NO764203L - - Google Patents

Description

Grunningsmiddel til fastgjørende forberedning av'

påstrykningsunderlag må i det vesentlige oppfylle følgende krav: Bindemidlet må trenge,dypt inn i underlaget, fast-gjøre det godt etter tørkning og nedsette sugeevnen.. Grunningen må danne en god klebegrunn for etterfølgende påstrøk. Det må

være bestandig mot vann, forsåpning og atmosfærisk påvirkning. Oppløsningsmiddelholdige bindemidler som alene.hittil; tilfreds-stiller disse krav har forskskjellige ulemper. Innholdet av oppløsningsmidler er fysiologisk og på grunn av brannfaren' be-tenkelig. Arbeidsapparatet må renses med oppløsningsmidler. Bindemidlets molekylvékt er begrenset, fordi grunningsmidléts viskositet ved høy molekylvékt blir for høy resp., ikke mer til-later høye konsentrasjoner.

Vandige kunststoffdispersjoner byr derimot på vesentlige fordeler. De inneholder ingen brennbare eller fysiologisk betenkelige oppløsningsmidler. Arbeidsutstyret kan renses med vann. Fremfor alt er det imidlertid ved slike'dispersjoner ved høy molekylvékt av bindemidlet mulig med høyt faststoffinnhold^ uten at det må tas med på kjøpet utålbare høye viskositeter. Dessuten tørker restmengde•vann fra påstrykningsfilmen lettere

enn oppløsningsmiddelrester. Endelig kan kunststoff-dispersjoner, forutsatt at deres emulgator-beskyttelseskolloidsystemer er for-enlige, på mange måter blandes som oppløsninger, således at egen-skapsbildet kan varieres bredt ved blanding av forskjellige dispersjoner.

På tross av de tidlige fordeler har vandige systemer hittil ikke latt seg innføre som grunningsmiddel. Vannoppløse-lige bindemidler trenger riktignok dypt inn i underlaget, er imidlertid ikke tilstrekkelige vannfaste og/eller forsåpningsstabile. Kunststoff-dispersjonene gir riktignok ved riktig valg av monomere og av emulgator-beskyttelseskolloidsystemet vann- og forsåpningsbestandige påstrykninger, deres inntrengningsdybde er fremfor alt ikke tilstrekkelig til fastgjøring og lukning av underlaget. Slik det kunne fastslås ved innpolymerisering av optisk lysgjørende monomere trenger de hittil anvendte dispersjoner på grunn av deres store midlere pårtikkeldiameter knapt inn i substratets hulrom og kapillarer og danner i det vesentlige bare en film på .overflaten.

Fra tysk patent nr. 1.925-353 er det riktignok kjent en totrinns fremgangsmåte, ifølge hvilke.det fåes vinyl-ester-kopolymerdispersjoner med partikkelstørrelser mindre enn 0,2^u. De der omtalte polymerisater er imidlertid ikke tilstrekkelige vann- og forsåpningsstabile og den totrinnede frem-stillingsfremgangsmåté er komplisert.

Det er nå funnet at man får kunststoff-dispersjoner med én midlere partikkelstørrelse på ca. 0,01 til 0,06^u, som gir vann- og forsåpningsbestandige, dypt inntrengende grunninger, når man doserer en monomerblanding som inneholder .

I som hårdgjørende komponenter 20 til 80% styren og/

eller metylmetakrylat,

II som mykgjørende komponenter 20 til 80% akrylsyre-estere av rettlinjede ellér forgrenede alkoholer med 2 til 8 C-atomer og/eller metakrylsyreestere av rettlinjede eller forgrenede alkoholer med h-

til 8 C-atomer,

III eventuelt mindre mengder av med I og II kopolyme.ri-serbare ot, Ø-umettede forbindelser, IV eventuelt og fortrinnsvis 0,1 til 5$ av et amid av

en ct,B-umettet karboksylsyre samt

V eventuelt og fortrinnsvis 0,1 til 5% av en a,g-umettet monokarboksylsyre,.

i form av den rene monomerblanding eller en foremulsjon samtidig med en initiator i et vandig bad og polymeriserer deri, som inneholder en anionisk emulgator, nemlig i en slik' mengde at faststoffinnholdet av den ferdige dispersjon ikke overskrider i<5 vekt%.

