Reformasjonen i Sveits

Den protestantiske reformasjonen i Sveits blei først framholdt av Ulrich Zwingli, som fikk støtte fra magistratet (Mark Reust) og befolkningen i Zürich i 1520-åra. Gjennomføringen av reformasjonen fikk mye å si for statsapparatet og innbyggernes liv og spredte seg etter hvert til flere kantoner i det første sveitsiske edsforbundet. Sju kantoner brøt ikke med paven og Den romersk-katolske katolske kirken, noe som videre førte til kriger mellom kantonene noen steder kjent som Kappel-krigene. Etter de katolske kantonenes seier i 1531, blei det gjort forsøk på å gjennomføre en katolsk motreformasjon i noen regioner. Uenigheten og skillelinjene mellom de katolske og protestantiske kantonene gav sitt utslag i innenrikspolitikken og hindra Sveits som konføderasjon i å føre en felles utenrikspolitisk linje til langt utpå 1700-tallet.

Tross religiøse forskjeller og det faktum at det fantes forsvarsallianse forbeholdt de sju katolske kantonene (kalt Goldener Bund), blei det ikke flere væpna konflikter mellom kantonene. Soldater fra begge sider kjempa under hugenottkrigene i Frankrike.

Under trettiårskrigen, greide de tretten kantonene å holde seg nøytrale, dels fordi stormaktene i Europa var avhengige av sveitsiske leiesoldater og ville ikke la Sveits havne i en av fiendenes hender. Drei Bünde, bestående av områder i Graubünden, var ennå ikke medlem av konføderasjonen, deltok i krigen fra 1620, noe som førte til tapet av Valtellina fra 16231 til 1639.

Protestantismen formes

Etter voldelige konflikter sent på 1400-tallet gikk de sveitsiske kantonene en periode med noenlunde politisk stabilitet i møte. Som et ledd i kampen for selvstendighet hadde kantonene på 1400-tallet prøvd å begrense Kirkens politiske innflytelse. Mange klostre var allerede under de sekulære myndighetenes overvåkning, og selv om lærerne fortsatt var prester hadde styringen av skolene blitt underlagt kantonenes administrasjon.

Den dekadansen man kunne finne blant kirkens menn, var også åpenlyst tilstede blant eliten Sveits. Presteskapet nøt en enorm luksus som stod i sterk kontrast til fattigdommen folket opplevde. Ekstravagansen var finansiert av høy kirkeskatt og en utstrakt avlatshandel. Mange av prestene mangla utdannelse og dermed blei Kirkens teologi og praksis i stor grad lite ivaretatt. Sølibatet blei ofte oversett av prestene, som kunne finne på å leve i konkubinat. Ideene som den nyutsprungne reformasjonen kom med kunne med alt dette tatt i betraktning falle i god jord og slå rot i folket.

Huldrych Zwingli (tresnitt av Hans Asper, 1531)

Reformasjonens viktigste forsvarer i Sveits var Ulrich Zwingli. Allerede da han var prest i Einsiedeln i 1516 hadde han talt imot hykleriet i Kirken. Han hadde en humanistisk tilegning til sine studier, noe som var typisk for akademiske miljø i renessansen. Da han blei tilkalt til Zürich, retta han også søkelyset mot politiske saker, han tok spesielt til orde mot leiesoldatvirksomheten som myndighetene tjente store penger på. Ideene hans blei positivt mottatt, spesielt av gründere og handelsmenn og i laugene. Den første disputasen i Zürich i 1523 markerte et gjennombrudd: byrådet vedtok å ta til seg reformasjonen og konvertere til protestantismen.

I de neste to åra fant store endringer sted i Zürich. Kirkens styre blei mer sekularisert. Prestene blei fritatt fra å leve i sølibat. Utsmykkingen i kirkene blei skjendet. Statsapparatet overtok eierskap og administrasjonen over Kirkens eiendommer, begynte å finansiere sosiale ordninger og betalte prestenes lønn. Den siste abbedissa av Fraumünster, Katharina von Zimmern, overrakte konventet og tilknytta eiendommer og rettigheter til bymyndighetene den 30. november 1524. Neste år blei hun til og med gift.

