NO782439L - Fremgangsmaate til magnetisering av katodestraaleroer - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til frembringelse av magnetiserte områder i et magnetisk materiale for anbringelse på halsen av et katodestrålerør.

Foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte til frembringelse av magnetiserte områder i et magnetisk materiale som skal anbringes på halsen av et katodestrålerør, der de magnetiserte områder setter opp et magnetisk felt som forskyver en elektronstråle for bevegelse av minst en elektronstråle i katodestrålerøret i en på forhånd bestemt måte.

I U.S. patent nr (Ser. nr. 819093 av 27. juli 1977) og U.S. patent nr (Ser.nr. 819084 av 26. juli 1977) beskrives magnetisk materiale som er anbrakt nær ved halsen av et "in-line" fargekatodestrålerør. En magnetiseringsanordning med ledere som er anbrakt på forskjellige måter og er formet forskjellig er anbrakt ved siden av det magnetiske materiale. En magnetiseringsstrøm med passende retning og toppverdi tilføres utvalgte av lederne og skaper dermed permanent magnetiserte områder i det magnetiske materiale. Det magnetiske felt som frembringes av disse områder beveger elektronstrålene på en på forhånd bestemt måte slik at man får statisk konvergens og fargerenhet fra de tre "in-line" elektronstråler.

Det har vist seg at i tidens løp og under påvirkning fra omgivelsene, f.eks. ved temperatursvingninger og ved påvirkning fra tilfeldige magnetfelt, at det oppstår en liten, men uønsket feilkonvergens og urenhet i fargene som skyldes uønskede strålebevegelser på opptil 0,5 mm eller mer. Det er derforønskelig å kunne frembringe magnetiserte områder i det magnetiske materiale på en slik måte at visse uønskede strålebevegelser vil bli eliminert.

Oppfinnelsen er kjennetegnet ved de i kravene gjengitte trekk og vil i det følgende bli forklart nærmere under henvisning til tegningene der: Fig. 1 viser en magnetiseringsanordning anbrakt ved magnetisk materiale på halsen av et katodestrålerør til utførelse av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen,

fig. 2 viser, i forstørret målestokk, et snitt gjennom en del av katodestrålerøret på fig. 1, for å gjengi statisk konvergens og fargerenhet for tre "in-line" stråler i katodestrålerøret på fig. 1,

fig. 3 viser en magnetiseringsanordning innbefat-tende en rekke viklinger av en leder anbrakt rundt halspartiet av katodestrålerøret på fig. 1, for utførelse av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen,

fig. 4 og 5 er snitt gjennom magnetiseringsanordningen på fig. 1,

fig. 6 viser magnetiseringsanordningen med en del av katodestrålerøret og det magnetiske materiale fjernet for tydeligere å gjengi anordningen som anvendes på fig. 1, for å oppnå fargerenhet,

fig. 7 viser de magnetiske feltlinjer og krefter som frembringes av den del av magnetiseringsanordningen på fig. 1 som er vist på fig. 6, og

fig. 8-10 viser koplingsskjemaer for kretser som frembringer strøm for magnetiseringsanordningen på fig. 1 når fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen utøves.

På fig. 1 er et magnetisk materiale omfattende et magnetiserbart bånd eller en kappe 20 anbrakt ved halspartiet 21 på katodestrålerøret 22. Båndet 20 er langt nok til å kunne legges rundt halsen 21 slik at det bare blir tilbake et lite gap 23 for at materialet ikke skal ligge dobbelt. Sammensetningen av det magnetiske materiale i båndet 20 kan være vanlig bariumferritt blandet i et bindemiddel av gummi eller plast. Båndet 20 kan holdes på plass på halsen 21 ved liming eller ved at det omvikles med et stykke av et tynt, umagnetisk bånd.

Katodestrålerøret 22 innbefatter tre "in-line" strålekandner 24, 25 og 26 til frembringelse av henholdsvis blå, grønn og rød elektronstråle. Den grønne kanon er her vist på rørets senterlinje 23. For å oppnå et raster er en avbøyningsanordning 27 som kan omfatte vanlige horisontale og vertikale avbøyningsviklinger anbrakt rundt halsen 21.

Statisk konvergens eller sentrumkonvergens oppnås, som vist,

på det forstørrede snitt 99 på fig. 2 når alle tre "in-line" stråler skjærer hverandre i planet for en skyggemaske 61, gjennom en åpning 62,for å treffe en felles trio av fluores-cerende områder på en billedskjerm 67, ved fronten 6 3 av katodestrålerøret 22. Fargerenhet oppnås når hver av de tre "in-line" stråler bare treffer, den tilhørende fargelinje 64, 65 eller 66. Det skal, selv om det ikke er vist på fig. 2, på-pekes at området av lysflekken for hver av strålene kan omfatte mer enn en linje med tilsvarende farge.

