Hopp til innhold

Margaret Thatcher

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Margaret Thatcher
FødtMargaret Hilda Roberts
13. okt. 1925[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Grantham[5][1][3][6]
Død8. apr. 2013[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (87 år)
The Ritz Hotel (City of Westminster)[1][5][7][8]
BeskjeftigelsePolitiker, advokat, kjemiker
Utdannet vedCity Law School
Kesteven and Grantham Girls' School[3][8][9][10]
Somerville College (1943–1947) (akademisk grad: Bachelor of Science, studieretning: kjemi)[3][8][9][10]
EktefelleDenis Thatcher (1951–2003) (bryllupssted: Wesley's Chapel, avslutningsårsak: ektefelles død)[1][11][12][13]
FarAlfred Roberts[1][12][14][13]
MorBeatrice Ethel Stephenson[1][12][14][13]
BarnMark Thatcher[8][15][16]
Carol Thatcher[8][16]
PartiDet konservative parti[1][17][12][9]
NasjonalitetStorbritannia[18][19][20]
Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1925–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
GravlagtRoyal Hospital Chelsea (2013)[21][12][16]
Medlem avRoyal Society (1983–2013)[22][23]
Det kongelige råd (1970–2013)[24][8][25]
Carlton Club (æresmedlem)[16][9]
Pilgrims Society[16]
Utmerkelser
22 oppføringer
Order of Merit (1990) (medlem av Order of Merit)[8][26][23]
Presidentens frihetsmedalje (1991)[27][8][23]
Hosebåndsordenen (1995) (Lady of the Garter)[1][12][8][28]
Fellow of the Royal Society (1983)[22][8]
Den hvite løves orden (1999)[29]
Ronald Reagans frihetsmedalje (1998)[30]
Kong Petar Krešimir IVs stororden
Dostyk-ordenen av første klasse
Det gode håps orden
Storkorset av Vytautas den stores orden
Kong Dmitar Zvonimirs stororden (1998)[31]
Fellow of the Royal Institute of Chemistry (1979)[32]
Æresborger av Zagreb (1998)[33]
Clare Boothe Luce Award (2002)[16]
Æresdoktor ved Hofstra Universitet
Æresdoktor ved Bar-Ilan University
Årets person i Financial Times (1987)[34]
Honorary citizen of Gdańsk
Order of the Precious Crown, 1st Class (1995)
Den britiske Johanniterorden
Vytautas den stores orden
Frans Is orden
Nettstedmargaretthatcher.org Rediger på Wikidata
Storbritannias statsminister
4. mai 1979–28. november 1990
ForgjengerJames Callaghan
EtterfølgerJohn Major
Det konservative partiets leder
11. februar 1975–28. november 1990
ForgjengerEdward Heath
EtterfølgerJohn Major
Storbritannias undervisnings- og forskningsminister
20. juni 1970–4. mars 1974
RegjeringHeaths regjering
ForgjengerEdward Short
EtterfølgerReginald Prentice
Parlamentsmedlem
8. oktober 1959–9. april 1992
ValgkretsFinchley
ForgjengerJohn Crowder
EtterfølgerHartley Booth
Våpenskjold
Margaret Thatchers våpenskjold
Margaret Thatcher på Commons

Margaret Hilda Thatcher (1925–2013) var en britisk politiker. Hun var Storbritannias statsminister fra 1979 til 1990 og leder for Det konservative partiet (toryene) fra 1975 til 1990, i begge vervene som den første kvinnen. Thatcher har fått kallenavnet «jernkvinnen».

Hun var utdannet kjemiker og jurist, og fra 1959 satt hun i underhuset i Det britiske parlamentet. Fra 1970 til 1974 var Thatcher undervisnings- og forskningsminister i Edward Heaths regjering. I 1975 utmanøvrerte hun Heath som partileder og opposisjonsleder i parlamentet. Thatcher ble første kvinnen som ledet et av de store partiene i Storbritannia.

