Hopp til innhold

Nasjonalmuseet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Nasjonalmuseum» har flere betydninger.
Nasjonalmuseet
LederKarin Hindsbo (2017–2023)
Audun Eckhoff (2007–2017)
Ingrid Røynesdal (2023–)
Etablert28. apr. 2003
Åpnet2003
Årlig besøkstall602 546
Kart
1 = Nasjonalgalleriet
2 = Museet for samtidskunst
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
59°55′05″N 10°44′25″Ø
AdresseKristian Augusts gate 23
Nettstedhttps://www.nasjonalmuseet.no, https://www.nasjonalmuseet.no/en/
Nasjonalmuseet på Commons

Nasjonalmuseet, offisielt Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, er et norsk offentlig museum etablert i 2003 gjennom sammenslåingen av museene Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger. Nasjonalmuseets bygning på Brynjulf Bulls plass i Oslo ble åpnet 11. juni 2022.

Museet viser faste utstillinger med verk fra egen samling, samt skiftende utstillinger med innlånte og egne verk. Nasjonalmuseet utvikler, forvalter, forsker på, tilgjengeliggjør og formidler Norges største samling samling av kunst, arkitektur og design. Samlingen inneholder rundt 400 000 objekter.[1]

Utstillingsprogrammet omfatter også turnerende utstillinger i inn- og utland. I 2022 hadde Nasjonalmuseet 831 000 besøkende.[2] Direktør fra 2023 er Ingrid Røynesdal.[3] Stiftelsen som forvalter Nasjonalmuseet er etablert av Kultur- og kirkedepartementet.[4]

Det nye Nasjonalmuseet på Brynjulf Bulls plass

[rediger | rediger kilde]
Nasjonalmuseet på Vestbanen, april 2021.

Da Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ble opprettet ved en fusjon av fire tidligere separate museer i 2003, var samlokalisering av de tidligere institusjonene en forutsetning.[5]

Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Arkitekturmuseet og Museet for samtidskunst ønsket større lokaler. Arkitektkonkurranser om utvidelse på Tullinløkka var tidligere blitt avholdt både i 1972 og 1995, men førte ikke frem. I 2003 ble det vedtatt å samlokalisere museene i et samlet nybygg med større samlet utstillingsareal.[6]

Regjeringen gikk våren 2008 inn for at det nye bygget for Nasjonalmuseet skulle ligge på tomten til den tidligere Vestbanen. I november 2010 vant det tyske arkitektfirmaet Kleihues + Schuwerk, ved arkitekt Klaus Schuwerk, den internasjonale arkitektkonkurransen med prosjektet Forum Artis. Våren 2012 ble forprosjektet ferdigstilt og overlevert til Kulturdepartementet. Regjeringen presenterte prosjektet 22. mars 2013 med en kostnadsramme på i overkant av kr 5,3 milliarder.[7] 6. juni 2013 vedtok Stortinget nybygget innenfor en kostnadsramme på 5 327 millioner kroner.[8] Regjeringens pressemelding fra 2019 om åpningen av museet fastslo at kostnadsrammen for bygget var på seks milliarder kroner, og at det be ferdigstilt under rammen.[9]

Det nye Nasjonalmuseet har et utstillingsareal på 13 000 m² og er Nordens største kunstmuseum.[10] Inntil november 2019 var planlagt åpning i 2020, men åpningen ble utsatt på grunn av forsinkelser i byggeprosjektet.[11] I juni 2021 ble det kunngjort at det nye Nasjonalmuseet skulle åpne 11. juni 2022.[12]

Nasjonalgalleriet stengte fra og med 13. januar 2019, Museet for samtidskunst stengte fra og med 3. september 2017, Kunstindustrimuseet stengte fra og med 17. oktober 2016. Nasjonalmuseet – Arkitektur holder (per 2023) fortsatt til på Bankplassen, men per november 2023 er dette bygget stengt mens det pågår rehabilitering.[13]

