Hopp til innhold

Jules Verne

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jules Verne
FødtJules Gabriel Verne
8. feb. 1828[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Nantes[5][6][7][8]
Død24. mars 1905[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Amiens[9][6][7][8]
BeskjeftigelseRomanforfatter,[10] dramatiker,[10] lyriker,[11] barnebokforfatter, skribent,[12][13][14] science fiction-forfatter, esperantist
Utdannet vedlycée Georges-Clemenceau (1844–1846) (studieretning: retorikk, filosofi)
lycée Saint-Stanislas
Universitetet i Paris, Sorbonne (1847–1848) (studieretning: lov og rett)
EktefelleHonorine du Fraysne de Viane (1857–ukjent)
FarJean-Pierre Polnareff[15]
MorSophie Allotte de La Fuye[15]
SøskenPaul Verne
BarnMichel Verne
NasjonalitetFrankrike[6][16]
GravlagtCimetière de La Madeleine d'Amiens
MorsmålFransk[10]
SpråkFransk,[17][18] esperanto
Medlem avAcadémie des sciences, des lettres et des arts d'Amiens
Société de géographie
UtmerkelserOffiser av Æreslegionen (1892)
Montyon Prize (1867)
Ridder av Æreslegionen (1870)[19][20]
Science Fiction and Fantasy Hall of Fame (1999)
Periode1850–1905
SjangerScience fiction, teater, eventyrroman, spekulativ/fantastisk fiksjon, poesi, populærvitenskapelig litteratur, merveilleux scientifique
DebutVoyage en Angleterre et en Ecosse, 1860
Debuterte1850
Aktive år1850–1905
Viktige verkEn verdensomseiling under havet, En reise til jordens indre, En ferd til månen, Jorden rundt på 80 dager, Den hemmelighetsfulle øya, Fem uker i ballong, Tsarens kurér
Påvirket avJames Fenimore Cooper, Edgar Allan Poe, George Sand, Daniel Defoe, Victor Hugo, Walter Scott
IMDbIMDb
Signatur
Jules Vernes signatur
Jules Verne på Commons

Jules Gabriel Verne (født 8. februar 1828, død 24. mars 1905) var en fransk forfatter som hovedsakelig skrev romaner, men også poesi og drama. Han er kjent for sine eventyrlige spenningsromaner og hans innflytelse på sjangeren science fiction ved å skrive om reiser i verdensrommet, i luften og under vann lenge før slikt var mulig. Det ga ham tittelen «science fiction-romanens far», en tittel han deler med H.G. Wells og Hugo Gernsback.[21][22]

Verne ble født i borgerlig familie i havnebyen Nantes, og utdannet til å følge sin fars fotspor som advokat, men han sluttet å praktisere tidlig i livet for å kunne skrive for magasiner og for teateret. Hans samarbeid med utgiveren Pierre-Jules Hetzel førte til frambringelsen av Voyages Extraordinaires («Ekstraordinære reiser»), en meget populær serie av spennende fantasireise-fortellinger som blant annet besto av Reisen til Jordens indre, En verdensomseiling under havet, og Jorden rundt på 80 dager. Til sammen utgjorde denne serien 54 romaner mellom 1863 og 1905.[23]

Verne er generelt betraktet som en betydelig litterær forfatter i Frankrike og det meste av Europa hvor han hadde en stor innflytelse både for den litterære avantgardisme og surrealisme.[24] Hans omdømme er markant annerledes i engelskspråklige områder hvor han ofte ble forstått som en enkel forfatter av sjangerlitteratur eller av barnebøker. Det har i stor grad sin årsak i dårlige, forkortede og omskrevne oversettelser av hans bøker.[25]

Verne er den nest mest oversatte forfatter i verden siden 1979, mellom de engelskspråklige forfatterne Agatha Christie og William Shakespeare,[26] og er antagelig den oftest oversatte forfatter i løpet av 1960-1970-tallet.[27][28]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

De første år

[rediger | rediger kilde]

Jules Verne vokste opp på en øy i elven Loire i byen Nantes som den eldste av familiens fem barn, sønn av advokat Pierre Verne og hans kone Sophie. Omgivelsene, og ikke minst den store skipstrafikken var med på å styrke hans fantasi og forestillingsevner, samtidig som han knyttet tette bånd med broren Paul. Da han var ni år ble de to sendt avgårde til kostskole i Nantes hvor Jules studerte blant annet latin, noe han senere utnyttet i en novelle.