Thatcher ble statsminister under en økonomisk krise. Hun førte en frimarkedspolitikk og ville dempe arbeidskonfliktene ved å tøyle fagforeningene. Det var i begynnelsen lite populært, men økonomisk oppgang og seieren i Falklandskrigen førte til et brakvalg for de konservative i 1983. Thatcher overlevde et IRA-terrorangrep i 1984 og vant en politisk seier mot fagforeningen i gruvearbeiderstreiken. Hun ble gjenvalgt i 1987, men koppskatten var mislikt, og andre i regjeringen delte ikke hennes skepsis til EF. Da hennes posisjon ble utfordret i november 1990, trakk hun seg som partileder og statsminister.

Etter å ha trådt ut av underhuset i 1992, ble hun tildelt tittelen baronesse på livstid og dermed et sete i overhuset. Thatchers helse sviktet, og hun opptrådte sjelden offentlig mot slutten av livet. Thatchers politikk er fortsatt omstridt, men hun regnes både av historikere og i folkemeningen som en av Storbritannias fremste statsministre gjennom tidene.

Familie, oppvekst og utdannelse

[rediger | rediger kilde]
Barndomshjemmet i Grantham.

Hun ble født i småbyen Grantham i Lincolnshire. Foreldrene var kjøpmann Alfred Roberts, opprinnelig fra Northamptonshire, og Beatrice Ethel (født Stephenson) fra Lincolnshire.[35] Margaret og storesøsteren Muriel Roberts (1921–2004) vokste opp i en leilighet i etasjen over farens grønnsakshandel.[35]

Faren var predikant i den lokale metodistmenigheten og oppdrog datteren i denne tradisjonen, men hun ble anglikaner og medlem av statskirken senere i livet.[35][36][37] Alfred Roberts var medlem av bystyret og et års tid borgermester i Grantham. Farsslekten hadde bånd til Det liberale partiet.[35]

På skolen vitnet karakterer og tilbakemeldinger om hardt arbeid. På fritiden drev hun med piano, landhockey, poesi, svømming og friluftsliv.[35][38] Hun søkte etterhvert om stipend for å studere kjemi ved Oxford University. Hun fikk først avslag, men fikk plassen etter at en annen kandidat trakk seg.[39] I 1947 tok hun sin fireårige bachelorgrad med laud. Mot slutten av studiene spesialiserte hun seg på røntgenkrystallografi med Dorothy Hodgkin som veileder.[40]

Hun ble valgt til president i den konservative studenterforeningen Oxford University Conservative Association i 1946.[41][42] I studietiden ble hun påvirket av verker som Friedrich Hayeks Veien til trelldom (1944).[43][44]

Etter studiene flyttet hun til Colchester i Essex for å arbeide som kjemiker for BX Plastics.[45] Hun meldte seg inn i den lokale konservative velgerforeningen og deltok på partilandsmøtet i 1948.[46] En av hennes venner fra Oxford kjente også formannen i den konservative velgerforeningen i Dartford i Kent, som etterlyste kandidater til parlamentet.[46] Foreningen ble så imponert at de bad henne stille seg til disposisjon.[47]

Hun flyttet til Dartford og begynte som kjemiker i J. Lyons & Co. i Hammersmith. Sammen med kolleger utviklet hun emulgatorer for iskrem og en pumpeteknikk som la grunnlaget for softisen.[46]

Tidlig politisk karrière

[rediger | rediger kilde]

Ved parlamentsvalgene i 1950 og 1951 var hun de konservatives kandidat i Dartford, en antatt sikker krets for Det britiske arbeiderpartiet. Hun var den yngste og den eneste kvinnelige kandidaten.[48] Hun tapte begge ganger, men svekket Arbeiderpartiets grep om valgkretsen.[48]

I desember 1951 giftet hun seg med forretningsmannen Denis Thatcher, som hun hadde møtt under en middag i forbindelse med nominasjonen i Dartford. Han hjalp henne også i valgkampene.[46][47][48] Han betalte studiene hennes i jus, der hun spesialiserte seg på skatterett.[49] Margaret Thatcher fikk advokatbevilling og opptak i Inns of Court i 1953.[49] Samme år fødte hun tvillingene Carol og Mark Thatcher.[50]

Parlamentsmedlem 1959–1970

[rediger | rediger kilde]