For å få til statisk konvergens for alle tre stråler dannes det permanent magnetiserte områder med den rette polaritet og feltstyrke i magnetbåndet 20. For å få til disse områder'.anbringes en magnetiseringsanordning 28 rundt det magnetiske bånd 20, som vist. på fig. 1. Som vist på fig. 1,4 og 5 omfatter magnetiseringsanordningen 28 et ringformet hus 29 av umagnetisk materiale hvori det er utformet en første rekke hulrom 101-112 som ligger i et første plan perpendikulært på senterlinjen 53, og en andre flerhet av hulrom 201-208 som står i et ytterligere plan perpendikulært på senterlinjen 53. I hvert hulrom finnes det en solenoidvikling slik at det dannes et første og andre sett viklinger 301-312 og 401-408. Hver av viklingene har tilkoplinger som ikke er vist og som er beregnet for tilførsel av magnetiseringsstrøm til frembringelse av de permanent magnetiserte områder.

Som vist i snitt på fig. 4 der snittet er tatt ved det første aksialplan, omfatter en første flerhet av viklinger to sett slike viklinger. Det første sett omfatter seks viklinger 301-306 som står like langt fra hverandre ved avstander på 60° rundt omkretsen av halsen 21, med viklingen 301 anbrakt på halsens 21 vertikale akse 60. Det annet sett omfatter seks ytterligere viklinger 307-312 som hver står med avstander på 60° rundt halsen 21, der hver vikling i det annet sett ligger mellom to og to viklinger i det første sett, med viklingen 307 liggende i en vinkel på 30° i forhold til den vertikale akse 60°.

Som vist i snittet på fig. 5, som er tatt langs det annet aksialplan, omfatter viklingene her et tredje og fjerde,:-.sett viklinger. Det tedje sett omfatter fire viklinger

401-404 som hver står med mellomrom på 45° rundt halsen 21

der viklingen 401 står i en vinkel på 45° til høyre for den vertikale akse 60. Det fjerde sett viklinger omfatter ytterligere fire viklinger 405-408, med en vikling anbrakt ved +15° og ved -15° ved både høyre og venstre side av "in-line" aksen 51.

Som vist ved koplingsskjemaet på fig. 9 er viklingene i hvert av de første tre sett 301-306, 307-312 og 401-404 koplet sammen slik at strøm flyter i motsatte retninger i på hverandre følgende viklinger i settet og flyter i samme retning i alle viklinger 405-408 i det fjerde sett. Som beskrevet tidligere i U.S. patent nr (Ser.nr. 819903), med viklingene koplet som beskrevet, vil tilførsel av magnetiseringsstrøm til det første sett viklinger 301-306 skape permanent magnetiserte områder i båndet 20 som utgjør et sekspolet eller tredjeharmonisk innvendig magnetfelt som vil bevirke horisontal bevegelse av de ytre to "in-line" stråler i samme retning. På samme måte vil tilførsel av magne-tiseringsstrøm til det annet sett viklinger 307-312 frembringe et sekspolet innvendig magnetfelt som er dreiet i en vinkel på 30° fra det felt som setter opp de førstnevnte magnetiserte områder, og man får vertikal bevegelse i samme retning av de to ytre "in-line" stråler.

Tilførsel av magnetiseringsstrøm til det tredje felt viklinger 401-404 skaper permanent magnetiserte områder i båndet 20 som frembringer et firepolet eller andre-harmonisk innvendig magnetfelt som bevirker horisontal bevegelse i motsatt retning av de to ytre "in-line" stråler. Tilførsel av magnetiseringsstrøm til det fjerde sett 405-408 frembringer et likeharmonisk innvendig magnetfelt som frembringer vertikal bevegelse av de to ytre "in-line" stråler i motsatte retninger.

Siden magnetiseringsenheten 28 er i stand til å frembringe horisontal og vertikal bevegelse av de ytre to elektronstråler i samme og i motsatte retninger, blir statisk konvergering av de ytre to elektronstråler mot den sentrale stråle mulig.

For å skape fargerenhet for alle tre "in-line" elektronstråler innbefatter magnetiseringsenhten 28 en lederanordning som er lagt i et tredje plan perpendikulært på senterlinjen 53. Som vist på fig. 1 og 6 ér. dét.\i. det: ringformede hus 29 innlagt fire ledere 30-33 som er slik formet at de strekker seg tangensielt til omkretsen av halsen 21. Tverr-snittet av hver av trådene kan være enten sirkulære eller kvadratiske. Avstandsholdere 97, 98 skiller trådene 30 og 31

fra trådene 32 og 33.

Forbindelsesledningere 34 og 35 kopler sammen

endene av trådene 30 og 33 og 31 og 32. De andre ender av trådene 30 og 31 er koplet sammen med en forbindelsesledning 36. De andre ender av trådene 32 og 33 er koplet til til-førselsledninger 37 og 38. Magnetiseringsstrøm tilføres til tilførselsledningene 37 og 38 for å frembringe permanentmagnetiserte områder som gir fargerenhet.