Nasjonalmuseets samlinger

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalgalleriet

[rediger | rediger kilde]
«Nasjonalgalleriet» omdirigeres hit. For annen bruk, se Nasjonalgalleriet (andre betydninger).
Nasjonalgalleriet fra 1882. Arkitekt: Adolf Schirmer og Heinrich Ernst Schirmer.
Foto: Bjørn Erik Pedersen
59°54′58,100″N 10°44′16,098″Ø
Bysten av Trajan var del av Paus-samlingen på drøyt 60 skulpturer fra klassisk oldtid som ble gitt til Nasjonalgalleriet av pavelig kammerherre Christopher Tostrup Paus fra 1918 som grunnlag for et museum for klassisk oldtid

Nasjonalgalleriet ble etablert i 1842 som Den norske stats sentralmuseum for billedkunst. Siden 1882 har det hatt tilhold i Universitetsgata i Oslo, i et bygg tegnet av Heinrich Ernst og Adolf Schirmer.[14] Bygningens eksteriør og interiør ble fredet av Riksantikvaren i januar 2012.[15]

I 1837 vedtok Stortinget sin først bevilgning til en statlig kunstsamling. Alt i mai samme år ble det innkjøpt 28 malerier for 1 500 spesiedaler i København, blant annet hva man tok for å være en kopi av «Mona Lisa», malt av en elev av Leonardo da Vinci. Det viste seg å være en forfalskning, trolig utført på 1700-tallet. Innkjøpet ble skipet til Christiania i dampbåt og lagret på Tegneskolen frem til stattholder Herman Wedel Jarlsberg overlot dem et rom i Stiftsgården. I noen år ble de utstilt i tjenerfløyen på slottet, som fremdeles var byggeplass. Deretter tilbrakte de syv år i noen brannfarlige rom i Hielms gate før retur til Stiftsgården, der de fikk plass i et hjørnerom med utett tak og skjeve vinduer og dører. I 1882 fikk Nasjonalgalleriet omsider leie en etasje i Skulpturmuseet på Tullinløkka, selv om også disse lokalene viste seg for trange og fuktige. Det ble gjort tiltak for å bedre inneklimaet, men i 2001 ble det oppdaget at oppvarming og luftfuktere var koblet til lampene. Når disse ble slått av etter stengetid, ble også klimaapparatene slått av.[16]

Kunsthistorikeren Jens Thiis var direktør ved Nasjonalgalleriet fra 1908 til 1941. Thiis var internasjonalt orientert, og fikk kjøpt inn en rekke sentrale verker til museets samling. Museet fikk i denne perioden også store gaver av industriarving Olaf Schou (1909), trelastarving og pavelig kammerherre Christopher Tostrup Paus (flere gaver i perioden 1918–29) og bryggerieier Chr. Langaard (1922).

Paus-samlingen var en av de største samlingene fra klassisk oldtid i Nord-Europa og var ment å danne grunnlag for et norsk «antikvarium», et museum for klassisk oldtid, og omfattet ikke minst en rekke romerske portrettbyster. Samlingen ble skapt av pavelig kammerherre og greve Christopher Tostrup Paus, som bodde i Roma fra 1880-årene. På den tiden var Roma preget av stor ekspansjon og omfattende byggearbeider som avdekket mange arkeologiske funn, samtidig som mange allerede kjente oldstidsminner havnet på markedet bl.a. fordi mange italienske adelsfamilier som hadde samlet på dem ikke maktet overgangen fra føydalisme til et moderne samfunn. Det var også langt lettere å eksportere antikviteter fra Italia i denne perioden.[17] Både Paus og andre utenlandske kunstsamlere som Carl Jacobsen bygget store samlinger i denne perioden, og førte dem hjem til Skandinavia. Jacobsens Ny Carlsberg Glyptotek forsøkte å kjøpe samlingen før Paus bestemte å gi den til Nasjonalgalleriet fra 1918. Paus ble omtalt av riksantikvar Harry Fett som «skaperen av Nasjonalgalleriets antikksamling».[18] Samlet mottok Nasjonalgalleriet minst 60 gjenstander, herunder en rekke romerske portrettbyster. I samlingen er byster av keiserne Trajan, Galba, Lucius Verus og (formodentlig) Commodus, keiserinne Julia Domna, en byste av Cleopatras barnebarn Ptolemaios av Mauretania, og en rekke byster av romerske kvinner.[19] Fem av verkene er utstilt i rom 1 i samlingspresentasjonen i første etasje i det nye Nasjonalmuseet.[20]