Margaret Thatcher stilte ikke ved parlamentsvalget i 1955, fordi det var så kort tid etter tvillingfødselen. Senere samme år tapte hun med knapp margin de konservatives nominasjon foran suppleringsvalget i Orpington.[50] Deretter søkte hun nominasjon i en antatt sikker krets for de konservative, og klarte med knapp margin å ble nominert i Finchley i april 1958. Hun ble valgt inn ved parlamentsvalget i 1959.[51]

Hun tok første gang ordet i parlamentet da hun foreslo at offentlige organer skulle holde sine møter for åpne dører. Forslaget ble vedtatt.[52] I 1961 brøt hun med partilinjen og stemte for å tillate rising som straffemetode igjen, noe som derimot ikke ble vedtatt.[53]

I oktober 1961 fikk Thatcher plass på de konservatives fremste benk i parlamentet, idet hun ble assisterende pensjons- og folketrygdsminister under statsminister Harold Macmillan.[54] Etter at de konservative tapte valget i 1964, ble hun talskvinne i bolig- og eiendomsspørsmål. Hun markerte seg særlig i ønsket om å la beboere i kommunale boliger bli selveiere. I 1966 ble hun partiets finanspolitiske talskvinne og advarte mot pris- og lønnsregulering, som hun mente ville få utilsiktede skadevirkninger på økonomien.[55]

Thatcher var blant de få konservative parlamentarikerne som stemte for å avkriminalisere mannlig homoseksualitet. I 1967 stemte hun for en rett til selvbestemt abort. Hun stemte imot å lempe på skilsmisselovgivningen.[56]

I 1967 ble hun plukket ut av USAs ambassade i London til å delta på et seks ukers utvekslingsprogram i ledelse. Nøkkelpersoner i den amerikanske utenrikstjenesten anså henne som en mulig fremtidig statsminister.[57] Senere det året fikk Thatcher plass i skyggekabinettet, som nå ble ledet av Edward Heath. Thatcher hadde først ansvaret for drivstoff- og energispørsmål, senere for transport og undervisning.[58]

Undervisningsminister 1970–1974

[rediger | rediger kilde]
Margaret Thatcher i 1975.

Under ledelse av Edward Heath vant Det konservative partiet parlamentsvalget i 1970, hvorpå Thatcher ble utnevnt til undervisnings- og forskningsminister. Hennes periode som minister ble preget av at flere lokale skolestyrer la ned sine teoretisk orienterte skoler og erstattet dem med enhetsskoler, som tilbød både studieforberedende og praktisk orienterte løp. Selv om hun egentlig ønsket å bevare systemet med tre skoleslag,[59] avslo hun bare 326 av 3 612 søknader om lokal omlegging til enhetsskole.[60] I løpet av Thatchers periode som minister steg andelen elever i enhetsskoler fra 32 % til 62 %.[60]

I løpet av sine første måneder som minister fikk hun medieoppmerksomhet som følge av regjeringens forsøk på å redusere offentlige utgifter. Hun ønsket å prioritere behovene knyttet til selve undervisningen i skolen.[59] For å redusere statens utgifter til skolevesenet, avskaffet hun ordningen med utdeling av melk til skoleelever mellom syv og elleve år.[61] Hun mente at få elever ville lide ved krav om egenbetaling, men opprettholdt den gamle ordningen for de yngste elevene av ernæringshensyn.[61] Dokumenter fra regjeringen avslørte senere at Thatcher hadde motsatt seg endringen, men at den hadde blitt tvunget igjennom av finansministeren.[62] Avgjørelsen høstet stor kritikk fra Arbeiderpartiet og pressen, og gav henne tilnavnet Margaret Thatcher, Milk Snatcher, «melketyv».[61][63] Hun skal ha vurdert å trekke seg fra politikken etterpå, og skrev senere i sin selvbiografi: «Jeg fikk en verdifull erfaring. Jeg hadde oppnådd en maksimal politisk fordømmelse for et minimalt politisk utbytte.»[64][65]

Statsminister 1979–1990

[rediger | rediger kilde]
Thatcher i 1983

Margaret Thatcher ble valgt til leder av det britiske konservative partiet den 11. februar 1975. Under hennes ledelse vant partiet flertall i Underhuset i tre etterfølgende parlamentsvalg:

Thatcher reformerte partiets politiske ideologi fra tradisjonell konservatisme til en radikal økonomisk liberalisme, basert på monetarisme og tilbud og etterspørsel i et fritt marked. Inspirert av blant annet økonomene Friedrich Hayek og Milton Friedman gjennomførte hun omfattende privatiseringer av statseide bedrifter, omfattende skattelettelser og en omfattende omforming av hele det britiske trygde- og velferdssystemet.[66]

Dette skapte til dels sterke reaksjoner blant hennes egne partifeller. Blant annet ble tidligere statsminister Edward Heath motstander av Thatcher resten av sitt liv.

Som monetarist innledet hun sin økonomiske politikk med å øke styringsrenten for å hindre inflasjon. Dette førte til en umiddelbar dobling av arbeidsledigheten fra 1 million til 2 millioner. På partiets landsmøte i oktober 1980 ble det spekulert i om regjeringen måtte se seg tvunget til å endre sin radikale politikk, og foreta en såkalt «U-sving». Svaret til Thatcher var entydig og kompromissløst:

Til dem som holder pusten mens de venter på medienes favorittfrase – U-svingen – har jeg bare en ting å si: Dere kan snu hvis dere ønsker. Denne damen snur ikke. (To those waiting with bated breath for that favourite media catchphrase, the "U" turn, I have only one thing to say: "You turn if you want to. The lady's not for turning.)[67]

Dette kom til uttrykk i budsjettet for 1981, da merverdiavgiften ble økt midt i en nedgangs-konjunktur, på tross av advarsler i et åpent brev fra 364 ledende økonomer. I januar 1982 var inflasjonen under kontroll, og styringsrenten ble senket igjen, mens arbeidsledigheten fortsatte å øke til den nådde 3,6 millioner i 1983.

Fra 1986 til 1990 raste arbeidsledigheten nedover, og i 1999 var den lavere enn da Margaret Thatcher overtok som statsminister (Pissarides, s. 33). Labour Party anklaget regjeringen for å ha skapt massiv arbeidsledighet i perioden 1979–1983. Thatcher svarte at hun ikke hadde «skapt», men synliggjort skjult arbeidsledighet ved å oppheve ulønnsomme tiltaksjobber som hadde vokst frem under tidligere regjeringer.

Flere av tiltakene hennes skapte sosial uro.[66] Thatcher valgte en hard linje i gruvearbeiderstreiken 1984-1985.[66] Denne streiken ble utløst av regjeringens forslag om nedleggelse av et stort antall gruver, og privatisering av de resterende 15 gruvene. Det sistnevnte ble da også gjort i 1994, under den etterfølgende regjeringen til John Major.

I utenrikspolitikken ble den langvarige politiske krisen i Rhodesia løst i 1981, og endte med svart flertallsstyre under navnet Zimbabwe. I 1982 gjenerobret Storbritannia Falklandsøyene etter en argentinsk okkupasjon. Falklandskrigen ble en militær seier som bidrog til gjenvalget i 1983. I 1984 prøvde IRA å drepe henne under Bombeattentatet i Brighton 1984 rettet mot partikongressen.

I en tale til FNs generalforsamling 8. november 1989 tok Thatcher opp utfordringen med menneskeskapte klimaendringer og foreslo internasjonal innsats for å avverge global oppvarming.[68]

Død og begravelse

[rediger | rediger kilde]

Høsten 2008 ble det kjent at Thatcher led av aldersdemens.[69][70]

Hun døde av hjerneslag på The Ritz Hotel i London i 2013, 87 år gammel.[71]

Hun ble bisatt i en statsbegravelse fra St. Pauls katedral den 17. april 2013.

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]
George H.W. Bush tildeler Thatcher Presidentens frihetsmedalje i 1991.