Med ledningene koplet som beskrevet, danner de

fire tråder to langstrakte ledende strømsløyfer 39 og 40 som vist på fig. 7. Hver av trådsløyfene er formet slik at de strekker seg tangensielt over omkretsen av halsen 21. Hvis trådsløyfene tilføres en magnetiseringsstrøm med toppverdien I som flyter i den retning pilene viser på fig. 6, vil strømmen flyte i hver av trådsløyfene i den retning som er antydet med pilene på fig. 7, idet forbindelsestråder og tilførselstråder 34-38 rent funksjonsmessig er representert av _endedelene 41-44 .

Som beskrevet i detalj i U.S. patent nr (Ser.nr. 819.094) skaper magnetiseringsstrømmen magnetiserte områder i materialet i det magnetiske bånd som på sin side vil frembringe vertikale feltlinjer 45-47 på fig. 7, hvilke feltlinjer skjærer strålene fra elektronstrålekanonene 24-26 langs "in-line" aksen 51. Feltlinjene frembringer horisontale krefter og bevegelser 48-50 som skaper fargerenhet i de tre "in-line" stråler.

For å frembringe magnetiseringsstrømmen har man

en strømkrets 70, vist på fig. 8, som gir pulser av magneti-seringsstrøm med utgangsklemmene 501 og 502. Kretsen 70 innbefatter en ladekrets med en lade/utladevender 71, et batteri 72 med regulerbar spenning, en motstand 73 og en kapasitans 74. En utladningsbane for magnetiseringsstrømmen innbefatter en motstand 75 og en topolet tostillingsvender 76 for rever-sering av strømretningen.

Pulsene av magnetiseringsstrøm er koplet til en utgangskrets 80 som er vist på fig. 9. Utgangskretsen 80 omfatter en roterbar velgervender 85 som er koplet til klemmen 501 og en flerhet av lederanordninger 301-306, 307-312, 401-404, 405-408 og de langstrakte ledersløyfer 39 og 40 i magnetiseringsenheten 28 med hver ledningsanordning koplet til en klemme i velgervenderen 85 og koplet til en klemme 502.

Katodestrålerøret 22 settes i drift og elektron-strålefeil, såsom uriktig konvergens eller gal fargerenhet registreres. Den rette lederanordning velges for tilførsel av strøm ved hjelp av velgervenderen 85. Batteriet 72 reguleres slik at det gir den valgte anordning en magnetiseringsstrøm med den rette toppspenning til frembringelse av passende permanentmagnetiserte områder i båndet 20 til at man får den rette størrelse på den korrigerende bevegelse av strålen.

Ved anvendelse av denne fremgangsmåte har det vist seg at i tidens løp kan det oppstå en liten, men uønsket feilbevegelse i tillegg til den korrigerende strålebevegelse,

slik at man får en liten, men uønsket feil ved posisjonen av strålens landingspunkt.

Det antas at en vesentlig del av denne feilbevegelse skyldes avmagnetisering av mindre magnetiske felt eller soner innenfor de permanentmagnetiserte områder av båndet 20, noe som fører til en endring i verdiene av den magnetiske flukstetthet, der elektronstrålene befinner seg.

Magnetiseringsstrøm som flyter gjennom en valgt lederanordning er kilden til en magnetomotorisk kraft til frembringelse av et magnetiserende kraftfelt H i båndet 20 ved lederanordningen. Det magnetiserende kraftfelt vil polarisere de magnetiske materialer eller soner i båndet 20 ved innret-ning av magnetiske momenter i elementsonene i samme retning som det magnetiserende kraftfelt har.

Den magnetiserende kraft frembringer en magnetisk induksjon eller flukstetthet B med en verdi som er avhengig av permeabiliteten i materialet.Etter fråkopling av den magnetiserende strøm og den magnetiserende kraft vil en remanent induksjon eller flukstetthet B^bli tilbake i båndet 20 og danne de tidligere nevnte permanentmagnetiserte områder. Noe av den fluks som frembringes av den remanente induksjon følger en luftbane som skjærer elektronstrålene og utgjør et magnetfelt med flukstetthet til bevegelse av elektronstrålene på

den på forhånd valgte måte.

Verdien av den remanente induksjon og dermed av flukstettheten som beveger strålen bestemmes av skjærings-punktet mellom den magnetiske belastningslinje for det magnetiserte bånd 20 og den karakteristiske B-H induksjonskurve for det magnetiske materiale i båndet. Dette skjæringspunkt eller arbeidspunkt bestemmer verdien av den remanente induksjon og den flukstetthet som beveger elektronstrålen. Et passende arbeidspunkt fåes ved å velge en passende toppverdi for magnetiseringsstrømmen som sammen med kjennskapet til materi-alets hysterese, bestemmer induksjonskurvens verdier.

