Peel Castle

Peel Castle
Land		Man
Sted		Peel
Etablert		1860
Kart
Peel Castle 54°13′35″N 4°41′57″V
Peel Castle på Commons

Skisse av St Patrick's Isle ved de ytre festningsmurene. Klikk på bildet for større utsnitt.

Peel Castle er en festningsruin ved byen Peel på øya Man i Irskesjøen. Festningen står på den lille øya St Patrick's Isle rett utenfor havnen til Peel hvor elven Neb renner ut. Den aller første festningen ble antagelig reist av nordmenn, antagelig av hæren til kong Magnus Berrføtt rundt 1100. Senere ble festningen ombygd i stein og nesten hele øya inngår i festningsverket. Innenfor festningsmurene kirken St Patrick's Church og Mans første katedral, St German's Cathedral, som ble sete for Sodor og Man bispedømme som ble grunnlagt i 1154 og underlagt Nidaros erkebispedømme i Norge. Øya og festningen er i dag eid av Manx National Heritage, og stedet er åpent for besøkende sommertid.

St Patrick's Isle

Utsyn over Peel fra Peel Castle. Gangvegen mellom Man og øya St Patrick's Isle er synlig.

St Patrick's Isle (mansk: Ellan Noo Perick) er en liten øy, 326 meter bred og 205 meter lang, på vestkysten av Man og rett utenfor havnen til byen Peel hvor elven Neb renner ut. Øya er i dag i praksis ikke lenger en øy da den er festet permanent til fastlandet ved en asfaltert gangveg. Det har dannet seg en strand på motsatt side av havnen.

St Patrick Isle var opprinnelig adskilt av 35 meter med vann fra Peel Hill i sør og elven Neb kan ha strømmet gjennom stredet. Det kan ha vært en stykke land på østsiden av øya som har blitt erodert bort i løpet av de siste tusen år. Øya stiger rett opp til maksimal høyde på 25,45 meter i nærheten av vestenden. Dens plan er hovedsakelig triangulært med en ende som grenser mot bukta i Peel i øst, en annen som går mot sør på tvers av Fenellastranden til Peel Hill og den tredje som står mot nordvest til sjøen. Det er ulente klipper rundt øya på sørsiden og nordvestsiden mens østsiden i dag har vegterrasse som ble bygget på 1800-tallet.

De første bygningene

St Patrick's Isle ble underlagt arkeologiske utgravninger i tidsrommet 1982–1989 som har gitt en god beskrivelse og riss av stedets forhistorie. Den tidligste gruppe av bygninger på øya, inkludert et kloster, som tilhørte det keltisk-kristne samfunnet på Man en gang på 500-tallet, skjønt det er spor av menneskelig bosetning siden steinalderen. De første bygningene var små og av lett konstruksjon, celler for munkene, spisestue, og kanskje gjestehus, en skole og et scriptorium (skrivestue). Husene ble konstruert av kvistflettverk og mørtel og taket kledd med takhalm. Kirken var bygd i tungt tømmer som senere erstattet i steinverk.

Det er ikke funnet naturlige grenser for denne bosetningen med jordverk slik vanlig var, og det er mulig at øya som sådan ble betraktet som grense nok. Det er mulig at bosetningen var hovedsakelig innenfor den sørlige delen av øya mellom et kapell på øyas sentrum og festningsmuren hvor det i dag kan ses rester av tre avlange bygninger hvorav de to første ble reist langt senere på 1500-tallet, bestående av en spisesal og våpenhus.

Den tredje bygningen er en kirke av tidligere opprinnelse og av irsk type, St. Patrick’s Church, og utenfor dennes vestmur står et rundtårn. Både kirken som rundtårnet som ble konstruert en gang mellom 950 og 1050. De indre målene av kirken er 8,4 x 5,5 meter. Veggene ble reist av grovt hugget lokal rød sandstein. Den første kirken må ha hatt en form for katastrofe for veggene ble gjenoppbygd en gang på 1100-tallet på fundamentet av den første kirken, og da med en bygningstekniske elementer av normannisk type.