Da hun ble undervisnings- og forskningsminister i 1970, ble Thatcher oppnevnt til medlem av Det kongelige råd.[72] To uker etter at hun gikk av som minister, ble hun tildelt Order of Merit.[73] Ektemannen Denis Thatcher ble gitt den arvelige tittelen baronett,[74] som sønnen Mark arvet i 2003.[75] I 1992 ble hun selv adlet på livstid og gitt tittelen som baronesse av Kesteven i Lincolnshire, og således tildelt en plass i Overhuset.[76] I 1995 ble hun medlem av den svært prestisjefylte Hosebåndsordenen.[77]

I 1975 ble hun som første kvinne opptatt som æresmedlem i herreklubben Carlton Club i London.[78] Hun ble innvalgt i vitenskapssamfunnet Royal Society i 1983, hvilket skapte debatt blant samfunnets andre medlemmer.[79]

I 1991 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje av president George H.W. Bush.[80] Hun fungerte også som The Heritage Foundations øverste beskytter, og tankesmien etablerte i 2005 Margaret Thatcher Center for Freedom.[81]

På Falklandsøyene har Margaret Thatcher-dagen blitt markert den 10. januar hvert år siden 1992, til minne om hennes besøk i 1983.[82] Thatcher Drive i hovedstaden Stanley er oppkalt etter henne, såvel som Thatcherhalvøya på Sør-Georgia, hvor de første britiske marinestyrkene ble ilandsatt under Falklandskrigen.[83]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Margaret-Thatcher, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012743, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, oppført som Margaret Hilda Thatcher, abART person-ID 79233, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118756680, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Margaret Hilda Thatcher, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id thatcher-margaret-hilda, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Joseph R. Gregory, «Margaret Thatcher, 'Iron Lady' Who Set Britain on New Course, Dies at 87», publisert i The New York Times, ISSN 0362-4331, verkets språk engelsk, utgitt 8. april 2013, besøkt 25. oktober 2014, «Her spokesman, Tim Bell, said she died of a stroke at the Ritz Hotel.»[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e f g h i j The Peerage, oppført som Margaret Hilda Roberts, Baroness Thatcher, The Peerage person ID p18322.htm#i183213, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d Rush Parliamentary Archive ID 5965[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Identifikator for National Portrait Gallery (London) mp05827[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ The Peerage, oppført som Margaret Hilda Roberts, Baroness Thatcher, The Peerage person ID p18322.htm#i183213, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c d e f Find a Grave, Find a Grave-ID 108023705, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b c FamilySearch person ID L8Y7-1X7[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Alexander Turnbull Library ID 101827[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b c d e f NNDB 140/000023071[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ UK Parliament Website[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Autorités BnF, BNF-ID 121412696, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ LIBRIS, Libris-URI fcrtwcjz2nsw253, utgitt 9. april 2013, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ Babelio forfatter-ID 57837[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ «Margaret Thatcher's ashes interred at Royal Hospital Chelsea», publisert i BBC News Online, verkets språk engelsk, utgitt 28. september 2013, besøkt 26. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ a b Royal Society, «Margaret Thatcher at pre-election press conference», verkets språk engelsk, besøkt 12. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ a b c Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0065842[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ The Independent, Andy McSmith, «Plans for the Privy Council to regulate Britain's newspapers», verkets språk engelsk, utgitt 2. januar 2013, besøkt 26. mars 2023, «The Privy Council was almost an all-male body when she joined in 1970.»[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ CoBiS author ID 95a5yja38danymj1atb5yc1r6muk0e0[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ The London Gazette 52360, side(r) 19066[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ Margaret Thatcher Foundation, «Speech receiving Presidential Medal of Freedom», verkets språk engelsk, besøkt 30. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  28. ^ The London Gazette 54017, side(r) 6023[Hentet fra Wikidata]
  29. ^ Margaret Thatcher Foundation, «Speech receiving the Order of the White Lion in Prague», verkets språk engelsk, besøkt 30. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  30. ^ Ronald Reagan Presidential Foundation, «The Ronald Reagan Freedom Award», verkets språk engelsk, besøkt 19. juli 2017[Hentet fra Wikidata]
  31. ^ www.bridgemanimages.com[Hentet fra Wikidata]
  32. ^ Margaret Thatcher Foundation, «Speech to the Chemical Society and the Royal Institute of Chemistry (honorary fellowship)», verkets språk engelsk, besøkt 30. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  33. ^ Margaret Thatcher Foundation, «Speech in Zagreb», verkets språk engelsk, besøkt 30. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  34. ^ Steve Bernard, Caroline Nevitt, Moritz Eichhorn, Aleksandra Wisniewska, Martin Stabe, Anna Dedhar, Callum Locke Sources: Getty Images; Bloomberg; Reuters; FT Research, «FT Person of the Year», verkets språk britisk-engelsk, besøkt 26. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  35. ^ a b c d e Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 1–10. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  36. ^ Johnson, Maureen (28. mai 1988). «Bible-Quoting Thatcher Stirs Furious Debate». Associated Press. 