Det antas at en vesentlig del av den feilbevegelse som kan observeres skyldes forandringer i arbeidspunktet på grunn av påvirkning fra omgivelser og innvendige påkjenninger, såsom påvirkning fra tilfeldige magnetiske felt, temperatursvingninger, periodiske forandringer i luftbanens reluktans eller ubestemte strukturelle ustabiliteter i selve materialet. Disse påkjenninger bringer induksjonskurven til å følge mindre hysteresesløyfebaner. Hvis det opprinnelig umagnetiserte bånd av materialet magnetiseres av bare en eller et mindre antall magnetiserende strømpulser, vil de mindre hysteresesløyfer som følges av induksjonskurven ikke være identiske siden disse sløyfer søker å tilnærme seg til en stabil tilstand bare asymp-totisk. Arbeidspunktet for det magnetiserte materiale etter å ha vært utsatt for disse påkjenninger vil være forskjellig fra det opprinnelig arbeidspunkt man fikk like etterat magne-tiseringsoperasjonen var utført. Det antas at denne forandring i arbeidspunktet bevirker en synlig feilbevegelse av elektronstrålene .

Det kan også antas at en betydelig del av feil-bevegelsen kan skyldes avmagnetisering av ustabiliserte magnetiske soner innenfor de permanentmagnetiserte områder av strimmelen 20. Den remanente induksjon som blir tilbake etter magnetiseringen frembringes av de polariserte soner av de magnetiserte områder. En del av den remanente induksjon frembringes av forholdsvis lett polariserbare soner innenfor de magnetiserte områder eller med andre ord, at den del av det magnetiske materiale som kan magnetiseres med en forholdsvis liten magnetiserende kraft. En komponent i det fluksfelt som beveger strålen vil skyldes disse forholdsvis lett polariserbare soner.

De forholdsvis lett polariserbare soner er imid-lertid også lette å avmagnetisere. Dette betyr at under påvirkning fra de ovennevnte påkjenninger fra omgivelsene kan disse masser bli avmagnetisert slik at deres magnetiske momenter blir galt rettet inn. Den remanente induksjon og fluksfeltet for bevegelse av elektronstrålene vil forandre seg og dermed skape feilbevegelser av elektronstrålene.

Et trekk ved oppfinnelsen består i en fremgangsmåte til frembringelse av magnetiserte områder som vil være stabilisert mot avmagnetisering på grunn av påkjenninger fra omgivelsene eller på grunn av innvendige påkjenninger. De magnetiserte områder blir frembrakt på en slik måte at de forholdsvis lett polariserbare eller avmagnetiserbare soner ikke bidrar vesentlig til frembringelse av det fluksfelt som skal bevege elektronstrålen i riktig stilling.

En strømgenererende krets 770 på fig. 10 kan benyttes til utøvelse av oppfinnelsen. Elektronstrålefeilene registreres på katodestrålerørets 22 skjerm og den korrigering av strålen og størrelsen av denne korrigering bestemmes. En passende lederanordning velges ved hjelp av den roterende vender 85 på fig. 9. En passende toppverdi for magnetiserings-strømmen velges ved innstilling av reguleringsarmen 581 på

et batteri 579 (fig. 10) med regulerbar spenning. Størrelsen på reguleringene vil bli beskrevet mer i detalj.

■ Et første signal koples til en inngangsklemme 574 for en forspennings- og kontrollenhet 503 for magnetiseringen. Et første koplingssignal blir så tilført fra en klemme 588 i kretsen 503 for å styre klemmene i de styrte vendere 571-573 for sammenkopling av klemmene A og C i hver av venderne. En forspenningskapasitans 582 blir ladet fra et batteri 578 gjennom en motstand 577, og batteriets polaritet er valgt slik at ladningen på kapasitansen 582 her som eksempel, er vist positiv-i forhold til jord. En magnetiseringskapasitans 584 blir ladet med en polaritet som er det motsatte av kapasitansen 582 fra det regulerbare batteri 581 gjennom en motstand 580.

En vekselstrømkilde 50 7, f.eks. med linjespenning på 120 volt og 60 perioder, koples til en regulerbar,tappet primærvikling 509a i en regulerbar transformator 509. Antall primærvindinger i viklingen som er koplet til vekselstrøm-kilden 107 bestemmes av stillingen av den bevegelige arm 508.

En sekundærvikling 509b med ti faste uttakspunkter 521-530 er magnetisk koplet til primærviklingen 409a. Som vist på fig. 10 er hvert fast uttakspunkt koplet til en tilhørende av ti stabiliseringskapasitanser 541-550 gjennom en av ti halv-bølgelikerettende dioder 521-530 og en av ti motstander 531-540. Annenhver av de ti dioder 521-530 er polet i motsatt retning i forhold til de mellomliggende og diodene vil dermed lede under avvekslende halvperioder av den induserte sekundærveksel-spenning når klemmene A og C på venderen 5 73 er koplet sammen.