Sistnevnte løsning kan ha blitt introdusert av Olav Godredsson av Man (1137?–1153) som oppholdt seg ved hoffet til kong Henrik I av England før han ble konge av Man. Det er mulig at ansvaret for ødeleggelsen av kirken sto Magnus Berrføtt for da begynte den første befestningen av øya i 1098, noe som er beskrevet i Snorre Sturlasons Heimskringla (Kongesagaer) og i den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene.

En tredje nybygging av kirken skjedde antagelig på 1400-tallet i henhold til detaljer i byggstilen hvor en ny østvegg åpnet for et stort vindu og en ny dø i vestenden av nordveggen. En illustrasjon fra 1600-tallet viser kirken med tak og med vestgavlen bar et klokketårn. Ved 1774 var dog kirken uten tak og i forfall som et resultat av den nye sognekirken som ble bygget i 1710.

Rundtårnet var både et klokketårn og tilfluktssted i vanskelige tider. Rundtårn av denne typen ble reist flere steder på Irland i tiden mellom 800-tallet og 1100-tallet. Også rundtårnet er reist i rød sandstein og er 10,7 meter høy og med fire rektangulære åpninger, alle i den øvre del av tårnet. En illustrasjon fra 1600-tallet antyder en nå tapt konisk tak av tre.

Festningsverket

Peel Castle opplyst om natten.

Den første katedralen i Peel ligger sentralt innenfor festningsmurene til Peel Castle.

Koret til katedralen.

Som nevnt var antagelig norske kong Magnus Berrføtt ansvarlig for ødeleggelsen av kirken og reisningen av de første festningsverkene, da i treverk. Krøniken om kongene av Mann og Øyene sier at: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»

Festningen var nødvendig for å bygge et trygt oppholdssted for seg og sine menn etter å ha drevet krig sammen med waliserne mot normannerne på Anglesey. Snorre Sturlason beskriver i Magnus Berrføtts saga i Heimskringla om et hærtokt inn i Sverige: «Folk gav seg inn under ham svor landet til ham. Men da han hadde nådd opp til innsjøen Vänern, lei det ut på høsten. Da tok de ut på Kvaldensøy og der gjorde de en borg av torv og tømmer og grov et dike omkring.»

Denne beskrivelsen er antagelig dekkende for kong Magnus’ første festning på St Patrick's Isle, hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene, og bekreftet i de nye undersøkelsene på 1980-tallet. Linjen og størrelsen på hulrommene indikerte en struktur som var konsistent med en norrøn bygningskonstruksjon fra denne tiden. Selve navnet Peel synes å være avledet fra ordet pæler. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown på Man, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, også ble første gang reist av kong Magnus i en tilsvarende konstruksjon.

Krøniken om kongene av Mann og Øyene gjør det klart at de norrøne kongene på Man benyttet St. Patrick's Isle som bolig og maktsenter for regjeringen av øya fram til midten av 1200-tallet. To av kongene er rapportert for å ha dødd her, Godred II Olavsson i 1187 og Olav II Godredsson i 1237.

Et århundre med forfall og stadig risiko for angrep som truet med å sette borgen og husene i brann gjorde det nødvendig med å reise nye hus i stein. Særlig hendelsene i 1224 og 1228 gjorde klart at Mans sørside ved Ronaldsway var usikret. Havnen ved hva som i dag er Castletown ga trygg havn til angripere. Det ble åpenbart at Mans sørside hadde behov for kongelig tilstedeværelse, og Magnus Olavsson ga St. Patrick's Isle til kirken, antagelig i 1257, og flyttet maktsenteret og den kongelige bolig til motsatte side av Man, noe som ble bekreftet av Krøniken om kongene av Mann og Øyene som opplyser at kong Magnus døde i Castle Rushen i Castletown i 1265.

St German’s Cathedral

Peel Castle sett Peel.

Katedralen på St. Patrick's Isle, bygget innenfor festningsmurene i den nordlige delen av øya, ble påbegynt allerede under de norrøne kongene. Den ble bygget i tre stadier, de to første under kongene, allerede på 1100- og 1200-tallet, mens siste stadium var ombygging og befestning på grunn av ødeleggelsene etter den skotsk-engelske striden om Man på slutten av 1300-tallet.

