Store norske leksikon
Illustrasjon av mannlig bekken
Illustrasjon av mannlig bekken. Av /University of Liverpool. CC BY SA 2.0

bekkenet

bekkenet

Bekkenet. Figuren viser bekkenet med muskler og ligamenter på venstre side, nerver og hofteben på høyre side.

bekkenet
Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Begrenset gjenbruk
buken

Buken. Bakre bukvegg.

buken
Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Bekkenet er den nederste delen av kroppsskjelettet (truncus). Bekkenet omslutter og beskytter bekkenorganene endetarm, urinblære og indre kjønnsorganer. Dessuten overfører og fordeler det kroppsvekten fra virvelsøylen til beina.

Faktaboks

Også kjent som

pelvis

Bekkenet er en symmetrisk, uregelmessig ring av dels flate, dels uregelmessige knokler. Det består av korsbeinet (os sacrum) og de to hoftebeina (ossa coxae). Sammen danner de utspring og feste for muskler som beveger kroppen og beina, og for vev som omslutter urinveiene og kjønnsorganene samt endetarmen.

Alle deler av bekkenet er forbundet med stramme bindevevsbånd som under graviditet blir mer tøyelige. Båndene gjør bekkenet mer elastisk og fjærende under gange.

Bekkenveggenes innside er kledd med bindevev som er en fortsettelse av bukveggens fascia transversalis. Fascien kler deler av de beinete strukturene samt musculus obturatorius internus, musculus piriformis og bekkenbunnmuskulaturen. Den går også over på bekkenorganene og kalles da fascia pelvis visceralis.

Bekkenets deler

Bekkenet består av to deler:

Grenselinjen (linea terminalis) mellom det store og det lille bekkenet representerer bekkeninngangen (apertura pelvis superior). Bekkenutgangen (apertura pelvis inferior) begrenses av avstanden mellom symfysen (symphysis pubica) og spissen av halebeinet (os coccygis), og de to sittebeinsknutene (tubera ischiadica).

Skjelett

Korsbeinet

Korsbeinet utgjør bakveggen i bekkenet. Det består av 5(–6) sammenvokste ryggvirvler. Sammenvoksingen begynner først i 12–14-årsalderen, slik at korsbeinet ikke er fullt utviklet før man er omtrent 22–24 år. Knokkelen er kileformet og bredest øverst. Den knekker bakover i forhold til virvelsøylens retning. Dessuten er den krummet, med den konkave siden inn mot bekkenkanalen, slik at denne blir som et rør som bøyer fremover.

Bekkenet toppflate heller noe fremover, slik at planet gjennom bekkeninngangen danner 60–65° med horisontalplanet. Forkanten av den øverste flaten på korsbeinet stikker litt frem og kalles promontorium. Midt i denne knokkelen går sakralkanalen som en fortsettelse av ryggmargskanalen. Den inneholder nervene til bekkenet og beina.

Korsbeinet går over i det lille halebeinet (os coccygis). Det er dannet av 4–5 sammenvokste virvler. Halebeinet er svakt krummet inn mot bekkenhulen.

Hoftebeina

Hoftebeina (ossa coxae) utgjør sidene og den spinklere fronten i bekkenringen. Bak danner de en ekte leddforbindelse (amfiartrose) med korsbeinet (iliosakralleddet), og er forbundet med dette ved kraftige og stramme bindevevsbånd på hver side, og på forsiden og på baksiden. Båndene bidrar til stabilitet i iliosakralleddene.

Hvert hoftebein består egentlig av tre sammenvokste bein:

De er frem til 14–16-årsalderen adskilt av brusk. Sammenvoksningsstedene kan senere ikke lenger sees, med unntak av en liten forhøyning på grensen mellom tarmbeinet og underlivsbeinet (eminentia iliopectinea). Foran henger de to hoftebeina sammen i symfysen (symphysis pubica), bare adskilt med en tykk skive av fiberbrusk (discus interpubicus). I denne skiven kan det etter en fødsel danne seg et væskefylt hulrom. Symfysen utsettes for strekk når man står, noe som ved slutten av graviditeten kan være smertefullt.

Tarmbeinet danner den øvre, bredeste delen av bekkenet. Det består av en flat, vifteformet skål (ala ossis ilii). Kanten av skålen er hoftekammen (crista iliaca) som kan føles under huden fra korsbeinet og til fremre hoftespiss (spina iliaca anterior superior). De to tarmbeina danner til sammen det store bekkenet.

Sittebeinet er den nederste og bakerste delen av hoftebeinet. Sittebeinet har en knute, sitteknuten (tuber ischiadicum), som kroppen hviler på når man sitter. Denne knuten er også feste for de store musklene på baksiden av låret (hamstrings).

