Nord
Nord er en av de fire himmelretningene. Den motsatte himmelretningen er syd. Sann nord er regnet som retningen mot den nordlige enden av aksen som jorden roterer rundt, kalt Nordpolen eller den geografiske nordpolen. Nordpolen ligger i Arktis.
Magnetisk nord er retningen mot den magnetiske nordpol som ligger et stykke unna den geografiske, og er den retningen der jordens horisontale magnetfelt har den mest positive verdien. Ujusterte kompass peker mot den magnetiske nordpolen, men da dette kan bli feil dersom man vil rett nord, ble kompassene justerte slik at de utligner differansen.
- På kompasset er nord gitt ved retningen 0 eller 360 grader, 0 eller 400 gon.
- Dersom man er vendt øst, er nord retningen til venstre.
- På en flyplass vil en nordvendt landingsbane ha nummer 36 etter kursen til det landende flyet (360 grader).
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Ordet «nord» kommer over norrønt norðr fra urgermansk *nurtha-. Det stammer sannsynligvis fra urindoeuropeisk *ner-, som betyr «venstre». Venstre gjenspeiler her solas posisjon: Sola står opp i øst, og nord blir derfor til venstre for soloppgangen.[1]
Nord i folketroen
[rediger | rediger kilde]I folketroen skulle magiske handlinger utføres i nordoverrennende vann. På tingplassene ankom anklageren sørfra, med ansiktet mot nord, mens den anklagede kom i motsatt retning, med ansiktet sørvendt.[2] At nord ble ansett som et heldig område, gjenspeiles i grekernes forestilling om Hyperborea, idealsamfunnet langt mot nord, og indernes lykkeland Uttarakuru, også beliggende i nord.[3] Dette kan ha sammenheng med oppfatningen av Nordstjernen som en sentralakse i kosmos. Etruskerne gravla sine døde nord for bosetningene sine, og i babylonsk-assyrisk tro var nord universets kraftsentrum.[4]
«Nord» som norsk dialektuttrykk
[rediger | rediger kilde]I dialektene i fjelldalene på det norske Østlandet ble ordet «nord» gjerne brukt om retningen oppover dalen, uavhengig av om denne retningen samsvarte med geografisk nord eller ikke. Menneskene som bodde på den andre siden av fjellene, altså vestlendingene, ble kalt «nordmenn»; dette har gitt navn til den gamle ferdelsåren over Hardangervidda, Nordmannsslepa, og Nordmannslågen, en sjø på vidda.
Jens Nilssøn bruker i sine visitasbøker begrepet «Nordlandt», og mener Vestlandet: «…it field heder Vijd [vidda] som er 16. mijll offuer hvilcket mand far til Nordland».[5] Et annet sted heter det: «Hans Fod, som nu achter sig til Norlanden til Bergen.»[6] Begrepet «det nordenfjelske» brukes fremdeles, om den delen av Norge som ligger nord for Dovrefjell, men tidligere falt også Vestlandet inn under dette begrepet.[7]
Da Christopher Hansteen reiste over Hardangervidda i 1821, la han merke til numedølenes bruk av ordet «nord», og skriver om dette i sine Reise-Erindringer: «Det Opdalske Compas, skulde man tro, havde en Misvisning af 90° mod Vest; thi den Verdens Kant, som hos alle andre Christne Folk kaldes Vest, heder i denne Dal Nord. Saaledes kalde de Hardangerne, der komme til dem over Fjeldet fra Vest, Normænner; at gaae fra Rogsland til Nørstebø eller over Fjeldet kaldes at reise Nordpaa; og Normans-Lougen Søe vil, efter deres Compas udlagt, sige "den Søe, hvorfra Lougen udspringer, og som man maa reise forbi, naar man vil besøge Normænnerne".»[8]
P.A. Munch la også merke til bøndenes «nord»-begrep, og brukte det i Det norske Folks Historie som argument for at de første nordmennene måtte ha kommet nordfra og vestfra over fjellene til Østlandet: «Endnu heder det at rejse nordpaa, naar man rejser lige i Vest fra Valdres til Sogn; og en Mand fra det Nordenfjeldske, ligemeget om han er fra Ryfylke eller fra Helgeland, kaldes af Østlændingen en Nordmand, med særeget Eftertryk paa "Nord".»[9]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «North». Online Etymology Dictionary. Besøkt 24. juli 2016.
- ^ Olav Aukrust: Dødsrikets verdenshistorie, bind 2 (s. 148), forlaget Grøndahl Dreyer 1995, ISBN 92-504-2256-2
- ^ Uttarakuru
- ^ Olav Aukrust: Dødsrikets verdenshistorie, bind 2 (s. 148)
- ^ Visitatio in Telemarchis, i Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger, s. 368.
- ^ Visitatio in Telemarchis, i Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger, s. 387.
- ^ Yngvar Nielsens fotnote, Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger, s. 387.
- ^ Christopher Hansteen: Bemærkninger og Iagttagelser paa en Reise fra Christiania til Bergen og tilbage i Sommeren 1821. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag, 1859, s. 25.
- ^ P. A. Munch: «Nordmændenes Navn», i Det norske Folks Historie I, s. 85ff.