Det er mulig at reisningen av katedralen skjedde i forbindelse med utnevnelsen av den norske biskop Reginald I (muligens egentlig hetende Reidar) en gang rundt 1154. Bygningen fikk en korsform med et kort midtskip og med østlig arm av samme bredde. Bygningen fulgte strukturen til samtidige små katedraler og gamle klostre i Wales. Byggematerialet var stein og pukk blandet med rød sandstein. Andre stadium ble muligens påbegynt under biskop Reginald II (1217 – 1226) og fullført av biskop Simon (1226 – 1248) som Mans krønike gir æren for byggingen av katedralen. I den siste stadiet ble den østlige armen erstattet av en ny bygning. Den øvre delen hadde et stort frittstående alter av stein og dannet også biskop Simons grav, rett nord for alteret (noe som var en normal plassering av den antatte grunnleggeren av en katedral). Rundt 3 meter under gulvnivået ble det bygget en krypt som inneholdt relikviene til sankt German (en lokal, muligens legendarisk, helgen som ikke må forveksles med Germanus av Auxerre). I midten av tverrskipet ligger graven hvor biskop Rutter ble gravlagt i 1661. Det er en gravlund i det som en gang var katedralens midtskip.

Grunnet de skotsk-engelske krigene hvor Man var vekselvis på skotske og engelske hender i tidsrommet 1290 og 1333 fikk St. Patrick's Isle ny militær betydning. Etter 1333 sørget kongene av Man for at øya igjen fikk forsterket befestningen, og var lite interessert å la kirken beholde øya. For kirken var det katastrofalt å miste tilgang til Mans eneste katedral, og i 1363 appellerte biskopen direkte til paven for å kunne gjenoppta gudstjenestene i katedralen. I 1392 fikk William le Scrope, 1. jarl av Wiltshire, en støttespiller til kong Rikard II av England og fungerte som hersker av Man på vegne av den engelske kongen, tillatelse til å bygge en borg i «Patrickholm, nær og tilhørende Kirken til Sodor». Jarlen av Wiltshire satte i gang utbedringer av katedralen og en takknemlig pave ga avlat til alle botferdige som arbeidet på katedralen. I restaureringen ble sideskipene i sørenden revet og bygget opp på nytt med et vindu i hver ende og det sentrale tårnet ble gjort høyere.

Seinmiddelalderens festning

Peel Castle sett i solnedgang fra stranden av Peel.

Den borgen som Wiltshire fikk tillatelse til å bygge er antagelig vakthus som utgjør inngangen til festningsverkene, og som er øyas mest sårbare punkt. Ved lavvann var det mulig å nå fram hit ved å vasse over det som den gang var elven Neb. Det er mulig at selv de første festningsverket her var av stein og ikke trepåler. Wiltshires vakthus er reist av rød sandstein, skjønt i mindre og fintskårete blokker. Andre etasje hadde gulv av tre og dette var kommandantens hovedkvarter på 1600-tallet. Taket over hadde forsvarsmurer for soldatenes beskyttelse. Det meste av denne bygningen står fortsatt og utgjør inngang til festningsverkene og ruinene av katedralen.

Etter at Jakob II av Skottland rettet angrep mot Man som engelsk besittelse i 1456 ble den ytre muren forsterket eller erstattet, bygget med massive skiferheller. På 1500-tallet da kanoner begynte å komme i bruk, ble deler av festningen endret for å gjøre bruk av artilleri. Raden av kanonstillinger gikk fra tårnet i det vestlige hjørnet og langs den nordlige muren og fram til det nordøstlige tårnet. Fra 1600-tallet og fram til begynnelsen av var festningens hovedbatteri på dette området, bestående av 8 eller 9 munningsladevåpen mens vakthuset ved inngangen hadde en bombekaster og to mindre kanoner. Det var først og fremst kong Henrik VIII av Englands krig mot skottene som fremmet innføringen av kanoner. Arsenalet eller våpenhuset sør for kirken ble antagelig bygget en gang etter 1593 på grunn av den spanske trusselen. På 1590-tallet var spanjolene forberedt på å gjøre landgang på Irland og planla å benytte Man som hovedbase for sine galeier og små krigsskip. Dronning Elisabeth I tok øya under direkte kontroll da Ferdinando Stanley, 5. jarl av Derby og herre av Mann brøt døde i 1594. Hun beordret best tenkelig forsvar av Man og ved 1595 var det benyttet 460 pund på våpen og ammunisjon.