I samlingen finnes videre sentrale verk fra europeisk kunsthistorie, fra middelalder- og renessansekunst til impresjonisme og kubisme.

Museet har en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst, og av Edvard Munchs bilder. Hovedvekten i samlingen av eldre kunst ligger på norsk maleri og skulptur fra 1800-tallet.

Munchs Skrik og andre av hans mest sentrale verk er blant høydepunktene i Nasjonalgalleriets samling. Andre betydelige kunstnere er J.C. Dahl, Adolph Tidemand, Hans Gude, Harriet Backer og Christian Krohg. Samlingene fra det 20. århundret viser utviklingen innen norsk billedkunst med referanser og nøkkelverk fra nordisk og utenlandsk kunst innenfor maleri, skulptur, foto, video og andre uttrykk.

I 1990 ble museets samlinger fra etter 1945 overført til det nyetablerte Museet for samtidskunst.

Lanseringen av en ny basisutstilling «Alle snakker om museet» i februar 2005 vakte reaksjoner, men førte også til økt besøk.[21] Det mest omdiskuterte grepet var å splitte opp museets «Munch-rom», og vise Munchs bilder sammen med andre samtidige malere. Et annet grep var å erstatte et kronologisk prinsipp med et tematisk. Basisutstillingen ble igjen revidert i 2011, og i den påfølgende basisutstillingen Livets dans. Samlingen fra antikken til 1950 ble Munchrommet og et kronologisk prinsipp gjeninnført.[22] Den nye basissamlingen har blitt omtalt som «en kortversjon av verdens kunsthistorie fremfor å speile museets egen samling»[23]

Grafikk-og tegningsamlingen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Grafikk- og tegningsamlingen i Nasjonalmuseet

Museets omfattende grafikk-og tegningsamling omfatter nærmere 50 000 norske og utenlandske verk, og spenner fra slutten av 1400-tallet frem til idag. Sentrale kunstnere er Dürer, Rembrandt, Van Gogh, Goya, Picasso, Manet, Rafael, Rubens, Munch, Tidemand, Dahl, Werenskiold og Kittelsen. I tillegg er nyere norsk grafikk og tegnekunst godt representert.

Etter at Nasjonalgalleriets dører stengte i januar 2019, fungerte bygningen som magasin for samlingen inntil den ble flyttet til det nye Nasjonalmuseet på Vestbanetomten.

Museet for samtidskunst

[rediger | rediger kilde]
Museet for samtidskunst holdt til i den tidligere Norges Bank-bygningen på Bankplassen i Oslo
Foto: Mahlum
59°54′31,226″N 10°44′28,615″Ø

Museet for samtidskunst ble stiftet i 1988. Samlingen består av verk fra tidligere Riksgalleriet og Nasjonalgalleriet, i tillegg til senere innkjøp.[24] Museet holdt til i bygget som tidligere huset Norges Bank, på Bankplassen i Oslo sentrum. Bygningen fra 1907 er tegnet av arkitekt Ingvar Hjorth. Museet åpnet for publikum i 1990 og ble en del av Nasjonalmuseet i 2003.