På hverandre følgende av de ti stabiliserende kapasitanser blir ladet til spenninger med vekslende polaritet med ladningen på den første venstre kapasitans 541 på fig. 10 med samme polaritet som forspenningskapasitansen 582, nemlig positiv polaritet. Forholdet mellom vindingene for de på hverandre følgende uttak er fast, og dermed vil verdien for den spenning som påtrykkes over de neste på hverandre følgende stabiliseringskapasitanser avta med en fast prosentdel, der kapasitansen 541 får den høyeste verdi og kapasitansen 550 som ligger lengst til høyre i rekken får den minste verdi. Som forklart i et senere gjengitt eksempel kan spenningsverdien for hver påfølg-ende kapasitans være 92% av den direkte foregående, noe som fører til at kapasitansen 550 har en spenningsverdi på 47,2% av verdien for kapasitansen 541. Spenningsverdien for den første kapasitans 541 bestemmes av stillingen av den bevegelige arm 508.

En utgangslinje 59 0 er koplet til utgangsklemmen 501 for utgangskretsen 80 på fig. 9, og en utgangslinje 591

er koplet til jord og til utgangsklemmen 502. Forspenningskapasitansen 582, magnetiseringskapasitansen 584 og stabili-seringskapasitansene 541-550 er koplet over utgangslinjene 590 og 591 gjennom anode/katodebanene for tilsvarende polede styrte silisiumlikerettere STR 583, 585 og 551-560. Når en av de ovenfor nevnte styrte silisiumlikerettere blir portstyrt til ledning av en passende utløserpuls, vil den tilhørende

kapasitans utlade en strømpuls til den valgte lederanordning i magnetiseringsanordningen 28 gjennom utgangsklemmene 501

og 502. Etterat alle kapasitanser 582, 584 og 541-550 er blitt ladet, blir et annet koplingssignal koplet til venderne 571-573 for å bryte koplingen mellom klemmene A og C for hver av venderne og for å kople klemmene A til de utkoplede klemmer D.

En utløsende forspenningspuls blir koplet til

porten for den styrte silisiumlikeretter 583 fra en utløser-klemme 58 7 i styreenheten 50 3, noe som portstyrer den styrte silisiumlikeretter til ledning for utladning av kapasitansen 582. En positiv forspenningspuls blir så koplet til den valgte lederanordning og skaper et magnetisert område i båndet 20

med magnetiske soner som er polarisert i en første retning. Verdien av batterispenningen 578 velges slik at den blir forholdsvis høy og gir en forholdsvis høy forspenningsstrøm for derved å polarisere både de lett polariserbare soner og de magnetiske soner som er mer vanskelige å polarisere, begge i den første retning. Et første arbeidspunkt blir dermed frembrakt der den remanente induksjon etterat forspenningsstrømmen er koplet fra, vil være større i verdi enn det det er behov for når det gjelder å korrigere elektronstrålebevegelsen,og polariteten kan til og med være gal.

For å få til den rette korrigering av strålebevegelsen blir en magnetisk utløserpuls koplet fra en utløser-klemme 586 i styreenheten 503 til porten for den styrte silisiumlikeretter 585 som dermed portstyres til ledning for utladning av kapasitansen 584. En strømpuls i motsatt retning i forhold til den tidligere forspenningspuls, det vil en nega-tiv magnetiseringspuls, koples til den valgte lederanordning.

De tidligere polariserte soner blir nu utsatt for en magnetiserende kraft med motsatt polaritet til den som ble frembrakt av forspenningsstrøm, og hvis magnetiseringskraften har tilstrekkelig styrke, vil de magnetiserte soner til og med bli polarisert i motsatt retning. På grunn av magnetiserings-kraf ten følger den magnetiske induksjon avmagnetiseringsdelen av den karakteristiske induksjonskurve og går tilbake langs en mindre hysteresesløyfe når magnetiseringsstrømmen koples fra, slik at man får et andre arbeidspunkt. Ved riktig valg av verdien for den magnetiserende strøm ved hjelp av den reguler bare arm på batteriet 581, kan det annet arbeidspunkt frembringes med en remanent induksjon av en størrelse som er tilstrekkelig til tilnærmet å frembringe den ønskede korreksjon av strålebevegelsen.

