Hopp til innhold

Strykekvartetten i Norge

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Strykekvartetten i Norge omfatter verkbeskrivelser av strykekvartetter skrevet av komponister bosatt i Norge, fra 1700-tallet til idag. Sentralt står strykekvartettene til Edvard Grieg.

Den spede begynnelse - Strykekvartettradisjonen i Norge rundt 1800

[rediger | rediger kilde]
Ignaz Pleyel (1757-1831), elev av Joseph Haydn

Strykekvartetten som genre fikk fotfeste i Norge relativt sent. Riktignok omfattet notearkivet i Musikselskabet Harmonien allerede i 1792 noen strykekvartetter av Joseph Haydn, og inntil 1813 var bestanden blitt utvidet med kvartetter av Wolfgang Amadeus Mozart, Ignaz Pleyel og Franz Anton Hoffmeister. Men navnet til Ludwig van Beethoven søker man forgjeves, selv om Beethoven da allerede hadde skrevet 12 kvartetter. Først i 1865 ble det etablert en Soirée for Kammermusik i Oslo, og det var ikke før 1867 at musikk av Johan Svendsen kunne fornemmes der.[1]

Franz Anton Hoffmeister (1754-1812)

Det var i mangel av utdannede musikere «begavede amatører»[1] som prøvde seg i formen. Den første var danskfødte Hans Hagerup Falbe (1772–1830), jurist av profesjon og justitiarius, stiftsamtmann og senere statsråd av yrke. Også kaptein og skipsreder Christian Blom (1782–1861) komponerte i årene 1855-1858 fire strykekvartetter. Blom ble udødelig idet han tonesatte Sønner av Norge av Henrik Anker Bjerregaard (1792–1842) i 1819. Komposisjonen ble Norges første nasjonalsang, mens strykekvartettene til Blom er glemt i dag.[2]

Tyskeren Carl Arnold (1794–1873) bosatte seg i Christiania i 1848. Han var utdannet som «utmärkt clavérspelare och grundlig tonsättare» og ble etter hvert «direktör vid Philharmoniska sällskapet i Christiania» og «led. af Svenska musik. akad.»,[3] den Kungliga Musikaliska Akademien i Stockholm. Hans eneste Strykekvartett i g-moll AWV 26 oppsto i 1823-1825, og den norske organisten Harald Herresthal vurderer den som «preget av konservative tendenser».[4]

På vei mot Europa - Johan Svendsen

[rediger | rediger kilde]
Den unge Johan Svendsen

Johan Svendsen (1840–1911) var student ved konservatoriet i Leipzig fra 1863-1866. Hans Strykekvartett i a-moll op. 1 er hans eksamensarbeid i komposisjon og ble godtatt til framførelse i Gewandhaus salen den 21. mai 1865 under ledelse av Ferdinand David.[5] Stoler man på muntlig overleverte anekdoter, hadde Svendsen en livlig ordveksling med sin lærer Carl Reinecke om forholdet mellom komposisjonsarbeid og personlig tilnærmelse.[6]

Komposisjonen viser at Svendsen med gevinst hadde studert kvartettene til Felix Mendelssohn-Bartholdy og Franz Schubert. Finn Benestad og Dag Schjelderup-Ebbe påpeker likheter mellom Svendsens verk og Schuberts Strykekvartett nr. 13 i a-moll D 804, den såkalte Rosamunde kvartetten, samt Mendelssohns Strykekvartett nr. 3 i Ess-dur op. 12. Akkordprogresjonen og rytmikken i kvartetten vurderes som oppfinnsom og poengtert,[6] samtidig som harmonikken i første satsen er blitt omtalt som «konvensjonell».[7]

Svendsens komposisjon var den første norske strykekvartett som vakte internasjonal oppmerksomhet. Ferdinand David selv skal ha satt den høyest av alle komposisjoner som ble framført ved premieren, og anmelderen fra Leipziger Nachrichten var enig.[6] Kvartetten banet veien for Oktett for 4 fioliner, 2 bratsjer og 2 celli i A-Dur op. 3, den så kalte strykeoktetten som ble urframført året etter. Oktetten fikk rosende omtale ikke bare i aviser, men også i fagpressen, og to dager etter konserten mottok Svendsen en forespørsel fra forlaget Breitkopf & Härtel om å få utgitt verket. Finn Benestad og Dag Schjelderup-Ebbe mener at oktetten «er en milepæl i nordisk kammermusikk».[8]

Komponist med verdensry - Edvard Grieg

[rediger | rediger kilde]