Museet hadde skiftende utstillinger i de 2 000 m² store lokalene. I og utenfor museet befinner det seg faste installasjoner av kunstnerne Per Inge Bjørlo, Indre Rom V. Målet (1990) og gallerirom viet til Louise Bourgeois. Samlingen forøvrig består av over 5 000 norske og utenlandske verk fra perioden 1945 og til nå.[24] Kjente norske kunstnere i samlingen er Anna-Eva Bergman, Leonard Rickhard, Bjarne Melgaard og Marianne Heske. Samlingen inneholder også internasjonale kunstnere som Mario Merz, Cindy Sherman, Ilya Kabakov, Louise Bourgeois og Isaac Julien. Samlingen øker kontinuerlig med årlige innkjøp av kunstverk.

På grunn av flytting til det nye Nasjonalmuseet hadde bygget på Bankplassen sin siste åpningsdag 3. september 2017. En stor del av samlingen blir stilt ut i det nye Nasjonalmuseet. Dette er den største samlingsutstillingen av samtidskunst i Norge.

Museet for samtidskunst stengte dørene i september 2017.

Nasjonalmuseet – Arkitektur

[rediger | rediger kilde]
Arkitekturmuseet med paviljongen tegnet av Sverre Fehn
Foto: Helge Høifødt
59°54′32,310″N 10°44′24,133″Ø

Arkitekturmuseet ble stiftet av Norske arkitekters landsforbund i 1975 og fra 1. juli 2003 ble stiftelsen en del av Nasjonalmuseet.[25] Arkitekturmuseets visningssted i Kongens gate 4 var i bruk frem til mars 2005.

Nasjonalmuseet åpnet i 2008 et nytt visningssted for arkitektur, kalt Nasjonalmuseet - Arkitektur, på Bankplassen 3 i Oslo.[26] Museet holder til i tre forskjellige bygninger som er bygget sammen. Hovedbygningen, den eldste delen, er Norges Banks Christianiaavdeling som ble tegnet av Christian H. Grosch og sto ferdig i 1830.[26] På skrå bak ligger Sverre Fehns tilbygg fra 2002 - Ulltveit-Moe paviljongen,[27] og i tillegg kommer magasinbygningen fra 1911, tegnet av Henry Bucher.

Nasjonalmuseet - Arkitektur viser skiftende utstillinger fra samlingen som blant annet består av modeller, tegninger og fotografier.[26]

Nasjonalmuseet har Norges mest omfattende arkitektursamlinger med over 300 000 gjenstander datert fra 1830-tallet til idag. Samlingene belyser og dokumenterer ulike aspekter av arkitektonisk kultur, og består hovedsakelig bygd av private arkitektarkiver eller fragmenter av arkiver. De spenner over en stor variasjon av materialer og media som arkitektoniske tegninger, fotografier, modeller, konseptuelle studier, skissebøker, korrespondanse og ephemera. Samlingens tyngdepunkt er 1900-tallet, og vesentlige navn i norsk arkitekturhistorie som Ove Bang, Blakstad og Munthe, Jan & Jon, Knut Knutsen, Arne Korsmo, Christian Norberg-Schulz, Magnus Poulsson og Erling Viksjø er godt representert. Pritzkerprisvinner Sverre Fehns arkiv er et av samlingens høydepunkter.

Kunstindustrimuseet

[rediger | rediger kilde]
Kunstindustrimuseet
Foto: Anne-Sophie Ofrim
59°55′7,2012″N 10°44′37,032″Ø

Kunstindustrimuseet lå tidligere i St. Olavs gate 1. Bygget sto ferdig i 1903 etter at Kristiania kommune i 1896 besluttet å oppføre en ny bygning på det daværende Brandts løkke, hjørnet av Ullevålsveien og St. Olavs gate. I 1897 ble det lyst ut en arkitektkonkurranse, og blant 14 bidrag ble den da bare 26 år gamle arkitekten Adolf Bredo Greve kåret som vinner. På grunn av sin unge alder søkte han hjelp hos den mer erfarne Ingvar Hjorth.[28]

