Valeriano Weyler
| Valeriano Weyler | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. sep. 1838[1][2][3] Palma[2] | ||
| Død | 20. okt. 1930[1][2][4][5] (92 år) Madrid[2] | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Far | Fernando Weyler y Laviña | ||
| Barn | Fernando Weyler Santacana Antoni Weyler i Santacana | ||
| Parti | Partido Liberal | ||
| Nasjonalitet | Det spanske imperiet[6] | ||
| Gravlagt | Sacramental de San Lorenzo y San José cemetery | ||
| Medlem av | Real Academia de la Historia Royal Economic Society of Friends of the Country of Tenerife | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Sankt Ferdinands orden
Ridder av Det gyldne skinns orden Storkorset av Karl IIIs orden Cross of the Military Merit - Red Decoration Kommandør av Isabella den katolskes orden Storkors av Sankt Hermenegilds orden Æreslegionen Cruz de primera clase de la Real y Militar Orden de María Cristina Grand Cross of the Order of the White Elephant | ||
Valeriano Weyler (født 17. september 1838, død 20. oktober 1930) var en den spanske kolonimaktens fremste generaler i kampen mot cubanske uavhengighetsforkjempere under den cubanske uavhengighetskrigen fra 1868 til 1898.
Weyler var av prøyssisk herkomst, ble født i Palma de Mallorca i Spania og tok militær utdannelse.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Han fullførte utdannelsen på militærakademiet i Toledo med løytnants grad i 1858. Samme år og i en alder på 20 år dro han til Cuba for å organisere frivillige i beskyttelsen av Cuba som spansk koloni. Derfra gikk veien videre til Filippinene der han i 1878 ble utnevnt til general. I 1895 ble han tildelt Maria Christinas Storkors for sin ledelse over de spanske troppene og sine militære seire på Filippinene.
Da et opprør brøt ut på Cuba i 1894 og vokste i omfang, ble han i 1896 beordret til Cuba som Spanias guvernør og med vide fullmakter til å slå ned opprøret og sikre sukkerproduksjonen. På Cuba overtok han etter general Martínez Campos [1] Arkivert 21. juli 2006 hos Wayback Machine. som hadde stått som seierherre i tiårskrigen fra 1868 til 1878 – se den cubanske uavhengighetskrigen.
Weyler ble svært frustrert over Los Mambies-opprørernes måte å kjempe på. Som klassisk utdannet offiser, var kampen på slagmarken en æressak der arméer møtte hverandre og avgjorde slagets utfall. På Cuba slo opprørerne til uten avtalt slagmark, og forsvant deretter like raskt som de var kommet. Enten forsvant de i skog og fjell eller inn blant sivilbefolkningen. Skulle opprørerne overvinnes, mente Weyler, måtte de skilles fra sivilbefolkningen. Dette kunne oppnås ved å plassere sivilbefolkningen i landbyer og leire som ble kontrollert av lojale spanske tropper. På denne måten kunne man stoppe såvel rekruttering som matforsyninger til opprørerne.
Mot slutten av 1897 hadde Weyler relokalisert over 300 000 av Cubas innbyggere. Selv om han lyktes med å flytte store befolkningsmasser, var han mindre heldig med å sørge for mat og forpleining. Det oppstod hunger og sykdom i konsentrasjonsleirene som tok livet av mange tusen mennesker. Weylers konsentrasjons-politikk gjorde det riktignok enklere å bekjempe Los Mambies, fikk politikken store negative konsekvenser. Selv om den konservative spanske regjeringen støttet den, ble politikken forkastet av de liberale ut fra de lidelser den skapte for den cubanske befolkningen. I tillegg skapte konsentrasjonspolitikken økt fiendtlig holdning til Spania i den cubanske befolkning. I tillegg økt fiendskapen i USA der mange politikere inklusive aviskongen William Randolph Hearst var tilhengere av at USA burde invadere og annektere Cuba. Hearsts sensasjonsartikler om situasjonen på Cuba, bidro sterkt til at Weyler etter hvert fikk tilnavnet «slakteren» (The Butcher) i amerikanske media og politiske kretser.
Weylers politikk sviktet også på grunn av opprøret på Filippinene i 1897 som krevde at mange spanske tropper måtte flyttes fra Cuba til Filippinene. Da den spanske statsministeren Antonio Cánovas del Castillo ble myrdet i juni 1897, mistet Weyler også sin fremste politiske støttespiller i Spania. I desember 1897 sa han derfor opp sin stilling som guvernør på Cuba og vente tilbake til Spania. Her tjente han som krigsminister i tre ulike perioder fram til 1907.
Han døde i Spania i 1930, 92 år gammel og etter en karriere på hele 75 år i militær tjeneste.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Valeriano Weyler y Nicolau marques de Tenerife, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Valeriano-Weyler-y-Nicolau-marques-de-Tenerife, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d www.congreso.es, besøkt 2. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Valeriano Weyler, 1st Duke of Rubí, SNAC Ark-ID w60z7h3p, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Spansk biografisk leksikon, oppført som Valeriano. Duque de Rubí (I), Marqués de Tenerife (I). Weyler y Nicolau, Spanish Biographical Dictionary ID 6002/valeriano-weyler-y-nicolau, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ datos.gob.es[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Suchlicki, Jaime (2002) «Cuba from Colombus to Castro», Potomac Books, ISBN 1-57488-436-0
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]