Oppfinnelsens gjenstand er også dé ved denne fremgangsmåte dannede kunststoffdispersjoner.

Valget av monomere er å treffe etter de for fagfolk kjente regler, således at det oppstår stabile dispersjoner og at filmdannelsestemperaturen av kopolymerisatene ligger i de for påstrykningsteknikken kjente gunstige områder, altså hensikts-messig mellom ca. -10 og +25°C.

Som hårdgjørende komponenter anvendes med spesiell fordel utelukkende styren. Når metylmetakrylatet anvendes, så skal dets mengde, referert til samlet mengde av monomere, ikke overstige 15 vekti.

Eksempler for de mykgjørende komponenter er etyl-akrylat, propylakrylat, isopropylakrylat og akryl- eller metakrylsyreestere av butylalkohol og av 2-etylheksylalkohol.

Til modifisering av kopolymerisatets egenskaper kan det medanvendes ytterligere a, (3-umettede, kopolymeriserbare monomere som akrylnitril, hydroksyetylmetakrylat, hydroksypropyl-metakrylat, vinyltoluen og vinylxylen.

Amider av umettede karboksylsyrer, spesielt akrylamid eller metakrylamid, understøtter dannelsen av findelte dispersjoner, når de tilsettes under polymerisasjonen sammen med de andre monomere til blandingen. Deres medanvendelse er altså ikke tvingende nødvendig, begunstiger imidlertid den til-strebéde findelthet av .kopolymerisatet, hvorfor det er en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen å medanvende 0,1 til 5 vekt% og spesielt 1,5 til 3,5 vekt# akrylamid eller metakrylamid, referert til samlet mengde av monomer som komonomer.

Inhbygningen av umettede monokarboksylsyrer i kopolymerisatet øker stabiliteten av dispersjonen ved fremstilling, lagring og anvendelse. Akrylsyre og metakrylsyre i mengder fra 0,1 til 5 vekt$, referert til samlet mengde av monomer er foretrukne eksempler.

Det er på den annen side å ta hensyn til at amidene

av gruppe IV og karboksylsyrene fra gruppe V,, som hydrofile monomere øker det samlede molekyls hydrofilitet. For ikke utilbørlig å senke vannbestandigheten av de med dispersjonene ifølge oppfinnelsen fremstilte grunninger og påstryk, bør det samlede innhold av nevnte monomere utgjøre 0,2 til 8,5 vekt$. Det kan innen disse grenser ligge desto høyere, jo høyere innholdet av hydrofobe monomere i, gruppene I til III er, altså til den øvre grense av nevnte område fra 0,2 til 8,5 vekt#, når de andre; monomere spesielt er hydrofobe, som f.eks. styren, butylakrylat, 2-etylheksylakrylat eller 2-etylheksylmetakrylat og til den nedre grense, når de andre monomere er mindre hydrofobe, som f.eks. metylmetakrylat, etylakrylat,.akrylnitril og hydroksyalkylakry-

later.

Som hårdgjørende monomere av gruppe I anvendes fortrinnsvis bare styren. Metylmetakrylat bør maksimalt anvendes inntil en mengde på 15 vekt# referert til den monomere samlede mengde.

Ved valg av type og mengde av monomere fra gruppe III må det påses at de ikke påvirker vann- og forsåpningsbe-standigheten av de resulterende kopolymere.

Eksempler på egnede monomerkombinasjoner er (vektdeler) : Butylakrylat-styren-akryl- og/eller metakrylsyre-akryl- og/eller metakrylamid (^0 til 80 60 til 15 / 0,1 til V 0,1 til i\).