Selve museet ble opprettet etter initiativ fra professor Lorentz Dietrichson og antikvar Nicolay Nicolaysen i 1876, og museet ble grunnlagt av kommunen samme år.[28] Museet var blant de første i Norge og blant de tidligste kunstindustrimuseene i Europa.[28] Dette kan ha hatt bakgrunn i at den nye staten Norge hadde behov for å vise seg fram som en selvstendig og egen nasjon.[28]

Samlingen av design og kunsthåndverk spenner fra antikkens greske vaser og østasiatiske kunstgjenstander til europeisk stilhistorie. Den omfatter drakt, mote og tekstil, møbler, sølv, glass, keramikk, design og kunsthåndverk. Det unike Baldisholteppet fra 1100-tallet, den kongelige draktsamlingen, Nøstetangen glass, norsk sølv og Herrebøe fajanse er blant høydepunktene.

På grunn av forberedelser til flytting til det nye Nasjonalmuseet stengte Kunstindustrimuseet 16. oktober 2016. Samlingen ble en del av det nye Nasjonalmuseet som åpnet i 2022.

Riksutstillinger

[rediger | rediger kilde]

Riksgalleriet ble opprettet i 1953 som en statlig etat under Kulturdepartementet, for å sende vandreutstillinger av norsk og nordisk kunst ut til alle deler av landet. Etaten sendte ut 142 utstillinger i de 34 årene den eksisterte. Riksutstillinger bygget opp egne samlinger, og lånte også inn verk til sine utstillinger. Riksutstillingene hadde mottoet «Kunst til folket».

Da Museet for samtidskunst ble opprettet i 1988, inngikk Riksgalleriet som en del, fra 1992 med navnet «Riksutstillinger».[29]

Riksutstillingene var en nasjonal kunstformidling, hvis oppgave var å skape interesse og forståelse for billedkunst, kunsthåndverk, fotografi, design og arkitektur. Et nasjonalt kompetansesenter for formidling, utstillingsteknikk og design. Riksutstillinger hadde fem avdelinger: administrasjon, program, formidling, informasjon og avdeling for utstillingsdesign.

Fra 1992 til 2005 hadde den også en funksjon med å organisere utstillinger utenom det vanlige – også store utstillinger fra andre kontinenter (deriblant «Saana Afrika», «Kunst fra Sør-Afrika», «Fråvær» og «Vietnam Express»). Fra 2005 opphørte Riksutstillinger, men formidlingsansvaret ble videreført til Landsdekkende Program, som en del av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Nasjonalmuseets oppgaver og arbeid

[rediger | rediger kilde]

Samfunnsoppdrag

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalmuseet har ansvaret for å utvikle, forvalte, forske på, tilgjengeliggjøre og formidle Norges største samling av kunst, arkitektur og design.[30]

Innkjøp og gaver

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalmuseets hovedoppdrag er å utvikle og utfylle samlingen innenfor kunst, arkitektur og design med særlig vekt på det norske, men med viktige internasjonale referanser. Samlingen skal representere fortidens og dagens Norge, samt reflektere over samfunnet og den tiden vi lever i.

Representasjon er et sentralt element i strategien. Museet arbeider aktivt med å få inn mer kunst av både kvinnelige og samiske kunstnere, samt kunstnere bosatt i Norge med ikke-norsk bakgrunn.[31]

Konservering

[rediger | rediger kilde]

En av museets oppgaver er å sørge for at kunstverkene i samlingen holdes i god stand. Konservatorene behandler, dokumenterer og forsker på museets samlinger av maleri, papir, tekstiler, kunsthåndverk og design, installasjoner og elektroniske medier. En del av konservatorenes arbeid er å undersøke og dokumentere verkenes tilstand i forbindelse med utlån, utstillinger eller innkjøp.[32]

Forskning og utvikling

[rediger | rediger kilde]

Forsking og utviklingsarbeid i Nasjonalmuseet blir i hovedsak utført i tilknytning til museets utstillinger og i samlingsarbeidet. Det blir også forska på eigen praksis og på publikums opplevelser.[33]

Publisert forskning

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalmuseet forestår også publisering. I tillegg til tidsskriftet Kunst og Kultur utgir Nasjonalmuseet årlig kataloger knyttet til utstillingene og til samlingene. Museets fagfolk er også bidragsytere i mange andre ulike publikasjoner. Utfyllende opplysninger om den enkelte publikasjon finnes i databaser tilgjengelig via Nasjonalmuseets bibliotek og i oversikten over publikasjoner utgitt av Nasjonalmuseet.

