser ved PCT, men man kan ikke påvise for høye porfyrinverdier i blod eller urin. Hos noen slike pasienter er det senere i forløpet funnet forhøyede porfyrinverdier. Man ser pseudoporfyri fortrinnsvis hos pasienter som bruker medikamenter i gruppen ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAID), men tilstanden er også beskrevet hos nyresviktpasienter som får dialysebehandling.
Denne sykdommen skyldes en autosomal arvelig svikt i enzymet PBG-deaminase, som omdanner PBG (porfobilinogen), et stoff som inngår i porfyrinstoffskiftet, til urogen I. Sykdommen er sjelden med en anslått hyppighet på 1,5 per 100 000, men i Lappland er forekomsten 1 per 1000. Enzymsvikten får imidlertid sjelden kliniske konsekvenser så lenge det ikke kommer en utløsende faktor i tillegg. Mange medikamenter kan utløse sykdommen.
Sykdomsbildet preges av akutte magesmerter, kramper og lammelser (nevrologiske) eller bisarr atferd (psykiatrisk), som skyldes porfyrinenes skadelige påvirkning av det autonome nervesystemet. Plagene er ofte utløst av inntak av et legemiddel, men kan også utløses av diett eller sult. Ved denne formen for porfyri er det ikke utslett eller lysømfintlighet.
Det kan være vanskelig å stille diagnosen. Magesmertene er som regel det dominerende symptomet, noe som kan føre til at pasienter med denne sykdommen blir operert flere ganger før den riktige diagnosen stilles. Diagnosen verifiseres ved påvisning av forhøyet ALA (aminolevulinsyre), som er et stoff som utgjør et forstadium i porfyrinstoffskiftet, og PBG i urinen. Verdiene er forhøyet også mellom anfallene.
Det er ingen spesifikk behandling. Det viktigste er å unngå medikamenter og sultperioder. Tilstanden kan være dødelig.
Akutt Intermitterende Porfyri (AIP) kan behandles ved glukose intravenøst. For å forebygge anfall av AIP, kan man innta økte mengder sukker.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.