2-etylheksylakrylat-styren-akry1- og/eller metakryl-syreakryl- og/eller metakrylamid (30 til 80 / 65 til 15 / 0,1

til 4 0,1 til 4).

2-etylheksylakrylat-metylmetakrylat-akryl- og/eller metakrylsyre-akry1- og/eller metakrylamid (30 til 80 / 65 til .15 / 0,1 til 4 0,1 til il). • .

Butylakrylat-metylmetakrylat-akryl- og/eller'metakryl-syreakryl og/eller metakrylamid (^0 til 80 / 55 til 15 / 0,1 til 3 0,1 til 3).

Poiymerisasjonen må foregå i nærvær, av en anionisk emulgator. Som anionisk emulgator kan det eksempelvis anvendes alkalisalter av svovelsyrehalvestere av alkylfenoler eller alkoholer, videre svovelsyrehalvestere av oksetylerte alkylfenoler eller alkoholer eller også alkyl- eller arylsulfonat. Eksempler for disse anioniske emulgatorer er alkalisaltene av svovelsyre-halvesteren av en med H til 5 mol etylenoksyd omsatt nonylfenol, natriumlaurylsulfat, natriumlauryletoksylatsulfat, som inneholder 2 til 5 mol etylenoksyd, natriumdodecylbenzensulfonat og sekun-dære natriumalkansulfonater hvis karbonkjede har 8 til 20 C-atomer.

Mengden av de anioniske emulgatorer kan utgjøre 0,5 til 10 vekt#, referert til samlet monomer, fortrinnsvis 2 til 8 vekt%. Derved fører vanligvis en økning av mengden av den anvendte anioniske emulgator til en nedsettelse av partikkelstør-relsen.

Videre kan det for økning av stabiliteten av disper-sjonené i tillegg anvendes ikke-ioniske emulgatorer av typen etoksylerte alkylfenoler eller, fettalkoholerj . f.eks. nonylfen- oler med 4 til 30 mol etylenoksyd. i blanding med den anioniske emulgator. Ved valg av de til fremstillingen anvendte emulgatorer, monomere og av den anvendte fremstillingsfremgangsmåte må det påses at det oppstår dispersjoner som verken etter fremstillingen eller etter fortynning med vann tenderer til dannelsen av aggregater. Ved anvendelsen av de finest delte, kunststoff-dispersjoner for impregneringer og grunninger kan dannelsen av større aggregater nedsette inntrengningsevnen.

Som initiatorer egner det seg de vanlige uorganiske perforbindelser som ammoniumpersulfat, kaliumpersulfat, natrium-, perfosfat og organiske peroksyder,. som f.eks. benzoylperoksyd, organiske perestere som perisopivalat, under tiden i kombinasjon med reduksjonsmidler som natriumdisulfit, hydrazin, hydroksyl-amiri og katalytiske mengder akselleratorer. som jern-, kobolt-, ger- og vanadylsalter, fortrinnsvis alkali- resp. ammohiumper-oksydisulfater.

Polymerisasjonstemperaturen kan ligge mellom 10 og 100°C, fortrinnsvis mellom 30 og 90°C.

Dispersjonenes faststoffinnhold ligger mellom 20

og ^ 5% etter fremstillingen.

Por fremstillingen av de ifølge oppfinnelsen, spesielt findelte dispersjoner er det å fordelaktig, når det polymeriseres ved liten faststoffkonsentrasjon. Nedsettelse av faststoffkonsentrasjonen fører vanligvis til findelte dispersjoner. Som det fremgår av tabell 1 har latekser med grovere partikler en mindre 'inntrengningsevne og en mindre fastgjørende virkning enn de ifølge oppfinnelsen findelte dispersjoner. Inne^holder findelte dispersjoner en bred partikkelstørrélsesfordeling en mengde av grovere partikler, så bidrar denne mengde ikke til god inntrengningsevne og heller ikke til en fastgjørende virkning. Kunststoff-dispersjoner med en snever partikkelstørrélsesfordeling er derfor en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen.