Nasjonalmuseets bibliotek og dokumentasjonsarkiv

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalmuseets bibliotek og dokumentasjonsarkiv er del av museets samling, og besår av en omfattende samling kunsthistorisk litteratur og unike arkivalia knyttet til norsk kunst, museets kunstsamling og institusjonshistorie.[34]

Digital satsing

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalmuseet utfører digitaliseringsarbeid av samlingene, og har over 50 000 verk publisert på nett[35].

Organisasjon

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalmuseet drives av Stiftelsen Nasjonalmuseet for kunst, opprettet av Kultur- og kirkedepartementet 28. april 2003.[36] Stiftelsens øverste organ er et styre med syv medlemmer, hvorav tre, inkludert lederen, utnevnes av staten. Styret ansetter en direktør på åremål og fastsetter dennes lønns- og arbeidsvilkår. Direktøren er ansvarlig for den daglige ledelse av stiftelsen i henhold til retningslinjer gitt av styret.[37][38]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Slik samler Nasjonalmuseet». Nasjonalmuseet. Besøkt 23. september 2022. 
  2. ^ «Museumsforbundets besøksstatistikk for 2018 er klar – Norges museumsforbund». museumsforbundet.no. Besøkt 25. april 2021. 
  3. ^ «Pressemelding: Ingrid Røynesdal blir ny direktør i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design». Mynewsdesk (på norsk). Nasjonalmuseet. 30. mai 2023. Besøkt 10. november 2023. 
  4. ^ «Vedtekter for Stiftelsen Nasjonalmuseet for kunst». Nasjonalmuseet. Besøkt 10. juni 2022. 
  5. ^ kirkedepartementet, Kultur-og (1. juli 2002). «Etablering og organisering av et nasjonalt kunstmuseum». 043041-990010. Besøkt 10. november 2023. 
  6. ^ (no) «Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design» i Store norske leksikon
  7. ^ «Nye Nasjonalmuseet blir rekorddyrt», Aftenposten 22. mars 2013
  8. ^ Voteringsoversikt for sak: Nybygg for Nasjonalmuseet på Vestbanen. Stortinget.no (6. juni 2013)
  9. ^ Kommunal-og moderniseringsdepartementet (18. november 2019). «Nasjonalmuseet åpner våren 2021». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 25. april 2021. 
  10. ^ «Det nye Nasjonalmuseet». Nasjonalmuseet. Besøkt 10. november 2023. 
  11. ^ Nasjonalmuseet åpner våren 2021. regjeringen.no, 18.11.2019. Besøkt 19.11.2019.
  12. ^ Eliassen, Heather Ørbeck (11. juni 2021). «Nasjonalmuseet åpner i 2022.». NRK. Besøkt 10. november 2023. 
  13. ^ «Nasjonalmuseet – Arkitektur». Nasjonalmuseet. Besøkt 13. november 2023. «Nasjonalmuseet – Arkitektur rehabiliterast og får ny universelt utforma inngang. Studiesalen i Nasjonalmuseet – Arkitektur er åpen torsdag 10.00–15.00 etter avtale. Send henvendelse til studiesalen.ark@nasjonalmuseet.no. Utover dette er Nasjonalmuseet – Arkitektur stengt for publikum til Statsbyggs arbeider er sluttført. (---) Åpningstider: Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag | Stengt» 
  14. ^ «Nasjonalgalleriets historie». Nasjonalmuseet. Besøkt 25. april 2021. 