  37. ^ Filby, Eliza (14. april 2013). «Margaret Thatcher: her unswerving faith shaped by her father». The Telegraph (på engelsk). Arkivert fra originalen 5. februar 2019. 
  38. ^ Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. s. 21–22. ISBN 978-0-87586-630-7. 
  39. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 12. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  40. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 16. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  41. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 20–21. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  42. ^ Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. s. 28. ISBN 978-0-87586-630-7. 
  43. ^ Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. s. 30. ISBN 978-0-87586-630-7. 
  44. ^ Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001. Rowman & Littlefield. s. 17. ISBN 0-7425-2203-2. 
  45. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 17. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  46. ^ a b c d Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 22. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  47. ^ a b Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. s. 36. ISBN 978-0-87586-630-7. 
  48. ^ a b c Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 23–24. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  49. ^ a b Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. s. 25. ISBN 978-0-87586-630-7. 
  50. ^ a b Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 26. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  51. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 27. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  52. ^ Aitken, Jonathan (2013). Margaret Thatcher: Power and Personality. A & C Black. s. 91. ISBN 978-1-4088-3186-1. 
  53. ^ Campbell, John (2000). Margaret Thatcher. 1. Pimlico. s. 134. ISBN 0-7126-7418-7. 
  54. ^ Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001. Rowman & Littlefield. s. 4. ISBN 0-7425-2203-2. 
  55. ^ Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage. Sentinel. s. 64. ISBN 1-59523-047-5. 
  56. ^ Thatcher, Margaret (1995). The Path to Power. HarperCollins. s. 150–151. ISBN 978-0-00-638753-4. 
  57. ^ Scott-Smith, Giles (2003). «“Her Rather Ambitious Washington Program”: Margaret Thatcher's International Visitor Program Visit to the United States in 1967». Contemporary British History (4): 65–86. 
  58. ^ Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage. Sentinel. s. 65. ISBN 1-59523-047-5. 
  59. ^ a b Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001. Rowman & Littlefield. s. 14. ISBN 0-7425-2203-2. 
  60. ^ a b Marr, Andrew (2007). A History of Modern Britain. Pan. s. 248–249. ISBN 978-0-330-43983-1. 
  61. ^ a b c Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage. Sentinel. s. 76. ISBN 1-59523-047-5. 
  62. ^ Hickman, Martin (9. august 2010). «Tories move swiftly to avoid 'milk-snatcher' tag». The Independent. Besøkt 17. april 2013. 
  63. ^ Smith, Rebecca (8. august 2010). «How Margaret Thatcher became known as 'Milk Snatcher'». The Telegraph. Besøkt 17. april 2013. 
  64. ^ Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001. Rowman & Littlefield. s. 15. ISBN 0-7425-2203-2. 
  65. ^ Thatcher, Margaret (1995). The Path to Power. HarperCollins. s. 182. ISBN 978-0-00-638753-4. 
  66. ^ a b c (no) «Storbritannia under Thatcher» i Store norske leksikon
  67. ^ 1980 Oct 10: Speech to Conservative Party Conference; margaretthatcher.org
  68. ^ «Climate, freedom and denial: What “Green Thatcherism” teaches us today». The Economist. 22. november 2019. Besøkt 9. februar 2020. «The Iron Lady was no fan of the UN; she hadn’t spoken there for four years. But now she had an issue to address that had “grown clearer than any other in both urgency and importance”, and she needed the whole world to listen. Not the end of communism, or even history itself, as was the fashion, but “the threat to our global environment”. Thatcher thus became the first prominent political leader to warn the world about the danger of climate change, and to outline a strategy to deal with it. The timing of her speech, as communism was crumbling, was no coincidence: she cast climate change as the successor menace to socialism and nuclear annihilation. What she characterised as these “conventional political dangers” appeared to be receding, but now, instead, lay the “prospect of irretrievable damage to the atmosphere, to the oceans, to the earth itself.”» 
  69. ^ Nordseth, Pål (25. august 2008). «Thatcher lider av demens». Dagbladet. Arkivert fra originalen 4. september 2008. Besøkt 3. mai 2009. 
  70. ^ Rønneberg, Kristoffer (25. august 2008). «Glemmer at mannen er død». Aftenposten. Besøkt 3. mai 2009. 
  71. ^ Rayner, Gordon; Swinford, Steven. «Margaret Thatcher dies of stroke aged 87». The Daily Telegraph. Besøkt 10. april 2013. 
  72. ^ Gay, O.; Rees, A. (2005). «The Privy Council». House of Commons Library Standard Note. 
  73. ^ The London Gazette: no. 52360. p. 19066. 11. desember 1990. Retrieved 28. februar 2008.
  74. ^ London Gazette, nr. 52443, 7. februar 1991, s. 1.
  75. ^ Mark Thatcher's return to the spotlight, The Guardian, 11. april 2013.
  76. ^ The London Gazette: no. 52978. p. 11045. 26. juni 1992. Retrieved 4. januar 2012.
  77. ^ The London Gazette: no. 54017. p. 6023. 25. april 1995. Retrieved 28. februar 2008.
  78. ^ Ungoed-Thomas, Jon (8. februar 1998). «Carlton Club to vote on women». The Sunday Times. 
  79. ^ Anonym (7. juli 1983). «Cream of the crop at Royal Society». New Scientist (5). 
  80. ^ «Speech receiving Medal of Freedom Award | Margaret Thatcher Foundation». Besøkt 21. mars 2012. 
  81. ^ Ros-Lehtinen, Ileana (13. september 2005). «Honoring the Iron Lady». Washington Times. 
  82. ^ Wheeler, Tony (2004). The Falklands and South Georgia Island. Lonely Planet. s. 171. ISBN 1-74059-643-9. 
  83. ^ Reuters (6. januar 1992). «Falklands to make 10 January Thatcher Day».