De findelte kunststoffdispersjoner innstilles etter polymerisasjonsavslutning dessuten med alkali, ammoniakk eller aminer til pH = 7-10, fortrinnsvis til 7,5 - 9- Ved dispersjoner som fremkommer.med et mindre faststoffinnhold er det mulig å innstille faststoffinnholdet ved vakuumdestillasjon til høyere verdier uten derved å påvirke, den ekstreme findelthet av dispersjonene.

Polymerisasjonen kan f.eks. gjennomføres således at man fremlegger 30 - 50% av vannet med 20 - '50$ av den anioniske emulgator og eventuelt. 10 - 50% av den ikke-ioniske emulgator og av de monomere, den resterende vanndel og gjenblivende emulgatorer fremstiller en foremulsjon, som tildoseres over 1-3 timer

■til det til 50-90°C oppvarmede bad.

Derved velges mengdeforhold mellom monomer og.vann således at den resulterende dispersjon inneholder ' 20- M5% faststoff.

Mengden av anioniske emulgatorer må alt etter det valgte faststoffinnhold ligge ved 2 til 8% referert til den monomere.

Reaksjonsblandingen omrøres, initiatoren tilsluses i-5#-ig vandig oppløsning parallelt til emulsjonsdoseringen.

Etter avslutningen av tilsetningen étteromrøres den samlede blanding ennu 1-3 timer ved 70-90°C. Deretter innstilles méd ammoniakk, alifatiske aminer eller alkalihydroksyder til pH =

7,5 til 9.

Emulsjonstildoseringen er ingen tvingende forut-setning for fremstilling av de findelte dispersjoner, .da også

ved tildoseringen av monomerblandingen til et bad som inne-

holder det samlede vann og emulgatorene kan det fåes findelte kunststoffdispersjoner. Ved anvendelse av kunststoffdisper-

sjoner for grunning og impregnering har dispersjonenes faststoffinnhold ved anvendelse en vesentlig innvirkning på inntrengningsdybden, styrken av den fastgjørende virkning og på ned-settelsen av sugbarheten av de behandlede overflater.

Portynnede dispersjoner trenger dypere inn i substratets porer enn konsentrerte. Ved anvendelse av konsentrerte dispersjoner trenger bare en del av latekspartiklene inn i por-

ene, resten danner på overflaten en film. Dette betinger at ved anvendelsen av konsentrerte dispersjoner nedsettes sugbarheten av substratet ved behandlingen meget sterkt, mens ved anvendelse av fortynnede dispersjoner nedsettes dette bare lite.

Den fastgjørende virkning avhenger foruten av naturen

av poly^01"? spt°t ocv<s>av .innhold av polymerisat pr. volumenhet i den behandlede overflate. Meget sterk fortynnede dispersjoner

har riktignok en høy inntrengningsdybde, kunststoffinnholdet pr. volumenhet er imidlertid relativt lite. Ved konsentrerte dispersjoner bidrar den del av polymerisatet som etter tørkning forblir

på overflaten ikke til fastgjøring av dypere sjikt.