  15. ^ Informasjon om fredningen av Nasjonalgalleriets bygning i Universitetsgata på arkitektnytt.no. Besøkt 2012-01-15
  16. ^ [1] Bendik Wold: «Hvelv bakom hvelv åpner seg uendelig», Klassekampen 4. juni 2022
  17. ^ Sande, Siri (2008). «En fet silen» (PDF). Klassisk forum (1): 6–27. «Siden han var pavelig kammerherre i Roma, pleier man å regne med at skulpturene i hans samling ble kjøpt der. Paus-samlingen ble gitt til det daværende Nasjonalgalleriet mellom 1918 og 1929. På det tidlige 1900-tallet kunne man fritt kjøpe og utføre antikke gjenstander fra Italia så sant de ikke var av stor nasjonal verdi, og det var derfor godt med romerske skulpturer på kunstmarkedet. Det er derfor rimelig å tro at Chr. Paus frekventerte antikvitetshandlere i Roma for å bygge opp sin samling. Den bestod hovedsakelig av portretter.» 
  18. ^ Fett, Harry (1934). Romere i marmor. Gyldendal. 
  19. ^ Samson Eitrem (1927). Antikksamlingen. Nasjonalgalleriet. 
  20. ^ «Givere og utlånere til samlingspresentasjonen». Nasjonalmuseet. Arkivert fra originalen 14. mars 2024. Besøkt 13. mars 2024. 
  21. ^ Dag Solhjell Nye grep i Nasjonalgalleriet kunstkritikk.no, 7.3.2005
  22. ^ nasjonalmuseet.no Livets dans. Samlingen fra antikken til 1950 Arkivert 28. juni 2012 hos Wayback Machine.
  23. ^ Lotte Sandberg. «En litt anstrengt dans». Aftenposten, 29.4.2011
  24. ^ a b Museet for samtidskunsts historie Arkivert 26. oktober 2012 hos Wayback Machine.
  25. ^ Om Nasjonalmuseet – Arkitektur Arkivert 26. oktober 2012 hos Wayback Machine.
  26. ^ a b c «Nasjonalmuseet – Arkitektur». Arkivert fra originalen 10. mai 2012. Besøkt 13. mars 2012. 
  27. ^ Et praktbygg for arkitektur Arkivert 25. september 2008 hos Wayback Machine.
  28. ^ a b c d Mathide Sprovin: Fredning av Kunstindustrimuseet og Statens håndverk- og kunstindustriskole, Fortidsvern 2/2010, side 24-25
  29. ^ handlingsplanen til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet Broen og den blå hesten fra 1995
  30. ^ «Om Nasjonalmuseet». Nasjonalmuseet. Besøkt 13. november 2023. 
  31. ^ «Slik samler Nasjonalmuseet». Nasjonalmuseet. Besøkt 13. november 2023. 
  32. ^ «Konservering». Nasjonalmuseet. Besøkt 13. november 2023. 
  33. ^ «Forsking og utvikling». Nasjonalmuseet. Besøkt 13. november 2023. 
  34. ^ «Nasjonalmuseets bibliotek og dokumentasjonsarkiv». Nasjonalmuseet. Besøkt 13. november 2023. 
  35. ^ «Samlingen». Nasjonalmuseet. Besøkt 13. november 2023. 
  36. ^ «Nøkkelopplysninger fra Enhetsregisteret : STIFTELSEN NASJONALMUSEET FOR KUNST». w2.brreg.no. Brønnøysundregistrene. Besøkt 29. desember 2022. 
  37. ^ «Vedtekter». Arkivert fra originalen 6. august 2016. Besøkt 28. juli 2016. 
  38. ^ «Organisasjonen». Nasjonalmuseet. Besøkt 13. november 2023. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Sigurd Willoch. Nasjonalgalleriet gjennem hundre år. Gyldendal, 1937
  • Lotte Sandberg. Alle snakker om museet. Nasjonalmuseet for kunst fra visjon til virkelighet. Pax 2008

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nasjonalmuseet&oldid=24676195»