Leo IV (pave)
| St. Leo IV Leo IV | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Ukjent dato Roma | ||
| Død | 17. juli 855 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent, katolsk biskop (847–)  | ||
| Embete | |||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
| Dåpsnavn | Leo | ||
| Valgt | 27. januar 847 | ||
| Innsatt | Mars 847 | ||
| Saligkåret | Uformelt, kort tid etter sin død | ||
| Helligkåret | Uformelt, kort tid etter sin død | ||
| Festdag | 17. juli | ||
| Forgjenger | Sergius II | ||
| Etterfølger | Benedict III | ||
Se også liste over paver | |||
Leo IV (død 17. juli 855) var pave fra 847 til sin død.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Han kom ifølge Liber Pontificalis fra Roma, og var sønn av en Rodoald som antagelig var av langobardisk ætt. Som ung gutt ble han oppdratt i klosteret San Marino ai Monti, og under Gregor IV ble han subdiakon. Sergius II utnevnte ham til kardinal.
Etter Sergius' plutselige død 27. januar 847 ble Leo i et eksepsjonelt raskt pavevalg utpekt til hans etterfølger allerede samme dag. Seks uker senere ble han innsatt i embetet uten at man ventet på keiserlig godkjenning, noe som var påkrevet i den romerske konstitusjonen av 824. Forklaringen på dette var at man etter det sarascenske angrepet kort tid før ikke turde å vente. Romerne måtte dog love at de senere skulle følge prosedyrene som var nedfelt.
Våren 847 ble Roma igjen angrepet av sarascenere, og Leo måtte organisere forsvaret samtidig som han var ansvarlig for å sørge for at skadene fra forrige angrep ble reparert. Keiserens tropper hadde i august 846 kommet for sent til å stoppe sarascenerne som hadde seilt opp Tiberen, og selveste Peterskirken var en av mange kirker som hadde blitt plyndret. Lothar I befalte at bymuren skulle forsterkes, og Leo satte igang dette arbeidet. Blant forsvarverkene som ble reist var murene rundt Vatikanet, et festningsanlegg som fikk navnet «Den leoninske by» (Civitas Leonina). De ble innviet under en stor seremoni 27. juni 852.
I 849, mens arbeidet med murene i Roma pågikk, ble en stor sarascenerflåte samlet ved Sardinia. Byene Napoli, Amalfi og Gaeta samlet en stor flåte som ventet i Tiberen. Etter å ha fått avklart at det var der for å hjelpe byen – det var først noe usikkerhet ettersom disse byene var underlagt østkeiseren – ledet Leo en romersk hær til Ostia for å styrke flåten. Sarascenerne ødela havnebyen Centumcellae, men ble påført et knusende nederlag utenfor Ostia.
Leo gjenoppbygde Centumcellae på et sikrere sted i 854. Den nye byen fikk navnet Leopolis, i dag Civitavecchia. Han grunnla også en befestet by i Porto, ved Tiberens munning. Dette bidro sterkt til å øke ikke bare Leos egen, men også pavemebetets, autoritet og popularitet.
Påsken 850 salvet Leo keiser Lothars sønn Ludvig II til medkeiser. Forholdet til keiseren var stort sett godt, men det var enkelt konflikter som bunnet i at begge krevde sine rettigheter ut fra konstitusjonen av 824. Ved et tilfelle ble en pavelig legat myrdet, og som gjengjeldelse fikk Leo tre keiserlige representanter henrettet.
Leo hadde en autoritær stil, som særlig kom frem i hans behandling av ulydige prelater. Ravenna hadde lenge prøvd å bli uavhengig fra Roma, noe som ble støttet av den bysantinske keiseren. Erkebiskop Johannes av Ravenna (850-861) erklærte sitt område uavhengig, og konfiskerte romersk kirkegods. Med keiser Ludvigs støtte klarte Leo å tvinge Johannes til å underkaste seg, men i 861 dukket striden opp igjen under pave Nikolas I.
En annen stor maktstrid innen kirken sto mellom Leo og erkebiskop Hinkmar av Reims (845-862). Erkebiskopen krevde å få utøve sin metropolitanmakt overfor bispedømmene som tilhørte hans kirkeprovins, og keiseren forsøkte å få ham utnevnt som apostolisk vikar, noe Leo nektet å gjøre.
Leo ekskommuniserte Anastasius «Bibliothecarius», som senere ble motpave.
I 853 nådde Leo høydepunktet i sin kamp for Romas autoritet, da han annullerte alle vedtak fra synoden i Soissons i april samme år. Synoden hadde erklært ordinasjonen av erkebiskop Ebo av Reims for ugyldig, og avsatte ham. Paven krevde en ny synode som var ledet av pavelige legater.
Hans tone overfor Konstantinopel var hovmodig, og han irettesatte blant annet patriark Ignatius for ikke å konsultere Roma før han avsatte biskopen av Syrakus. Leo kunne ha godkjent dommen, men valgte i stedet å innstevne begge parter til Roma, noe som må ha blitt oppfattet som en stor fornærmelse i Konstantinopel.
Leo var opptatt av kirkelig disiplin, og ga meget grundige svar når han ble konsultert. Særlig kjent er hans svar til de engelske biskopene i 849. Han gjennomførte flere reformer; blant annet bestemte han at det ikke lenger skulle være tillatt å sette relikvieskrin på høyalteret, og at det på alteret kun skulle være Evangeliebok, kalk og patena under messefeiringen. Han var også den første pave som satte dato på dokumentene han utstedte.
Usikre kilder forteller at han i 853 salvet Alfred, som i 871 ble konge av England. Historien virker ikke helt sannsynlig, men det som er sikkert er at Alfred kom til Roma som pilegrim sammen med faren Ethelwulf samme år som Leo døde, og han må i den forbindelse ha fått en pavelig velsignelse.
Før Leos død snakket mange allerede om hans hellighet, og legenden forteller at han skal ha slukket en brann ved å gjøre korstegn, en scene som langt senere ble malt av Rafael. Han døde 17. juli 855, og ble gravlagt i Peterskirken. Kort tid etter hans død ble han regnet som helgen, og det fortelles om flere mirakler som skal ha skjedd ved hans grav.
Referanser
[rediger | rediger kilde]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Klaus Herbers: «Leo IV» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 4, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-038-7, sp. 1438–1440.
- Klaus Herbers: Leo IV. und das Papsttum in der Mitte des 9. Jahrhunderts. Möglichkeiten und Grenzen päpstlicher Herrschaft in der späten Karolingerzeit. (= Päpste und Papsttum, Bd. 27) Anton Hiersemann, Stuttgart 1996, ISBN 3-7772-9601-5.