Av disse angivelser fremgår at ved valg av faststoffinnhold av de findelte dispersjoner er det mulig med en innstilling av forholdet mellom inntrengningsdybde, fastgjøring og lukning av overflaten samt en avstemning på de forskjellige i praksis forekommende substrater. Med dispersjonene ifølge oppfinnelsen oppnås gode resultater ved faststoffverdier mellom 5 og 25 vekt# og fortrinnsvis mellom 10 og 20 vekt$. Det er en fordel ved dis-pers j onene ifølge oppfinnelsen at i et forholdsvis, vidt konsen-trasjonsområde er det mulig med såvel gode inntrengningsdybder som også god fastgjøring ved. høy spesifikk kunststoffmengde i den behandlede overflate på spesielt gunstig avstemning når latekspartiklene ligger i området av en midlere partikkelstørrelse fra OjOl til l,06^um. (Bestemmelse av partikkelstørrelse etter lysstrøingsmetoden og elektronemikroskopi). Som vanlig ved dispersjonspåstrykningsmidler kan dét tilsettes hjelpestoffer. Av de mange kjente muligheter nevnes her bare noen eksempelvis: Oppløsningsmiddel for. forbedring av filmdahnelse og for nedsettelse av filmdannelsestemperatur, mykningsmiddelj ' antiskummiddel, konserveringsmiddel, overflateaktive stoffer til bedre fuktning og pigmenter eller oppløselige farvestoffer til farvning......

Undersøkelsen av inntrengningsevnen kan foregå på forskjellig måte. Således kan f.eks. materialet som skal under-søkes påføres på det utvalgte underlag, f.eks. ved strykning, . helling eller pådrypning. Etter tørkning identifiseres på et tverrsnitt det inntrengende material. Ved anvendelse av opp-løste harpikser byr det seg innfarvning med oppløselige farvestoffer. Denne metode kan med materialet på dispersjonsbasis føre til falske resultater når den vandige fase medinnfarves. Da ved de fleste dispersjoner den vandige fase trenger inn. dypere enn latekspartiklene sier her den farvede sone i første rekke intet over den faktiske inntrengning av latekspartiklene.

Til påvisning av den forbedrede dybdevirkning med dispersjonen ifølge oppfinnelsen ble dét ved kopolymerisasjon med vinylsulfonylpyrazolin-lysgjører i konsentrasjoner på 0,01-0,05$ (referert til monomere) oppnådd optisk lysgjorte kopoly-merdispersjoner, som i latekspartiklene inneholder lysgjørings-molekylene statistisk fordelt som bygningssteder av. polymer-kjedén over makromolekylet. Den optiske lysgjører kan altså ikke fjernes fra polymerisatet ved ekstrahering. Der hvor den karakteristiske fluoressens av den optiske lysgjører fremtrer substratet under UV-lys, finner også polymerisatet seg.

De optisk lysgjorte, findelte kopolymerd.lspersjoner påføres på et uttal av substrater som f.eks. treplater, kalk-sandsten, gipsplater, kalkpuss, sement.puss, fyllsparkel, uglas-sert leirplater, gassbetong, teglsten osv., de tørkede prøver iakttas under UV-lys og på snittflatene måles den høye inntrengningsdybde. Ved siden av metoden med innpolymerisasjon av fluoresserende stoffer.som muliggjør under UV-lys en nøyaktig bestemmelse av polymerens inntrengningsdybde er det også kjent andre metoder. Godt egnet er f.eks. avfasing av tverrsnitts-, flater av grunnede eller impregnerte substrater med en Bunsen-brenner, hvorved den polymere viser seg ved en grafarve. Por syreuoppløselige substrater er det videre mulig med bestrykning av tverrsnittsflåtene med konsentrert svovelsyre til identifiser-ing av den inntrengende polymere. Ved disse undersøkelser viser det seg at ved samme faststoffinnhold hadde de findelte kunst-stof fdispers joner ifølge oppfinnelsen like god inntrengningsdybder og fastgjørende virkning som de kjente bindemidler i opp-løsningsmiddelholdige dybdegrunninger og at irintrengningsdybden ved god fastgjørende virkning var vesentlig større enn ved fra polymeroppbygning sammenlignbare' dispersjoner med. midlere par-tikkelstørrelser på over 0,06^um.

