Stereoskop
Stereoskop er et apparat for å gi tredimensjonalitet og dybdesyn når man betrakter en type tilrettelagte bilder eller fotografier, ofte kalt stereofotografier eller stereokort. Teknikken kalles stereoskopi og omfatter forskjellige teknikker, også tredimensjonal film.
Begrepet er dannet av de greske ordene stereos («romlig», «fast») og skopein («se seg omkring»). Adjektivet stereoskopisk betyr «med romvirkning» eller «tredimensjonal» og brukes særlig om opplevelsen av dybdesyn med to øyne som ser i samme retning.
Virkemåte og bruk
[rediger | rediger kilde]Prinsippet bygger på at vi ser med to øyne som har en viss avstand. Det ene øyet ser en gjenstand i en litt annen vinkel enn det andre øyet i forhold til øvrige objekter. Forskjellen i vinkel gir hjernen en indikasjon på avstanden til objektet. Ved å ta to bilder fra samme avstand, og med linsen (objektivet) forskjøvet tilsvarende øyeavstanden, og ved at disse bildene betraktes samtidig, kan vi få en tilsvarende effekt ved hjelp av bilder. Hvis slike bilder monteres i samme ramme og betraktes med et kikkertlignende apparat vil de gi en illusjon av dybdesyn. Binokulare kikkerter bygger forøvrig på samme prinsipp.
Filmindustrien har forsøkt med stereoskopisk film flere ganger. Tilskueren måtte da bruke spesielle briller for å få effekten med seg. Utgiftene med slike opptak har tydeligvis ikke stått i forhold til inntjeningen.[trenger referanse] Den visuelle effekten viser seg også å være mindre viktig enn den fortellertekniske.[1]
Stereoskoper brukes i dag i sammenhenger der nytteverdien av den merinformasjon en bare kan få på denne måten, forsvarer utgiftene. De store oljeletingsmiljøene bruker for eksempel en variant og videreføring der tredimensjonale data legges inn i et hologram, som bare kan studeres med spesialbriller i et eget rom. Enkelte mikroskoptyper gir stereoskopiske bilder. Noen flyfotos i etterretningsøyemed blir nok fortsatt tatt med stereokamera. Landmålere har også apparater av lignende slag.
Ved kartlegging med høydekurver, blir det tatt fortløpende bilder fra fly som flyr i «striper», og der bildene overlapper hverandre med 60 %. Bildene blir plassert i en konstruksjonsmaskin hvor nabo-bildene blir satt parvis sammen. Man får da en kraftig stereovirkning. Tidligere ble kartene på dette grunnlag tegnet manuelt ved hjelp av konstruksjonsmaskiner (f.eks. Autograf WILD A8). I dag skjer konstruksjonen etter de samme prinsipper i hovedsak automatisk ved hjelp av dataprogrammer.
 1. Parallellsyn-teknikken: Først må en ta en utskrift av dobbeltfotografiet. Ofte er det nødvendig å justere enkeltbildene ved å klippe dem fra hverandre og plassere dem slik at avstanden mellom bildeelementene i de to motivene blir omtrent lik avstanden mellom øynene (eller litt mindre). Hvis en ser på bildene med et ufokusert, fjernt blikk som er rettet rett fram (som om en ser «gjennom» og langt «forbi» dem) vil de kunne flyte sammen til ett samlet motiv med dybdevirkning. På en vanlig dataskjerm med størrelse 19-23 " vil en oppnå den samme stereoskopiske virkninga ved å betrakte skjermen på 10-20 cms hold. 2. Kryssyn-teknikken: Hvis en printer ut motivet, klipper bildene fra hverandre og bytter om plasseringa av høyre og venstre bilde, kan en oppfatte dybdeeffekten ved å se i kryss. Da skal en skjele kraftig til bildene flyter sammen og tilsynelatende danner et nytt, tredje bilde mellom de to første. |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Schjølberg, Ulla G. (9. september 2014). «Blir filmen bedre med 3D?». forskning.no.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Anaglyf-metoden
- Autostereogram
- Dybdesyn
- Holografi
- Lentikulært trykk («vippebilder»)
- Tredimensjonal
- Tredimensjonal film
- Binokular kikkert
- View-Master
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Stereoscopes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
