halsen

Halsens skjelett består av syv halsvirvler (vertebrae cervicales) som er uten ribbein, og betegnes C1–C7. De avviker fra de øvrige virvlene i ryggsøylen ved at virvellegemene har en konkav øvre bæreflate, slik at de ligger i hverandre som skåler. Dette øker sidestabiliteten. Halsvirvlenes tverrtagger er på hver side forsynt med et hull (foramen transversarium), som til sammen danner en kanal for den store virvelarterien (arteria vertebralis) til hjernen. Unntaksvis kan det forekomme rudimentære ribbein forbundet med C7, såkalte halsribbein.

De to øverste virvlene avviker fra de andre i formen. Den øverste, ringvirvelen (atlas), er formet som en oval ring, og er uten virvellegeme. Den underliggende tappvirvelen (axis) er fortil utstyrt med en tannlignende tapp (dens axis) som stikker opp i atlasringen. Her danner den et ekte ledd med innsiden av fremre atlasbue og holdes fast ved hjelp av et tverrgående, kraftig bindevevsbånd (ligamentum transversum atlantis) som – på tross av at det er et bånd – danner et ekte ledd mot baksiden av dens axis. Fra denne går det to tilsvarende bånd (ligamenta alaria) opp til skallebasis, ett til hver side. De to alarligamentene hjelper til å bremse rotasjonen (men også de øvrige bevegelsene) av hodet.

Halsens mellomvirvelskiver er spaltet, hvilket bidrar til å gi denne delen av ryggsøylen størst bevegelighet. Fasettleddene mellom halsvirvlene er små og står bakovervendt (ca. 45º), med unntak av leddene mellom C1 og C2 som står tilnærmet horisontalt. Ryggtaggene avviker fra de øvrige virvlene, idet de står mindre skrått bakover og som regel er spaltet ytterst. Halsvirvlene ligger ikke rett over hverandre, men danner en bue mot forsiden av halsen (cervikal-lordose), noe som har betydning for fjæringen av hodet.

Både fortil og baktil er halsvirvlene forbundet med kraftige langsgående bindevevsbånd. Det er påvist at det forreste båndet kan revne, som regel i høyde med 5.- 6. halsvirvel, dersom hodet utsettes for store krefter bakover (såkalt whiplash-skade). Halsskjelettets lengde varierer relativt lite; det ytre inntrykket av halsens lengde bestemmes av muskelmassen, som sammen med underhudsfettet gir halsen dens individuelle utseende.

Halsen støttes og beveges av en rekke muskler i både dype og overflatiske lag. Baktil ytterst dominerer den brede og flate kappemuskelen (musculus trapezius), som brer seg ut mot skuldrene. Den bidrar til å løfte (og i noen grad senke) skuldrene og gi hodet og halsen sidestabilitet.

Under denne sender den lange ryggstrekkeren (musculus erector spinae) grener oppover som både forbinder de enkelte halsvirvlene, samt disse med bakhodet. Den dekkes delvis av to vifteformede muskler (musculus splenius capitis & cervicis). Dypest inne danner den såkalte «nakkerosetten» – fire små muskler på hver side – forbindelse mellom hodeskallen og de to øverste virvlene.

Best synlig på siden er halsens skrå muskel (musculus sternocleidomastoideus). Den springer delvis ut fra brystbeinets øvre kant, delvis fra kragebeinet, og fester seg på ørebeinsknuten (processus mastoideus) bak øret. Når bare den ene muskelsiden virker, dreies hodet i motsatt retning. Sammen forhindrer musklene at hodet faller bakover.

Under den skrå halsmuskelen går de tre trappemusklene (musculus scalenus anterior, medius & posterior) ut fra tverrtaggene på halsvirvlene (C3-C7) og ned på 1. og 2. ribbein. Disse musklene blir dermed viktige hjelpemuskler til respirasjonen, i tillegg til å gi hodet sidestøtte. På forsiden av halsen deles muskulaturen inn i en øvre (suprahyoide muskler) og en nedre del (infrahyoide muskler), atskilt ved det hesteskoformede tungebeinet (os hyoideum) som er feste for flere av svelgemusklene og dessuten bidrar til å gi halsen dens karakteristiske form. Flere lag muskler atskilt ved bindevev går fra dette og opp til underkjeven, eller ned til brystbeinet. Helt inn mot virvellegemene danner musculus longus colli & capitis to kraftige muskelbuker. Hele den fremre delen av halsmuskulaturen er ytterst dekket av en tynn muskelplate (platysma).

Den store virvelarterien (arteria vertebralis) avgir grener til ryggmargskanalen før de to sidene smelter sammen til et enkelt blodkar (arteria basilaris) til hjernen. Dessuten går også halsarterien, arteria carotis communis, bak den skrå halsmuskelen og opp til hodet. Den er litt lengre på venstre enn på høyre side, og deler seg i høyde med skjoldbrusken i en arteria carotis externa, som fører blod til halsen, ansiktet og skallens utside, og en arteria carotis interna, som forsyner mesteparten av hjernen samt øynene.

Utenpå halsmusklenes bindevev går den store ytre halsvenen (vena jugularis externa), som ofte kan sees under huden. Noe dypere, sammen med carotisarteriene og den 10. hjernenerven (nervus vagus), går den store indre halsvenen (vena jugularis interna). Venene forbinder seg ofte med hverandre, og de munner ut i samleåren under kragebeinet (vena subclavia).

Mellom halsvirvlene går det parvis ut store nerver fra ryggmargen. De nederste grenene forener seg til et nett av nerver (plexus brachialis, C5–Th1) som forsyner armenes og skuldrenes muskulatur og hud. De øverste grenene (plexus cervicalis, C1-C4) forsyner nakke- og halsmuskulaturen, samt huden bak ørene og på sidene av halsen, og kommer frem bak den skrå halsmuskelen (punctum nervosum eller Erbs punkt). Her kommer også den 11. hjernenerve ut (nervus accessorius) som forsyner kappemuskelen og den skrå halsmuskelen.

Lymfe fra hodet, ansiktet og halsen dreneres gjennom lymfeårer som i store trekk følger venene. Store ansamlinger av lymfeknuter (nodi lymphatici) ligger i både dype og overflatiske lag på hver side av halsen. Vi deler dem gjerne i tre grupper: en øverst på halsen, en lengst nede og en (submental) under underkjeven.

Foran de nederste halsvirvlene ligger luftrøret, og direkte bak dette spiserøret. Den øvre del av luftrøret danner en fortsettelse av strupehodet, som er bygd opp av et sammensatt ring- eller bueformet bruskskjelett under tungebeinet. Det består av ringbrusken, pyramidebruskene som er feste for stemmebåndene, samt strupelokkbrusken med strupelokket (epiglottis). Foran ligger skjoldbrusken, som består av to plater forbundet med hverandre fortil. Øverst stikker de mer frem og danner adamseplet. Foran og på hver side av skjoldbrusken ligger skjoldbruskkjertelen, og på baksiden av denne på hver side de små biskjoldbruskkjertlene.

• svelget
• ryggsøylen