Overlegenheten av dispersjonene med partikkelstørrel-sesområdet på under 0,06yum viser seg spesielt deri at også ved relativt høye faststoffinnhold, hvor det i en arbeidsgang, alle-rede kan påføres en stor kunststoffmengde pr. flateenhet, f.eks.

i området fra 15 til 20 vekt# faststoffinnhold, trenger de finest delte dispersjoner dessuten omtrent fullstendig inn i substratet og bidrar her til fastgjøring og bedre forankring av etterfølgende påstrykning, mens mere grovdelte dispersjoner for en stor del ikke trenger inn i substratet, men bare danner en film på overflaten.

Dessuten består ved en ytterligere prøvemetode den mulighet ved innvirkning av de ifølge oppfinnelsen findelte dispersjoner på finkornet, løst material ikke bare å studere inntrengningsdybden, men også den med en bestemt bindemiddel-mengde.oppnåelig fastgjørende virkning. Fordelaktig er det herved at materialet i området for dets inntrengning etter tørk-ning fører til en forbindelse av det kornede material. Den for fastgjorte kjerne kan lett tas ut og veies. Vekten er en grad for inntrengningsevnen og den fastgjørende virkning. Ved denne prøve simuleres f.eks. fastgjøringen av overflaten av gamle, for-

vitrede bygningsdeler.

Por gjennomføring av prøven ble det anvendt' kvart.s-mel W6 fra Quarzwerke GmbH, 5 K"oln-Marienburg (gjennomsnitts-analyse: 50$ under 40^um), som ble pårystet i f latebeholdere.

På påfyllingsstedet av materialet som skal undersøkes ble det frembragt en halvkuleformet fordypning av 2,5 em diameter ved inntrykning av en tilsvarende - formet stempel. I denne fordypning ble dét inndryppet 2 ml av dispersjonen som skal undersøkes.

Etter 4 timers tørketid ved værelsestemperatur ble den omtalte pårysting hensatt ennu i 15 timer ved 50°C i tørkeskap.

Resultatene av disse forsøk er oppstillet i tabell

1. Det ble undersøkt ifølge oppfinnelsen omtalte, egnede kunst-stof fdispersjoner, hvis partikkelstørrelse ligger mellom 0,01 og 0,06yum og som ble fremstillet ifølge eksemplene 1 til. 6.

Som sammenligningsmaterial tjente dispersjoner med partikkelstørrelse D over 0,08/um på basis av forskjellige mono-mersystemer og handelsvanlige polymerisater i organiske oppløs-ningsmidler, som anbefales for dypgrunning.

Fra resultatene følger at den største kjernevekt

og dermed den beate inntrengningsevne forbundet med, god fast-gjørende virkning oppnås med dispersjonen ifølge oppfinnelsen og med polymerisatoppløsningene i organiske oppløsningsmidler (tabell 1).

De med de vandige kunststoff-dispersjoner med en større midlere partikkeldiameter (D over 0,l^um) oppnådde resultater er i alle tilfeller tydelig dårligere enn med de ifølge oppfinnelsen findelte dispersjoner.

Et ytterligere krav som stilles til grunninger med dybdevirkning består i at det på, det grunnede underlag påførte etterfølgende strøk har en god klebning'og er over grunningen godt forankret med underlaget. Dette krav må også være oppfylt, når på grunn av forskjellig sugeevne av underlaget etter flere, påføring av grunning de etterfølgende strøk påføres forskjellige tykke sjikt av grunningsmaterialet. For undersøk-else av dette krav ble ca. 12$-ige findelte dispersjoner ifølge oppfinnelsen strøket tre ganger med mellomtørkning.på asbest-sementplater som underlag. Etter tre dagers lufttørkning foregikk på dette grunningssjikt påføring av en dispersjonsfarve,

som som bindemiddel inneholdt en styren/butylakrylat-dispersjon og var pigmentert 1:1,6 (dispersjon til pigmentfyllstoffblanding).

I den ennu friske farve ble dét innleiret armeringsvevnad-strimler av polyetylentereftalat og etter tørkning av første strøk igjen, overstrøket med samme farve.