For å stabilisere de polariserte magnetiske soner innenfor de magnetiske områder i båndet 20 blir en rekke på

ti på hverandre følgende stabiliserende strømpulser fra kapasitansene 541-550 koplet til utgangsklemmene 501 og 502. Rekken av pulser startes med et inngangssignal til en stabiliserende rekkestyreenhet 504 fra forspennings- og styreenheten 503 for magnetiseringen. Utløserpulser i rekken koples fra utløser-klemmene 561-5 70 til de respektive porter for de styrte silisiumlikerettere 551-560, slik at de portstyres til ledning. Rekkefølgen av pulser er slik at den første kapasitans 541 utlades. Deretter utlades de påfølgende kapasitanser inntil den siste kapasitans 550 i rekken utlader. Enhetene 503 og 504 kan være bygget opp som tidsstyreanordninger, f.eks. som modell 555 som fremstilles av The Signetics Corp. Startpulsen som påtrykkes klemmene 5 74 i enheten 50 3 kan være frembrakt i enheten 503 når klemmen 574 et øyeblikk forbindes med jord.

Den første stabiliseringspuls fåes fra kapasitansen 541 og har positiv polaritet og dermed en retning som er det motsatte av retningen for den foregående magnetiserende strømpuls fra kapasitansen 584. Hver derpå følgende stabiliseringspuls avtar i størrelse med en fast prosentdel som forklart tidligere.

Da på hverandre følgende vekslende polaritetpulser avtar i størrelse, vil hver pulstilførsel, jo nærmere enden av rekken man kommer, føre til at noen lett polariserbare eller avmagnetiserbare soner blir polarisert motsatt de forholdsvis lett avmagnetiserbare soner som ble polarisert av den foregående puls. Etterat et tilstrekkelig antall på hverandre følgende avtagende pulser, f.eks. ti pulser, vil om-trent halvparten av de forholdsvis lett avmagnetiserbare soner være polarisert i en retning som er motsatt polariserings-retningen for den annen halvdel av sonene. Den andel de forholdsvis lett avmagnetiserbare soner har i den remanente induksjon blir dermed eliminert, og deres virkning blir dermed også opphevet i fluksfeltet som beveger elektronstrålen.

Bare de magnetiske soner som er forholdsvis vanskelige å magnetisere bidrar til det fluksfelt som beveger elektronstrålen, og dermed har man stabilisert de magnetiserte områder mot påvirkninger utenfra eller innenfra. Man får et stabilt arbeidspunkt fordi det bare er de forholdsvis tungt magnetiserbare soner som skaper den remanente induksjon.

Da stabiliseringsoperasjonen på en effektiv måte sletter de lett avmagnetiserbare soner slik at de ikke bidrar til bevegelsen av elektronstrålene, må den korrigerende bevegelse som frembringes av de foregående magnetiseringsstrøm-pulser bli større enn det det egentlig er behov for. Det vil si at toppverdien på magnetiseringsstrømmen må stilles inn slik at man får en for stor korrigerende bevegelse. Når derfor stabiliseringsoperasjonen utføres og virkningen av de lett avmagnetiserbare soner oppheves, vil bevegelsen tilbake av elektronstrålen som fremkommer når den magnetiske virkning avtar, kombinert med den allerede for store korreksjon, frembringe den ønskede korreksjon av strålens bevegelse som netto resultat.

Størrelsen på denne bevegelse vil avhenge av stør-relsen på den feilbevegelse som observeres når det. magnetiserte bånd påvirkes av påkjenninger utenfra. Jo større feilbevegel-sen er desto større bevegelse må man ha før korreksjonen for at man skal kunne eliminere de lett avmagnetiserbare soner som fremkommer i båndet 20. Størrelsen av bevegelsen vil bli bestemt av innstillingen av den bevegelige arm 508, hvilke av uttakene 521, 530 man velger og antallet av stabiliseringskapasitanser som benyttes i kretsen på fig. 10.

Magnetiseringsanordningen 28 og båndet 20 er anbrakt på halsen 21 nær elektronkanonene med G1-G4 elektrodene (ikke vist) og andre myke magnetiske materialer forholdsvis tett opptil det magnetiske materiale i båndet 20. De magnetiserende felter som frembringes av de forskjellige lederanordninger trekker seg tilstrekkelig langt vekk fra båndet 20 til å kunne magnetisere dette magnetisk myke materiale. Det magnetisk myke materiale er også så lett polariserbart at selv de stabiliseringspulser som har den minste verdi og som fåes fra kapasitansen 550 vil magnetisere materialet. Det magnetisk myke materiale bidrar derfor også med en komponent i fluks feltet som beveger elektronstrålen. I tidens løp vil dette materiale bli avmagnetisert når det utsettes for forskjellige påkjenninger, og dermed vil verdiene for det fluksfelt som beveger elektronstrålen forandre seg. Av den grunn må også andre fremtredende kilder til uønsket feilbevegelse elimineres.

En annen utførelsesform ogi anordning til utøvelse av foreliggende oppfinnelse eliminerer denne feilkilde. Etter stabiliseringsoperasjonen kopler styreenheten 504 et startsignal til en degaussing oscillator 505. En ringende dempet, sinusformet degaussende vekselstrøm 589 på fig. 10 blir koplet fra utgangsklemmene 575 og 576 til en degaussende leder 52.