I løpet av de neste åra fulgte byene St. Gallen, Schaffhausen, Basel, Bienne, Mulhouse, og til sist Bern (i 1528), etter og blei protestantiske. I Basel spilte Johannes Oecolampadius en viktig rolle, i St. Gallen blei reformasjonen iverksatt av borgermester Joachim Vadian. I Glarus, Appenzell og Graubünden, som alle hadde noe som ligna på en republikansk styreform, bestemte hver enkelt kommune for eller mot reformasjonen. I de fransktalende delene av Sveits hadde reformatorer som William Farel forkynt den nye troa siden 1520-tallet, men det var ikke før i 1536, like før Jean Calvins ankomst, at Genève godtok reformasjonen. Samme år overvant Bern den savoiiskstyrte kantonen Vaud og innførte protestantisme.

Til tross for at innbyggerne i Genève hadde konvertert til protestantismen, var de ikke klar for å innføre Calvins strenge kirkelige praksis. Calvin og Farel blei bannlyst fra byen i 1538. Med et nytt byråd, blei Calvin tre år senere kalt tilbake til Genève. Litt etter litt implementerte han sine synspunkter – læremessige og liturgiske – i den reformerte kirken i Genève. I 1555 danna det seg et opprør mot Calvin, men det mislyktes. Mange etablerte familier forlot byen i protest.

Forsøk på teologisk enhet

Zwingli, som hadde studert i Basel mens Erasmus var der, kom med en plan om en mer radikal fornyelsesprosess enn Luther og hans ideer skilte seg fra sistnevnte på flere områder. Et forsøk på å komme til enighet blei gjort under Marburg Religionsgespräche, men mislyktes. Selv om disse to karismatiske lederne kom til konsensus på fjorten trospunkter, kom de ikke til enighet på det siste, vedrørende nattverden: Luther fastholdt at gjennom sakramental forening blei brødet og vinen under nattverden i sannhet Kristi legeme og blod, mens Zwingli så på brødet og vinen som symbolske elementer. Dette skisma og Zürich sitt nederlag i andre Kappelkrigen i 1531, hvor Zwingli blei drept på slagmarka, var et stort steg tilbake for Zwinglianisme og begrenset bevegelsens utbredelse til enkelte sveitsiske områder og hindra den i å spre seg nord for Rhinen.

Heinrich Bullinger tok over etter Zwingli i Zürich. Reformatorer i Sveits fortsatte i de neste tiår med å reformere kirka og utbedre dens aksept blant lekfolk. Spesielt Bullinger forsøkte å bygge bro mellom Zwinglis og Calvins teologiske teologiske skoler. Han var en viktig bidragsyter i etableringen av Tigurinuskonsensuset av 1549 med Jean Calvin og de som stod bak Confessio Helvetica, et dokument som inkluderte alle protestantiske kantoner i edsforbundet. Confessio Helvetica blei også ratifisert i andre europeiske protestantiske regioner som Böhmen, Ungarn, Polen, Nederlandene og Skottland, og sammen med Heidelbergkatekismen av 1563, som Bullinger hadde vært en viktig bidragsyter til, og Dordrechtkanonene av 1619 blei dokumentet en teologiske grunnvoll for protestantismen med kalvinismen som bakteppe.

Religiøs borgerkrig

Reformasjonens suksess i Zürich og dens hurtige ekspansjon blei en verkebyll for den politiske enheten i edsforbundet. Den religiøse fornyelsesprosessen la grunnlaget for en blodig konflikt mellom de tretten kantonene. Alpekantonene Uri, Schwyz, Unterwalden, Luzern og Zug forble katolske. Deres opposisjon var ikke bare grunna i trosspørsmål, også det økonomiske aspektet virka inn. Ved siden av landbrukssektoren støtta økonomien seg på handel med kringliggende katolske stater. Kantonene hadde ikke råd til å miste denne inntektskilden, og dette blei et viktig ankepunkt mot reformasjonen. Økonomien i byene var mer mangfoldig og variert, med håndverkere, laug og en voksende industriell sektor. Fribourg og Solothurn fortsatte også å være katolske.

De fem alpekantonene så tidlig på reformasjonen som en trussel; allerede i 1524 forma de Forbundet av de fem kantoner (Bund der fünf Orte) for å kjempe mot utbredelsen av den nye troa. Begge sider prøvde å styrke sine posisjoner ved å få stater utenfor Sveits til å slutte seg til en allianse: de protestantiske kantonene stifta en byallianse med byene Konstanz og Strasbourg (Christliches Burgrecht); de katolske inngikk en pakt med den katolske keiser Ferdinand av Østerrike.