Etter de første studier i Nantes dro Verne til Paris for å studere jus som sin far. Rundt 1848, i samarbeid med Michel Carre, begynte han å skrive librettoer for scenen. I de følgende år var hans interesser splittet mellom teateret og studiene, men noen reiseskildringer som han skrev for Musée des Familles synes å ha sendt ham i den retningen hvor hans talent senere ville utfolde seg: å fortelle ekstraordinære historier om reiser og eventyr som tydelig henviste til godt forberedte vitenskapelige og geografiske detaljer.

Litterær debut

[rediger | rediger kilde]

Da Vernes far oppdaget at hans sønn var mer opptatt av å skrive enn å studere jus inndro han øyeblikkelig sønnens økonomiske støtte. Verne ble da nødt til å finne andre inntektkilder og ble børsmegler, hvilket han mislikte, skjønt han hadde en hendig hånd med det. Han møtte andre forfattere, blant annet Alexandre Dumas den eldre som ga ham råd i skrivingen. Verne ble også sekretær ved Théatre Lyrique i Paris, men ved siden av leste han mye om geografi, naturhistorie og vitenskapelige og tekniske nyheter. Det ble basisen for hans senere forfatterskap.

I denne perioden møtte han også Honorine de Viane Morel, en enke med to døtre, og de ble gift den 10. januar 1857. Med hennes støtte fortsatte Verne å skrive og aktivt forsøke å finne en utgiver. Den 4. august 1861 ble deres sønn Michel Jean Pierre Verne (1861–1925) født. Sønnen var forøvrig et sant problembarn, enfant terrible, ved at han giftet seg med en skuespillerinne på tross av Jules Vernes protester, og samtidig fikk to barn med sin umyndige elskerinne.

Jules Verne kom i den første delen av sin forfatterkarriere til å skrive teaterstykker og noveller. Han debuterte i 1850 med teaterstykket «Les pailles rompues» (De avbrukne stråene), som forøvrig ble lest og godkjent av Alexandre Dumas den eldre før det ble satt opp på Théatre Historique i Paris. Den skjønnlitterære debuten kom i 1851 med novellene «L'Amerique du Sud» (Syd-Amerika) og «La science en famille» (Den vitenskapelige familie).

Norge er tema i en rekke av Vernes bøker.[29] Dette er ukjent for mange. Flere av disse titlene er ikke utgitt på norsk. Den første fortellingen med handling delvis fra Norge var boken En overvintring i isen som ble publisert i Paris i 1855. En annen bok med store deler av handlingen lagt til Norge er Mirifiques Aventures de Maître Antifer (1894).[30]

I Norge

[rediger | rediger kilde]
Telemarksidyll fra den franske utgaven av Jules Vernes «No. 9672», førsteutgaven.

Fra 37-årsalderen reiste Jules Verne mye om bord på egne seilskip, den siste var det ca.90 fot lange kombinerte seil- og dampskipet St. Michel III med 10 manns besetning. Han besøkte landene rundt Middelhavet med Nord-Afrika, flere europeiske land, Nord-Amerika og ikke minst Storbritannia som han besøkte om lag 20 ganger. Deler av En verdensomseiling under havet ble skrevet om bord på hans første seilskip, «St. Michel I».

Etter premieren på skuespillet «Onze jours de siège» i Paris den 1. juni 1861, skrevet i samarbeid med Charles Wallut, hadde Verne endelig penger. Sammen med advokatvennen Émile Lorois og komponisten Aristide Hignard reiste han 2. juli med tog gjennom Tyskland til Skandinavia for blant annet å oppleve Norge og Telemark med Rjukanfossen. Turen varte over en måned. Etter å ha tilbragt noen dager i Stockholm tok de kanalbåt gjennom alle slusene i Göta kanal, deretter reiste de med hjuldamper opp til Norge. Etter noen dager i Christiania-området, hvor det også ble tid til en kort utflukt opp til Mjøsa, gikk ferden rundt Hurumlandet til Drammen. Deretter fortsatte reisefølget videre over Hokksund til Kongsberg og Tinnoset med karjol. Deretter med robåt på Tinnsjø til Vestfjorddalen for å se den berømte fossen og Gaustatoppen. Etter å ha vært innlosjert tre døgn i et gjestgiveri på Dale (Dal) like utenfor det som i dag er Rjukan sentrum, returnerte de mot Christiania via Bamble i Heddal. Den 8. august var Jules Verne tilbake i Paris. Da var nettopp Michel, hans eneste sønn, blitt født fire dager tidligere. Like etter flyttet familien til hans kone Honorines fødeby Amiens hvor Verne ble resten av livet.