De to underlivsbeina (ossa pubica) lukker bekkenringen på framsiden. Hvert bein består av to grener; en øvre (ramus superior) og en nedre (ramus inferior). De to grenene er øverst forbundet med et ligament (ligamentum pubicum superius). På framsiden der grenene møtes danner de hver sin halvdel av symfysen. Litt til siden for symfysen går lyskebåndet (ligamentum inguinale) opp til fremre hoftespiss. Sammen med sittebeinet danner de to grenene til underlivsbeinet en ring som avgrenser et uregelmessig/trekantet hull (foramen obturatum). Det er lukket av en membran med en flat muskel på hver side (musculus obturatorius internus og musculus obturatorius externus). Der de tre knoklene møtes og vokser sammen danner de leddskålen (acetabulum) til det kuleformede lårbeinshodet (caput femoris). Rundt denne er det feste for tre kraftige bindevevsbånd (ligamentum pubofemorale, ligamentum iliofemorale og ligamentum ischiofemorale) som sammen danner støtte for hofteleddet.

Bekkenbunnen

Det lille bekkenet lukkes på undersiden av bekkenbunnen. Denne består av en stor, vifteformet muskel (musculus levator ani) som utgår fra korsbeinet og bekkenets sider og ligger traktformet rundt anus.

I bekkenbunnen ligger også bekkenorganene godt beskyttet av knoklene og av de kraftige, flate senebåndene mellom sittebeina og korsbeinet, samt de øvrige musklene som passerer ut mellom senebånd og knokler. Til bekkenorganene regner man endetarmen, urinblæren, mannens prostata og sædblærer, samt de indre kvinnelige kjønnsorganene.

Kvinnens bekken

Kvinnens bekken er lavere og bredere enn mannens. Både inngangen og utgangen er romsligere, tarmbeinsutskjæringen er åpnere og korsbeinet er gjerne mindre krummet.

Bekkenets knokler utgjør den beinete fødselskanalen, og det er svært viktig at det er plass nok til at fosteret kan passere. Derfor pleide man tidligere å måle bekkenet ved legeundersøkelsen før fødselen. Dette gjøres vanligvis ikke lenger, fordi informasjonen har liten verdi når det gjelder å forutsi fødselens forløp.

Når fosteret ligger i hodeleie og hodet går normalt ned i det lille bekkenet, er bekkenet vanligvis stort nok. Ved seteleie må man være sikker på at bekkenet er romslig. Ved seteleie tas det derfor CT av bekkenet før fødselen.

Fødselskanalen danner et slags fremoverbøyd «rør» rundt symfysen. I bekkeninngangen – det vil si grensen mellom det store og det lille bekkenet – er viktigste mål den korteste avstanden mellom korsbeinets fremre kant (promontorium) og baksiden av symfysen. Dette er bekkenåpningens trangeste parti (conjugata vera) og skal normalt være omtrent 11–12 centimeter. Fødselskanalens videste parti ligger i høyde med tredje korsbeinsegment. I den siste tiden før fødselen avgir morkaken hormonet relaksin, som myker opp bekkenets bånd og leddforbindelser, særlig symfysen, slik at knoklene blir innbyrdes mer bevegelige og fødselsveien noe utvidet. For kraftig oppmykning og utvidelse av bekkenet kan gi smerter ved belastning (bekkenløsning), eventuelt subluksasjon av iliosakralleddene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Johanne Kolvik Iversen

Kjære Per Holck. Jeg lurte på om du kan gi et svar på definisjonen av conjugata vera. Er dette et synonym for den anatomiske sagittale diameteren, eller for den obstetriske sagittale inngangen? Jeg har funnet definisjoner som sier begge deler, og trenger en ekte autoritet til å ende diskusjonen :) Mvh Johanne Kolvik Iversen

svarte Per Holck

Hei. Nei, det er ikke alltid lett å holde rede på det, og jeg burde kanskje ha skrevet dette litt tydeligere. Den ANATOMISKE diameteren (conjugata anatomica) måles mellom promontorium og overkanten av symfysen. De to punktene kan sies å inngå i et "plan" som heller ca. 60 grader og representerer inngangsåpningen til det lille bekkenet. Den OBSTETRISKE diameteren (= Conjugata vera) er MINSTE avstand mellom promontorium og baksiden/innsiden av symfysen. Siden denne kan være litt forskjellig formet, er dette ikke et fast punkt, men kan variere litt individuelt. Avstanden kan oppgis litt forskjellig i de enkelte lærebøkene, men generelt bør den vel være over 11 cm.
Hilsen Per Holck

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Trunkus

Per Holck
Professor emeritus, dr. med., Universitetet i Oslo