I denne spente atmosfæren kunne små hendelser eskalere og bli til omfattende konflikter. Det oppstod spesielt problemer i områder der katolske og protestantiske kantoner bytta på overherredømmet annenhvert år. Flere forsøk på megling slo feil, som for eksempel Baden-disputten i 1526.

To år seinere brøyt Kappelkrigen ut. Før selve krigsutbruddet hadde de katolske kantonene svart nei på Zürichs forespørsel om å komme Graubünden til unnsetning i Müsserkrigen. Den 11. oktober 1531 overvant de katolske kantonene Zürichs stryker i slaget ved Kappel am Albis. Zwingli blei drept på slagmarka. De protestantiske kantonene måtte godta en fredsavtale, den såkalte Zweiter Kappeler Landfriede, som dikterte en avvikling av den protestantiske alliansen (Christliches Burgrecht). Avtalen gav også katolske styresmakter forrang i de felles landområdene, men tillot de kommunene som allerede var blitt protestantiske å forbli det. Bare strategisk viktige steder som Freiamt eller byer langs veien mellom Scwyz og Rhindalen ved Sargans (og dermed også alpepassasjene i Graubünden) blei tvungne til å gjeninnføre katolisismen. Deres egne områder forble frie til å innføre den ene eller den andre religionen dersom det skulle bli aktuelt. Fredsavtalen la på mange måter grunnlaget for modellen som blei tatt i bruk under fredsforhandlingene i Augsburg i Det tysk-romerske rike i 1555. De katolske kantonene fikk etter freden flertall i Tagsatzung, den føderale riksdagen i forbundet.

Når den protestantiske byalliansen blei oppløst, blei Zürich og byene i Sør-Tyskland med i Schmalkalden-forbundet, men i de tyske religionskrigene av 1546/47, forble Zürich og de andre sveitsiske protestantiske kantoner nøytrale. Med Karl Vs seier blei det tidligere sterke båndet med de swabiske protestantiske byene i Det tysk-romerske rike svekka: mange byer, som Konstanz, blei gjort katolske og mange andre blei underlagt et strengt aristokratisk regime.

Motreformasjon

Offisielt forholdt Kirken seg temmelig rolig den første tida, men de katolske sveitsiske kantonene prøvde å imøtegå noen krav. Juridisk og økonomisk makt over presteskapet tilfalt kantonene. Det blei stilt strenge krav til prestenes livsførsel, og konkubinat blei forbudt. Også retten til å utnevne prester skulle nå tilfalle kantonene, et ansvar som tidligere lå hos bispedømmene. Det blei forbudt å trykke, distribuere eller eie reformatoriske traktater; også det å studere hebraisk og gresk blei forbudt (for å sette en stopper for uavhengige studier av bibelske grunntekster). Tiltakene var alt i alt vellykka: de gjorde sitt for å hindre reformasjonsbevegelsen i å få fotfeste, Kirken blei mer avhengig av statsmakten, og de sivile myndigheter fikk utvida virkefelt.

De katolske kantoner opprettholdt sin overstyring av Den katolske Kirkes funksjoner også etter Trent-konsielet, selv om de aksepterte dens posisjoner. Kardinal Borromeos plan om et nytt bispedømme midt i Sveits, blei nedstemt. Utdanningsprogrammet vedtatt i Trent blei imidlertid godkjent. I 1574 blei den første jesuittskolen grunnlagt i Lucerne. I 1579 blei et katolsk universitet for sveitsiske prester, Collegio helvetico, grunnlagt i Milano. Et nuntiatur blei grunnlagt i Luzern. Kapusinerordenen grunnla et kloster i 1581 i Altdorf.

Parallelt med disse motreformatoriske tiltakene, forsøkte de katolske kantonene å få de protestantiske kantonene til å gjeninnføre Den katolske tro. De katolske kantonene prøvde i 1560 å få myndighetene i Glarus – hvor det fantes en katolsk minoritet – til å tilbakekalle reformasjonen.

De fem katolske kantonene grunnla en militær allianse med paven og det katolske hertugdømmet Savoia, og hadde støtte fra Aegidius Tschudi, Landammann (amtmann) av Glarus. Men, på grunn av pengemangel kunne de ikke gå inn med styrker i Glarus. I 1564 avgjorde partene det hele ved å godta en traktat som foreskrev en oppdeling av myndighetene i Glarus. To lovgivende forsamlinger (Landsgemeinde) blei oppretta i kantonen, en katolsk og en protestantisk, og Glarus skulle følgelig sende en katolsk og en protestantisk representant til Tagsatzung.