Edvard Griegs første strykekvartett er tapt. Den skal ha stått i d-moll, og komponisten skrev den i 1861 i studietiden i Leipzig. Tre av de fire satsene ble fremført ved Griegs debut som komponist i Bergen den 21. mai 1862. Grieg selv hevdet at Ferdinand David hadde forhindret at verket kunne bli spilt i Leipzig, og han senere fikk byttet partituret mot en kopi av Konsert for klaver og orkester i a-moll op. 54 av Robert Schumann.[9]

Strykekvartett i g-moll op. 27 ble påbegynt i 1877. Den er et av hovedverkene i norsk kammermusikk. Den tyske musikkforskeren Ludwig Finscher anså den som en av de mest bemerkelsesverdige kammermusikalske komposisjoner på hele 1800-tallet.[10] Etter å ha hørt verket første gang i Wiesbaden i 1879 sa Franz Liszt: «Det er lenge siden jeg har møtt et nytt verk, spesielt en strykekvartett, som har interessert meg så sterkt som nettopp dette egenartede og fortreffelige verket av Grieg».[11] For balansens skyld kan det være på sin plass å nevne at det ikke er noen enighet om verkets kvalitet. For eksempel mener Frank Granville Barker at kvartetten «... har tilstrekkelig mange sjarmerende passasjer til å kompensere for noen svakheter i den helhetlige oppbyggingen».[12]

Edvard Grieg (1843-1907). Fotografi fra 1890 da han skrev strykekvartetten i F-dur

Kvartetten har et til tider tett klangbilde med en nesten orkestral effekt som Grieg selv kommenterte slik: «Jeg har nylig fuldendt en Strygekvartet, som jeg dog ennu ikke har hørt. Den er i G moll og er ikke anlagt paa at bringe Smaa-aandrigheder til torvs. Den streber mod Bredde, Flugt, og fremfor Alt mod Klang for de Instrumenter, for hvilke den er skrevet».[13]

Verket holdes sammen ved at elementer fra Griegs sang «Spillemænd», op. 25, nr. 1 (tekst av Henrik Ibsen) brukes som et kjernemotiv gjennom hele kvartetten. Ideen med et gjennomgående tema var ikke ny. Franz Liszt brukte den i sine Symfoniske dikt, og strukturen i Johan Svendsens Konsert for cello og orkester i D-dur op. 7 er opprettet etter samme prinsipp.[14] Men Grieg var den første som brukte det så konsekvent i et kammermusikalsk verk. Senere gjorde Claude Debussy noe tilsvarende i sin g-moll-kvartett - en komposisjon som har mange likhetspunkter med Griegs, ikke minst motivisk.[15] «Grieg's music, then, is worth studying; at any rate Debussy found it so.» oppsummerte den engelske musikkforskeren Gerald Abraham sin analyse av Debussys kvartett.[16]

G-moll-kvartetten har en nærmest selvbiografisk karakter som Grieg omtalte slik: «[Den er] .. et stykke livshistorie….. For jeg føler at i dette verk gjemmes prøver på det hjerteblod hvorav fremtiden forhåpentlig vil få se mer enn bare dråper…».[15] Tonespråket og formen er dristig og radikalt for sin tid, og kan ses på som et bindeledd mellom Ludwig van Beethovens siste kvartetter og kvartettene til Debussy, Maurice Ravel og Béla Bartók.[17] Med denne komposisjonen tok Grieg steget fra å være en representant for en nasjon til å være en komponist med verdensry.

Etter en ytterst negativ omtale av kvartetten etter konserten i Leipzig den 30. november 1878 var ikke Griegs forlegger Max Abraham veldig innstilt på å trykke komposisjonen. Grieg trakk den tilbake og tilbød den senere til Abrahams konkurrent E.W. Fritzsch som også hadde utgitt klaverkonserten. Kvartetten kom ut i 1879 og etablerte seg fram til ca. 1930 i repertoaret til de profesjonelle ensembler. Suksessen var av en slik art at den i en tysk håndbok for kvartettspillere i 1928 ble anbefalt også for amatører.[18]