Som vist på fig. 3 omfatter den degaussende leder 52 et antall ledervinninger som er lagt rundt halsen 21 og det ringformede hus 29 for magnetiseringsenheten 28. Verdiene av den degaussende strøm bestemmes av likningen

Den maksimale strøm er tilstrekkelig til å oppnå degaussing

og avmagnetisering av det myke magnetiske materiale på ut-siden av båndet 20, men er ikke stor nok til å innvirke på magnetiseringen av de stabiliserte magnetiske områder i selve båndet.

Strømgenereringkretsen 770 kan også være utført slik at de tidligere nevnte trinn fra startsignalet som er koplet til inngangsklemmen 574 gjennom koplingstrinnet for degaussende strøm til degausslederen 52, foregår automatisk og i hurtig rekkefølge, mens den som betjener det hele bare ser det endelige resultat, det vil si at man bare ser at elek-tronstrålebevegelsen er riktig. Hvis elektronstrålefeilen fremdeles er tilstede innstilles armen på batteriet 581 på-nytt og det hele gjentas.

Eksempel

En fjernsynsmottaker med 13" skjerm, 90° av-bøyning, spaltemaske, og "in-line" billedrør med den grønne elektronkanon i midten ble benyttet. Ultorspenningen var 25 KV, og avstanden mellom elektronkanonene var 6,6 mm. Halsens diameter var 29 mm.

Lengden av det magnetiske bånd 20 var 9,65 cm, bredden 17,1 mm og tykkelsen 1,5 mm. Gapets bredde var maksi- malt 2,5 mm. Sammensetningen av båndet var bariumferritt blandet i et bindemiddel av gummi, med en B-H på 1,1 x 10 gauss-ørsted som minimum svarende til General Tire Compound 39900 som leveres av General Tire and Rubber Company, Evansville, Indiana, U.S.A.

Parametrene for magnetiseringsanordningen 28 var disse: Hver solenoidvikling for de fire sett var syv viklinger av nr. 20 kobbertråd med en viklingsdiameter på 5 mm og en viklings lengde på 6,25 mm. De langstrakte ledersløyfer for fargerenhetskorreksjon omfattet fire sløyfer der hver sløyfe var av kobbertråd med et tverrsnitt på 0,29 cm 2, med en bredde langs senterlinjen på 5,7 cm og en utstrekning langs halsens omkrets på 4,93 cm eller en vinkelutstrekning helt ned til 5° fra "in-line" aksen.

Kapasiteten for hver av kapasitansene 582, 584 og 541-550 var 640 mikrofarad.

Impedansen R+for hver av lederanordningenes forhold til hver av de positivt ladede kapasitanser og impedansen R_ for hver av lederanordningene overfor hver av de negativt ladede kapasitanser var disse:

Topp degaussing strøm I max, s =7 amp.

W = 1000Hz; T = 1 sek.

Spenningen på batteriet 5 78 og over kapasitansen 582 når den er ladet = 255 volt.

Den maksimale tilgjengelige spenning fra batteriet 581 og over kapasitansen 584 når den er ladet = -450 volt.

Stillingen av den bevegelige arm 508 og parametrene for spenningskilden 507 og transformatoren 509 ble valgt slik at spenningen over kapasitansen 541 = +160 volt. Posisjonen av uttakene 511-520 ble valgt slik at spenningsverdien for en stabiliserende kapasitans ble liggende fast på 92% av spenningen på den umiddelbart foregående kapasitans.

En krysslinjegenerator koplet til fjernsynsmot-takeren dannet en krysslinje prøvemønster på katodestråle-rørets skjerm. Den statiske feilkonvérgens ble bestemt ved å måle adskillelsen ved midtpartiet av skjermen av de røde og blå vertikale og horisontale linjer i forhold til de grønne vertikale og horisontale linjer. Måleresultatene var disse:

Størrelsen på den korrigerende bevegelse for hver av settene ble beregnet slik:

Et positivt fortegn angir at den blå vertikale eller horisontale stråle beveges oppad eller til høyre på skjermen.

Den prosedyre som ble fulgt for å få til en korrigerende bevegelse på 1,08 cm ved tilførsel av strøm til det fjerde sett lederanordninger vil nu bli forklart mer i detalj. Det fjerde sett lederanordninger ble valgt for strømtilførsel ved tilsvarende dreining av den roterende vender 85. Armen 581 ble stilt inn for å gi en spenning Vm = -316 volt over magnetiseringskapasitans 584. Et startsignal ble tilført klemmen 5 74.