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  • Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. ISBN 978-0-87586-630-7. 
  • Campbell, John (2000). Margaret Thatcher. Pimlico. ISBN 0-7126-7418-7.  [2 bind]
  • Evans, Eric (2004). Thatcher and Thatcherism. The Making of the Contemporary World (2 utg.). Routledge. ISBN 978-0-415-27013-7. 
  • Jenkins, Peter (1987). Mrs. Thatcher's Revolution: Ending of the Socialist Era. Jonathan Cape. ISBN 978-0-674-58833-2. 
  • Letwin, Shirley Robin (1992). The Anatomy of Thatcherism. Flamingo. ISBN 978-0-00-686243-7. 
  • Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-2203-2. 
  • Thatcher, Margaret (1993). The Downing Street Years. HarperCollins. ISBN 978-0-00-255354-6 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  • Thatcher, Margaret (1995). The Path to Power. HarperCollins. ISBN 978-0-00-638753-4. 
  • Thatcher, Margaret (1997). Harris, Robin, red. The Collected Speeches of Margaret Thatcher. HarperCollins. ISBN 978-0-06-018734-7. 
  • Thatcher, Margaret (2002). Statecraft: Strategies for a Changing World. HarperCollins. ISBN 978-0-06-019973-9. 
  • Young, Hugo (1989). The Iron Lady: A Biography of Margaret Thatcher. Farrar, Strauss & Giroux. ISBN 0-374-22651-2. 
  • Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage. Sentinel. ISBN 1-59523-047-5. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger:
 James Callaghan  		Storbritannias statsminister
(1979–1990)
 Etterfølger:
 John Major 
Forgjenger:
 Edward Heath  		Det konservative partiets leder
(1975–1990)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Margaret_Thatcher&oldid=24478164»