Grieg fullførte ikke sitt neste forsøk i formen, Strykekvartett i F-dur EG 117. Ved hans død forelå den i manuskripts form med to fullførte satser og en del utkast og skisser for de to neste satsene. Det har blitt flere forsøk til å fullføre kvartetten, bl.a. av Julius Röntgen og Levon Chilingirian uten at verket kunne etablere seg i ensemblenes repertoar. Først i 2002 kom det en såkalt Urtext utgave, dvs. et partitur samt stemmer som baserer seg utelukkende på Griegs manuskript.[19]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Krummacher 2003, s. 120
  2. ^ Grinde 1981, s. 114-170
  3. ^ Musik-Lexikon fra 1864
  4. ^ «... geprägt von konservativen Tendenzen», sitert etter Oelmann 2007, s. 391
  5. ^ Benestad & Schjelderup-Ebbe 1990, s. 49. David var konsertmester ved Gewandhaus orkestret og primarius i Gewandhaus kvartetten. Mendelssohn hadde tilegnet David sin Konsert for fiolin og orkester i e-moll op. 64. David er i dag fremdeles kjent som komponist av en Konsert for trombone og orkester i Ess-dur som står på prøvespillrepertoar for trombonister verden over.
  6. ^ a b c Benestad & Schjelderup-Ebbe 1990, s. 49f.
  7. ^ Krummacher 2003, s. 121
  8. ^ Benestad & Schjelderup-Ebbe 1990, s. 55
  9. ^ Kortsen 1967, s. 9
  10. ^ Oelmann 2007, s. 387f.
  11. ^ «Es ist mir lange kein neueres Werk, spez. Streichquartett begegnet, das mich so sehr interessirt hätte, wie gerade dieses eigenartige und vortreffliche Werk von Grieg.», i: Kortsen 1967, s. 99, oversatt av Erling Dahl jr. i «Strykekvartettene». Grieg Society. Arkivert fra originalen 10. mars 2012. Besøkt 24. april 2010. 
  12. ^ Barker, Frank Granville (1986): The Dictionary of Composers, red. Charles Osborne. London: PAPERMAC, ISBN 0 333 325370, s 157. Se også Kortsen 1967, s. 10-12
  13. ^ Grinde 1981, s. 194-195, brev til sin venn Gottfred Matthison-Hansen (1878)
  14. ^ Kortsen, Bjarne (1970): Johan Svendsens cellokonsert op. 7 - En analyse. Bergen: Editio norvegica
  15. ^ a b «Strykekvartett i g moll». Edvard Grieg Museum Troldhaugen. Besøkt 9. mai 2009. 
  16. ^ Kortsen 1967, s. 13
  17. ^ «Strykekvartettene». Grieg Society. Arkivert fra originalen 10. mars 2012. Besøkt 24. april 2010. 
  18. ^ Altmann, Wilhelm (1928): Handbuch für Streichquartettspieler, bd. 2. Leipzig: Max Hesse Verlag
  19. ^ Grieg, Edvard (2002): The Unfinished Chamber Music (= Recent Researches in The Music of The Nineteenth and Early Twentieth Centuries, vol. 34). Middleton/WI: A-R Editions, Inc. ISBN 0 89579 510 8. Denne versjonen er blitt fremført for første gang i 1991 av Ålesund Strykekvartett

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Altmann, Wilhelm (1928): Handbuch für Streichquartettspieler, bd. 2. Leipzig: Max Hesse Verlag
  • Benestad, Finn: Claude Debussy i norsk musikkliv frem til 1925, i: Studia musicologica norvegica 1976, 2:15-35
  • Benestad, Finn og Dag Schjelderup-Ebbe (1990). Johan Svendsen - Mennesket og kunstneren. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-16149-9. 
  • Benestad, Finn og Dag Schjelderup-Ebbe (1993): Edvard Grieg Chamber Music. Oslo: Scandinavian University Press, ISBN 82-00-21699-3
  • Grinde, Nils (1981). Norsk musikkhistorie (3. reviderte utg.). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-05639-2. 
  • Herresthal, Harald (1993): Carl Arnold - Ein europäischer Musiker des 19. Jahrhunderts (= Quellenkataloge zur Musikgeschichte, bd. 23). Wilhelmshaven: Heinrichshofen, ISBN 3-79590-588-5
  • Kortsen, Bjarne (1967). Zur Genesis von Edvard Griegs g-Moll Streichquartett Op. 27. Berlin(West): W. Hilke KG. 
  • Krummacher, Friedhelm (2003). Das Streichquartett (= Handbuch der musikalischen Gattungen, bd. 6,2). Laaber: Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-517-7. 
  • Oelmann, Klaus Henning (2007). Edvard Griegs Streichquartett op. 27 - Überlegungen zu Tradition, Komposition und Rezeption (= Schloss Engers Colloquia zur Kammermusik bd. 4). Mainz: Villa Musica Rheinland-Pfalz. ISBN 978-3-9802665-7-4. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Strykekvartetten_i_Norge&oldid=24128660»