Ved forsøket, til å trekke av vevnadsstrimlene,

viste det seg, såvel i tørr som også ved vannlagring våt resp. igjentørket tilstand god klebning av grunningen på underlaget .

og god klebning mellom grunning og dispersjonsmalingsbelegg.

Dette gjelder såvel for de ved monomerforholdet innstillbare

myke som også hårde bindemiddelfilmer av polymerisatet ifølge eksemplene 1 til 6. I alle tilfeller ble vevnadsstrimlene. trukket av under etterlatelse av vevnadsgittermønstret i mal-ingen av dispersjonsmalestrøket uten å fjerne farven fra underlaget resp. grunningen.

De samme resultater ble oppnådd ved gittersnitt på

det tørkedé dispersjonsfarvestrøk ved forsøk til å fjerné disper-sjonsfarvefilmen med et påklebet klebebånd over gittersnitt-kvadratene. Det foregikk heller ikke her noen avrivning av på-strykningss j i.ktet.

Fremstilling av findelte dispersjoner ifølge oppfinnelsen forklares i følgende eksempler:

Eksempel 1.

fremstilles en stabil monomeremulsjon. Emulsjonen doseres til en badoppløsning av 230 vektdeler vann, 2 vektdeler ikke-ioniske emulgator og 8 vektdeler ionisk emulgator. Parallelt til emulsjonstildoseringen tildosefes en oppløsning av 2 vektdeler ammoniumpersulfat i 40 vektdeler vann..

Den midlere partikkelstørrelsesdiameter av den til

pH 8 - 9 innstilte dispersjon. utgjør 0,036'^um..

Eksempel 2.

Man får optisk lysgjorte, findelte kopolymerdis-persjoner, når man. i monomerblandingen ifølge eksempel 1 i tillegg' oppløser 0,1 vektdel av et vinylsulfonylpyrazolin-lysgjører (se DOS 2.011.552) og deretter fremstilles kunststoffdisper-sjonen etter forskriftene.

Såvel den vandige kunststoffdispersjon som også den tørre polymerisatfilm viser under UV-bestråling en karak-teristisk blå fluoressens, som også muliggjør påvisning av

meget små polymerisatmengder i de forskjellige substrater. Ved gelpermeasjonskromatografiske fraksjoneringer kunne det bevises at den optiske lysgjører innbygges jevnt i polymerisatet, dvs. det fåes ikke noen anrikning i bestemte mole.kylvektsområder. Den midlere partikkelstørrelsesdiameter av den optisk lysgjorte kopolymerdispersjon utgjør 0,038^um.

Eksempel 3.

Til et bad av 680 vektdeler vann, 25 vektdeler av et sekundært natriumalkansulfonat (C]_2~Cl6^ og 1(^ vektdeler ,av et omsetningsprodukt av nonylfenol og 8 - 12 mol etylenoksyd doserer man en monomerblanding av

Som initiator anvender man en oppløsning av 2 vektdeler ammoniumpersulfat i ^0 vektdeler vann.

Den midlere partikkelstørrelsesdiameter utgjør 0,038^um.

Eksempel 4.

fremstilles en stabil.monomeremulsjon. Emulsjonen doseres til en badoppløsning av 5000 vektdeler vann, 80 vektdeler av den ikke-ioniske emulgator og 280 vektdeler av den anioniske emulga-

tor. Samtidig tildoseres parallelt, til mohomeremulsjonen dessuten en oppløsning av 40 vektdeler ammoniumpersulfat i 900 vektdeler vann. Den midlere partikkelstørrelsesdiameter av den til pH 8-9 innstilte dispersjon utgjør 0,0142^um.

I samme reaksjonskar kan dispersjonen oppkonsen-treres til et faststoffinnhold på ca. ^ 5% under vannstrålevakuum. Den midlere partikkelstørrelsesdiameter forblir uforandret ved 0,042/um...