Moderne tid

Gravering av Peel Castle av William Miller. 1845

I 1694 hadde Peel Castle fortsatt 18 kanoner, men i 1713 var det 15 igjen, og av disse var 3 tunge kanoner de viktigste. I løpet av 1800-tallet var det to stillinger for artilleribatteri på en rund base som sto overfor dagens livbåthus på nordsiden. Etter at den franske flåte ble beseiret i 1692 var angrep fra piratskip og kaperfart blitt redusert. Samme år hadde et slikt privat krigsskip angrepet havnen i Peel, men fått slik «varm velkomst» fra Peel Castle at den trakk seg tilbake. Etter 1714 var den politiske utviklingen av en slik grad at forsvaret av Man generelt ble tillatt å forfalle. På 1750-tallet ble det bygget en landfast vegforbindelse fra Man til Peel Castle.

Etter en lov om oppkjøp av de føydale rettighetene til Man i 1765, Isle of Man Purchase Act 1765, av det britiske parlamentet for 70 000 pund fra hertugen av Atholl skjedde en generell demilitarisering. Hertugen avskjediget soldatene på Peel Castle og fjernet festningens beste kanoner som ble sendt til hertugens sete i Skottland. Den britiske regjeringen erstattet ikke disse, og forfallet fortsatte. Øya ble gressgang for sauer og ved 1775 var alle husene uten tak, unntatt deler av katedralens østlige arm. Katedralen hadde forfalt siden 1600-tallet. I 1662 ble katedralen oppgitt å være i ruiner. Det ble gjort forsøk på utbedringer ved innvielse av ny biskop i 1755, men etter 1824 var katedralens forfall hinsides restaurering etter resten av taket forsvant i en kraftig storm, og etterlot katedralen i den tilstanden den er i dag.

I 1980 ble kirkesognet German, som en del av Den engelske kirkes Sodor og Man bispedømme, offisielt overført til den nye katedralkirken i Peel ved Lov av Tynwald.

Peel Castle beholdt en viss militær funksjon på grunn av trusselen for amerikanske kaperskip under den amerikanske revolusjonen, men da artilleribatteriet ble nedlagt i 1870 markerte det slutten på 800 år av militær funksjon av St Patrick's Isle. I løpet av de to verdenskrigene på 1900-tallet var det dog en viss, skjønt begrenset militær tilstedeværelse ved den gamle festningen igjen.

Peel Castle i dag

Peel Castle er i dag er et interessant turistmål. De fleste bygningene er i ruiner, men de ytre veggene står fortsatt. Utgravninger i 1982–1987 avslørte en omfattende gravlund foruten levninger av Magnus Berrføtts opprinnelige borg i trepåler. Det mest spektakulære funnet var en norrøn grav fra 900-tallet til «The Pagan Lady», Den hedenske frue, som omfattet en meget vakkert eksempel av en norrønt halssmykke av rav som i dag er utstilt i Manx Museum i Douglas. Også sølvmynter fra 1030 ble avdekket. Det er knyttet en legende om en spøkelseshund til festningen, den såkalte Moddey Dhoo.

Peel Castle er avbildet på baksiden av Mans ti-pundseddelen som er utstedt av Mans regjering.

Grunnet navnlikhet blir Peel Castle tidvis forvekslet med Piel Castle som er lokalisert på øya Piel Island som ligger 1 km utenfor sørenden av Furnesshalvøya i Cumbria i England, i underkant av 50 km øst i Irskesjøen. En særlig forveksling er skjedd i forbindelse med William Wordsworths dikt som beskriver Piel ettersom navnet er stavet «Peele». Ytterligere forvirring er gitt ved det faktum at det er dokumentert at Wordsworth besøkte Peel Castle og har skrevet om man gjentatte ganger. Peel tower (tidvis også stavet Pele) viser til en rekke av engelske borgtårn fra middelalderen som står langs grensen mot Skottland.

Eksterne lenker

• Information about Peel Castle and St Patrick's Isle
• Peel Castle – Manx National Heritage
• Peel Heritage site
• Flyfoto av St Patrick's Isle og Peel Castle
• Cathedral of St. German floorplan c.1727
• Isle of Man Guide to Peel Castle

Autoritetsdata