En forspenningsstrømpuls med en toppverdi på lg

= +2198 A ble frembrakt. Den vertikale bevegelse i motsatt retning som ble frembrakt av det fjerde sett var -0,805 cm, noe som førte til en adskillelse mellom de røde og blå horisontale linjer på R ri.Li. -B„ ri.Li.<=0>,91 cm.

En magnetiseringsstrømpuls med en toppverdi på

I m = -2194A ble så frembrakt. Den vertikale beveg3else i motsatt retning, som fremkom var 0,71 cm, noe som førte til en adskillelse mellom de røde og blå horisontale linjer på

0,46 cm. Man skal her merke seg at da de røde og blå horisontale linjer er adskilt med 0,46 cm i stedet for å konvergere på hverandre er det klart at den magnetiserende strømpuls frembrakte en overkorreksjon slik man også ønsket det, som forklart ovenfor. Størrelsen på overkorreksjonen var 0,23 cm.

Stabiliseringsoperasjonen ble så startet med en første stabiliserende strømpuls på I s= +1380A. Ved avslutning av stabiliseringsoperasjonen var arbeidspunktet for det magnetiske bånd 20 forandret slik at det ble innført en bevegelse på +0,23 cm, hvorved de røde og blås horisontale linjer kon-vergerte på hverandre.

Den ovenfor beskrevne prosedyre ble så gjentatt for hvert av de gjenværende tre sett og man oppnådde dermed statisk konvergens for de tre "in-line" stråler.

Verdiene for I, , I og I for de gjenværende

b m ^ s ^J lederanordninger var disse:

Claims (5)

1. Fremgangsmåte til frembringelse av magnetiserte områder i et magnetisert materiale som anbringes ved halsen av et katodestrålerør, der det i magnetiske områder frembringer et magnetfelt som beveger elektronstålen og er beregnet på å stille inn minst en elektronstråle i katodestråle-røret på en på forhånd bestemt måte, karakterisert ved at det frembringes et passende magnetfelt som vil magnetisere magnetiske soner i det magnetiske materiale til frembringelse av de nevnte magnetiserte områder som setter opp det magnetfelt som beveger elektronstrålen, hvoretter en komponent som frembringes av forholdsvis lett avmagnetiserbare magnetiske soner innenfor de magnetiske områder elimineres fra magnetfeltet som beveger elektronstrålen, for derved å stabilisere de magnetiserte områder og å hindre betydelige forandringer i å inntre i verdiene for magnetfeltet som beveger elektronstrålen.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at det i området som omgir det magnetiske materiale frembringes et degaussende magnetfelt for opphevelse av en komponent i det nevnte magnetfelt som beveger elektronstrålen når komponenten er frembrakt av magnetisert materiale som er adskilt fra det magnetiske materiale.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at det første trinn innbefatter frembringelse av et magnetiserende felt i området ved det magnetiske materiale, hvilket felt har en første styrke som er tilstrekkelig til å skape magnetiserte områder, omfattende magnetiske soner som er polarisert i en på forhånd bestemt retning, mens det annet trinn innbefatter frembringelse av et andre magnetiserende felt i området ved det magnetiske materiale, hvilket felt har en andre styrke og med en polaritet som er motsatt polariteten for det første magnetiserende felt, hvoretter det frembringes en rekke på flere magnetfelt i området ved det magnetiske materiale, hvilke felt har vekslende polaritet og der felt etter felt har en styrke som avtar med en på forhånd bestemt verdi, hvorved de stabiliserte.magnetiserte områder frembringes.

4. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at det første trinn innbefatter anbringelse av en magnetiseringsanordning ved det magnetiske materiale, hvilken anordning er i stand til, ved energitilførsel, å frembringe et magnetfelt som vil polarisere magnetiske soner i det magnetiske materiale innrettet med det magnetiske felt til frembringelse av magnetiserte områder, og ved at de første og andre trinn innbefatter energi-tilførsel til magnetiseringsanordningen for å skape de magnetiserte områder,på en slik måte at de magnetiske soner som er forholdsvis lette å polarisere ikke vesentlig bidrar til frembringelse av det magnetfelt som beveger elektronstrålen, for derved å stabilisere de magnetiserte områder og motvirke at vesentlige forandringer opptrer i verdiene for det magnetfelt som beveger elektronstrålen.

5. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at det første trinn innbefatter anbringelse av en magnetiseringsanordning ved det magnetiske materiale, hvilkai magnetiseringsanordning omfatter minst en lederanordning som kan tilføres energi i form av en magnetiserende strøm til frembringelse av et magnetiserende felt som skal sette opp de magnetiserte områder, hvoretter en lederanordning tilføres energi i form av en magnetiserende strøm ved en første verdi og en første retning, mens det annet trinn innbefatter tilførsel av magnetiserende strøm av en andre verdi og en retning motsatt den første retning til lederanordning, med påfølgende tilførsel av magnetiserende strøm med på forhånd bestemte avtagende verdier og i vekslende retning til lederanordningen.