Biskopen av Basel, Jakob Christoph Blarer von Wartensee, flytta sitt bispesete til Porrentruy i Jurafjellene i 1529, etter at Basel blei protestantisk. I 1581 gjenvant bispedømmet Bir-dalen sørvest for Basel. I Appenzell eksisterte begge trosretninger side om side, mer eller mindre fredfullt, helt til lekbrødre fra kapusinerordenen gjorde forsøk på å omvende protestantene. Dette resulterte i en oppdeling av kantonen i 1597: i den katolske Appenzell Innerrhoden, og den protestantiske Auserrhoden. Begge fikk hver sin representant i Tagsatzung.

Utviklinga i vest

Hertugene av Savoia hadde i århundrer forsøkt å få kontroll over Genève, som var omringet av savoiiske områder; Vaud nord for Genfersjøen tilhørte hertugdømmet. Reformasjonen skapte enda mer fiendskap mellom Savoia og Genève etter at biskopen, støtta av Savoia, blei sendt i eksil i 1533 til Annecy. Bern og Wallis dro nytte av hertugens engasjement i nordlige Italia og hans motstand mot Frankrike. Da Fransesco II Sforza døde i Milano i 1534, var hertugens styrker opptatt med å bekjempe de franske styrkene der, og Bern erobret Vaud med det samme, og sammen med Wallis inntok de i 1536 også de savoiiske områdene sør for Genfersjøen.

En allianse inngått i 1560 mellom de katolske kantonene og Savoia gav hertug Emmanuel Philibert mot til å vinne tilbake områdene hans far Karl III mista i 1536. Etter Lausannetraktaten av 1564 måtte Bern i 1567 overgi Chablais sør for Genfersjøen og Gex (mellom Genève og Nyon) til Savoia. Wallis overgav områdene vest for Saint-Gingolph to år seinere etter Thonontraktaten. Genève blei altså igjen en protestantisk enklave omhyllet av de savoiiske områdene og forsøkte følgende å styrke sitt allianseforhold til Bern og Zürich. Ønsket om fullverdig medlemskap i konføderasjonen, i stedet for å være en tilknytta stat, blei avslått av det katolske flertallet i Tagsatzung.

Leiesoldater fra de sveitsiske kantoner deltok i den franske hugenottkrigen på begge sider. De fra protestantiske kantoner kjempa på hugenottenes side, under Henrik av Navarra, mens de katolske styrkene kjempa for kong Henrik III av Frankrike. I 1586 danna de sju katolske kantonene (de fem alpekantonene og Fribourg og Solothurn) en rein katolsk allianse kalt Det gyldne forbund (Goldener Bund, oppkalt etter de gyldne initialene på stiftelsesdokumentet), som også var alliert med hertugen av Guise, støtta av Spania. I 1589 blei Henrik III utsatt for et attentat og Henrik av Navarra overtok tronen som kong Henrik IV av Frankrike og med det begynte de protestantiske leiesoldatene å kjempe for kongen.

Siden 1586 hadde Genève vært under beleiring av hertugen av Savoia, Karl Emmanuel I. Situasjonen utvikla seg til krig da byen nå i tillegg til Bern hadde støtte fra den franske kongen. Krigen mellom Genève og Savoia fortsatte til og med etter freden i Vervins og ediktet i Nantes, avtaler som avslutta krigene i Frankrike. Natt til 12. desember 1602 forsøkte hertugens tropper å storme byen, som endelig fikk fastslått sin uavhengighet etter freden i Saint Julien følgende sommer. Hendelsen som har fått navnet «Stormingen», blir fortsatt markert i Genève i dag.

I 1586 blei det foretatt et katolsk statskupp i Mulhouse, og bakmennene foreslo en militær inngripen i de protestantiske kantonene. Den gamle protestantiske ordningen blei ganske snart gjenoppretta. Strasbourg, en annen protestantisk by, ville ha fullt medlemskap i konføderasjonen i 1588, men på samme måte som med Genève tjue år tidligere, blei forslaget nedstemt av de katolske kantonene. I Wallis hadde reformasjonen noe suksess, spesielt i lavlandene i Rhonedalen. De katolske kantonene intervenerte i 1603 og gjenoppretta katolsk styre i disse områdene og protestantiske familier måtte emigrere.