Eksempel 5-

Til et bad av 660 vektdeler vann, 20 vektdeler natriumlauryletoksylatsulfat (med 2-5 mol etylenoksyd) og 8 vektdeler av et omsetningsprodukt av nonylfenol + 6-10 mol etylenoksyd doserer man en monomerblanding av

Som initiator anvender- man en oppløsning av 3 vektdeler kaliumpersulfat i 30 vektdeler vann.

Den midlere partikkelstørrelsesdiameter utgjør 0,04l^um.

Eksempel 6.

Badbestanddeler ifølge eksempel 5-

Monomerblanding av

Som initiator anvender man 2 vektdeler kaliumpersulfat i 20 vektdeler vann. Den midlere partikkeldiameter ut-gjør 0,0^5/Um.

Eksempel 1 .

fremstilles en stabil monomeremulsjon. Emulsjonen doseres til en badoppløsning av 200 vektdeler vann, 3 vektdeler ikke-

ionisk emulgator, 8 vektdeler ionisk emulgator. Parallelt

til emulsjonstildoseringen tildoseres en oppløsning av 3 vektdeler ammoniumpersulfat i 30 vektdeler vann. Den midlere partikkelstørrelsesdiameter av den til pH 8-9 innstilte dispersjon utgjør 0,060^um.

Sammenligningseksempel A.

Det fremstilles en kopolymerdispersjon av

med en anionisk emulgator og en uorganisk perforbindelse med et faststoffinnhold på 40 - 50%. Den midlere partikkelstør-relsesdiameter utgjør 0,620yUm.

Sammenligningseksempel B.

Det fremstilles en kopolymerdispersjon av

etter angivelsen i eksempel A.

Den midlere partikkelstørrelsesdiameter utgjør 0,270/Um.

Sammenligningseksempel C.

Det fremstilles en kopolymerdispersjon av

med en blanding av anioniske og ikke-ioniske emulgatorer og en uorganisk perforbindelse. Den midlere partikkelstørrelses-diameter utgjør 0,150/um. Sammenligningseksempel D. Et kopolymerisat av

oppløses i 60$-ig i etylacetat. Viskositeten ved 20°C ifølge H6pplerr(DIN.53015) utgjør 80 P.

Av' denne oppløsning' fremstilles på følgende måte en grunning med dybdevirkning

Sammenligningseksempel E.

Av et kopolymerisat av ■

som i 30$-ig oppløsning i xylen har en viskositet på ca. 60 cP ved 20°C ifølge Hoppler, fremstilles en grunnoppløsning på følgende måte:

Claims (2)

1. Fremgangsmåte til•fremstilling av findelte kunst-stof fdispersjoner, spesielt egnet til fastgjørende grunning på påstrykningsunderlag,karakterisert vedat man doserer en monomerblanding som inneholder I som hårdgjørende komponent 20 til 80% styren og/ eller metylmetakrylat, II som mykgjørende komponenter 20 til 80% akrylsyre-ester av rettlinjede eller forgrenede alkoholer med 2 til 8 C-atomer og/eller metakrylsyreestere av rettlinjede eller forgrenede alkoholer med 4 til 8 C-atomer, III eventuelt mindre mengder av med I og II kopolymeri-,serbare a,B-umettede forbindelser,' IV eventuelt og fortrinnsvis 0,1 til 5% av et amid av en a,6-umettet karboksylsyre samt V eventuelt og fortrinnsvis 0,1 til 5%.av en a,B- umettet monbkarbbksylsyre, i form av den rene monomerblanding eller en foremulsjon samtidig med en initiator i et vandig bad og polymeriserer deri, som inneholder en anionisk emulgator i en slik mengde at den ferdige dispersjons faststoffinnhold ikke overstiger 45 vekt$.

2. Kunststoffdispersjoner med en midlere partikkel-størrelse på 0,01 - 0,06/U, oppnådd ved fremgangsmåten ifølge krav 1.