Romsdalsdialekt
Romsdalsdialekt er dialekten i Romsdal eller det tidligere Romsdal fogderi som omfatter områdene omkring Molde, Romsdalsfjorden og Romsdalen (bygdene Vestnes, Sylte, Eid, Voll, Grytten, Hen, Veøy, Nesset, Eresfjord, Vistdal, Tresfjord, Bolsøy, Aukra, Fræna, Sandøy, Bud, Rauma). Dialekten har preg av en overgangsdialekt mellom trøndsk, vestnorsk og fra østnorsk med trekk av alle disse. Midøya var lenge administrativt delt mellom Romsdal og Sunnmøre, trolig fordi sjøen var viktigste ferdselsvei. Den sørlige/sørvestlige delen av Midøya har tradisjonelt sunnmørsdialekt, mens den nordlige delen har romsdalsdialekt.[1] Ivar Aasen regnet romsdalsk til samme dialektgruppe som trøndersk og nordnorske dialekter basert på utbredelse av apokope. Romsdalsk ligger utenfor jamvektsområdet, mens nordmørsdialekten ligger innenfor. Nordmørsdialekt blir vanligvis regnet som trøndersk[2] eller østnorsk grunntype.[3]
Ifølge Helge Sandøy er den grunnleggende strukturen i romsdalsdialekt vestnorsk eller nordvestlandsk. De grunnleggende forskjellene fra trøndersk og østnorsk oppsto ifølge Sandøy i tidlig middelalder da Sentral-Skandinavia var et felles kulturområde. Påvirkning fra Gudbrandsdalen blant annet ved migrasjon vestover skjedde senere i middelalderen blant annet på grunn svartedauden og etter reformasjonen.[3]
Viktige trekk
[rediger | rediger kilde]Romsdalsdialekten har en av hovedegenskapene ved østnorsk, tykk l, men bare av l, ikke av rð. Dette skiller romsdalsk tydelig fra sunnmørsdialekt som er nærmest nabo i sør.[4] Således gar for norrønt garðr. Samtidig har den en av hovedegenskapene ved vestnorsk ved at den ikke er berørt av jamvektsloven i ord som ender på vokal. Således har den alltid endelsen -e i infinitiv av verb[3] og i svake hunkjønnsord: å gjære, å komme, jente.
Romsdalsdialekten har det til felles med de nordligere norske dialektene at nn og ll tradisonelt uttales palatalt. Derimot gjelder dette ikke så ofte nd. Dialekten har i likhet med østnorsk konsonantforbindelser som mn, ŋn, fs, ft. Et østnorsk trekk er det også at utlydende -r i bøyningsendelser ikke blir til Ə, men bortfaller: som bøk for bøker, og at utlydende -e i trestavelsesformer av bestemt han- og hunkjønn er bortfalt: hæstann.
Som i vestlandsk er det stor bøyningsforskjell mellom sterke og svake substantiver. Bøyningen er stort sett lik den som finnes på Nordmøre og Sunnmøre. På samme måte som i sunnmørsk ender sterke hunkjønnsord på a i bestemt form mens svake ender på -å.[4]
Dativ forekommer for eksempel "på fjernsyna" (i stedet for "på fjernsynet"). Kasusforskjeller har tradisjonelt forekommet også i egennavn for eksempel "er på Setnesmoa" og "skal til Setnesmoen". Dativ er stort sett borte i bymålet i Molde by (blant personer født etter 1960) og er etter år 2000 i tilbakegang mange steder.[5][6][7][8]
Bymålet i Molde by er en forenklet variant av dialekten i de omliggende bygdene der bymålet har forenklet lyd- og formsystem. Palatalisering er stort sett borte fra moldedialekten.[8]
Det romsdalske ordet for jeg er det særmerkte i. Flertall første person er me (vi) unntatt i Molde by.[4][7]
Monoftongering
[rediger | rediger kilde]Romsdalsk er eneste vestlandsdialekt der det i mange ord har skjedd en systematisk vokalforenkling (monoftongering) for eksempel sier man som regel kjøre og ikke køyre som lenger sør. Orde som reise uttales på romsdalsk ofte som ræse noe som er enda tydeligere i nordmørsk. Denne monoftongeringen er utbredt lenger øst i Norge og særlig utpreget sørøst i Trøndelag. Diftongene er bevart i slutten av ord som øy.[4][9] Sørlige deler av Harøya og Midøya (som tradisjonelt var knyttet til Sunnmøre) har ikke monoftongering skjedd; i Molde, på Åndalsnes og i Romsdalen har diftongene i stor grad blitt bevart. Ifølge Helge Sandøy kan monoftongeringen ha skjedd ved påvirkning fra Nordmøre eller Trøndelag, særlig på 1800-tallet.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Julnes, Johan (2003). Midsund. Elnesvågen: Midsund kommune. ISBN 8279550356.
- ^ Dalen, Arnold (1972). Trøndermål. Oslo: Samlaget. ISBN 8252100562.
- ^ a b c d Sandøy, Helge (2011). Romsdalsk språkhistorie. Oslo: Novus forl. ISBN 9788270996124.
- ^ a b c d Jahr, Ernst Håkon (red.) (1990). Store dialektboka. Novus. ISBN 8270991678.
- ^ Orvik, Ove (2006). Ta va fole!. Sortland: Målmann forl. ISBN 8299387744.
- ^ Vestad, Jon Peder (2008). Moldeordlista. Molde: Skrift og tale. ISBN 9788292954065.
- ^ a b Austigard, Bjørn (2020). Sett og samla. Molde: Romsdal sogelag. ISBN 9788293345169.
- ^ a b Molde byleksikon. [Molde]: Romsdal sogelag. 2021. ISBN 9788293345176.
- ^ Møre og Romsdal. Oslo: Gyldendal. 1977. ISBN 8205091617.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Illustreret norsk konversationsleksikon, bind VI. Kristiania: Aschehoug, 1913. «Romsdals fogderi».