Hopp til innhold

Syn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Se også: illusjon og åpenbaring

Syn er en sans og kalles derfor også synssans. De fleste organismer som har en evne til å se, bruker spesialiserte organer til denne oppgaven. Disse organene kalles øyne. Mange høyerestående organismer, deriblant også mennesket, har i tillegg utviklet en evne til å oppfatte og skille mellom farger gjennom fargesyn og dybdesyn / stereoskopi.

Forenklet kan man si at synssansen består av tre deler:

Synssansen brukes for å registrere elektromagnetisk stråling, mer spesifikt lys, det vil si et begrenset elektromagnetisk spektrum som kan variere fra organisme til organisme. Mennesker kan oppfatte elektromagnetisk stråling som har en bølgelengde på omtrent 400–700 nanometer, og de fleste andre organismer med en høyt utviklet synssans kan oppfatte omtrent det samme spekteret, selv om sanseorganene kan være svært forskjellige fra menneskets. Mange fugler og insekter kan for eksempel oppfatte ultrafiolett lys, det vil si lys med en bølgelengde på omtrent 325–400 nm, i tillegg til det vi mennesker kaller synlig lys.

Hos noen dyr, for eksempel øgler, er synssansen utvidet til et slags tredje øye, et såkalt parietaløye, som sitter på toppen av hodet. Her finnes det sanseceller som reagerer på lys.

Historisk sett har det vært svært vanskelig å definere hvordan synssansen virker. Sammenhengen mellom øyet og objektet man ser på, har vært vanskelig å forklare, og dette var noe av det som greske filosofer i antikkens Hellas var opptatt av. Etter hvert som vår forståelse av hva lys var økte, økte også vår forståelse for hvordan synssansen virker. Selv i dag har vi vansker med å forstå de psykologiske prosessene bak den visuelle persepsjonen. Studier av optiske illusjoner har bedret vår kunnskap også på dette feltet.