Det var blant annet en artikkel i det franske geografiske magasinet Le tour du monde , med beskrivelser av Rjukanfossen i Norge som et av verdens underverker som hadde lokket Jules Verne til Norge. 25 år senere utkom boken «Un Billet de loterie, Le numéro 9672», med inntrykk fra reisen, hvor også Bergen og Christiania (Oslo) omtales. Boken ble i 1888 utgitt i dansk oversettelse under tittelen «No. 9672. Fortælling fra Norge», senere oversatt til norsk ved Georg Wankel under tittelen «Det store loddet» i 1971.[31] Her følges det tapre søskenparet Joel og Hulda i den ville naturen i Telemark, og gir et karakteristisk snitt av Vernes omstendelige stil:

Fra Rjukanfossen derhenne skød Vanddampen som en blaalig Støvsky i slangeagtige Bugtninger højt op i Luften.
Hulda og Joel slog ind paa en lille Sti, som Førerne kender godt, og som sænker sig ned mot det indsnevrede Dalstrøg. (...)
Rjukan – det vil sige «den rygende» – er en af Norges, ja maaske en af Europas mest storartede Fosser. Den dannes af Maaneelven, som fra en højde af ni hundrede Fod og med en aldreles øredøvende Larm styrter sig ned ad Fjeldterrassen mellom Mjøsvand og Tinsøen...[32]

Vernes reiser nordover i unge år (til Skottland i 1859 og Norge i 1861) fikk inspirerende betydning for hele forfatterskapet og kan spores i en rekke av romanene. Selv om egne reiseopplevelser lå til grunn for sentrale sider ved romanen Un Billet de loterie (1886), der han gir detaljbeskrivelser av Telemark og Norge, baserte han seg også på litterære kilder - både for det verbaltekstlige og for illustrasjonene. Jules Verne-forsker Per Johan Moe har analysert dette intertekstuelle aspektet i en fagtekst, publisert i 2011 under tittelen Intertextuality and Verne's Norway.[33] Verne selv skrev en dagbok under Norgesreisen i 1861.[34]

I et trebinds verk med oversikter over historiens viktigste oppdagelsesreiser forteller Verne (og kanskje hovedsakelig Hetzel) entusiastisk om da den norrøne Bjarne Herjolvsson oppdaget sjøveien til Amerika. Verket fikk tittelen «De store Reisers og de store Reisendes Historie eller Jordens Opdagelseshistorie», da det ble utgitt på dansk-norsk i 1879.[35]

Da kaptein Nemo i «En verdensomseiling under havet», styrte den legendariske undervannsbåten Nautilus rett inn i den fryktede Moskensstraumen, reddet de ufrivillige gjestene seg i land i Norge:

Da jeg våknet av besvimelsen, lå jeg i en fiskerhytte i Lofoten. Mine kamerater lå på kne ved siden av meg, Vi omfavnet hverandre.
Vi kunne ikke vende hjem uten videre, skipsforbindelsen mellom det høye Nord og resten av verden er sparsom. Jeg må vente på dampskipet som anløper her hver måned på vei til Nordkapp...[36]

Møtet med Hetzel

[rediger | rediger kilde]
Bokomslag, utgivelse Hetzel.

En lykkelig hendelse for alle Jules Vernes lesere skjedde også i 1862 da Verne etter å ha blitt refusert gjentatte ganger i ren desperasjon kastet manuskriptet til sin første roman i peisen. Hans hustru reddet det i tide, og i 1863 lå det på forleggeren Pierre-Jules Hetzels skrivebord. Han så muligheter som andre forleggere ikke hadde sett.

Vernes situasjon ble kraftig forbedret da han møtte Pierre-Jules Hetzel, en av de mest betydningsfulle forlagsmenn i Frankrike på slutten av 1800-tallet, og som også utga blant annet Victor Hugo, George Sand og Erckmann-Chatrian. Da de møttes var Verne 35 år og Hetzel 50 år, og fra da og inntil Hetzels død, var de et fruktbart forfatter-utgiver-team. Hetzels rådgivning forbedret Vernes forfatterskap. Hetzel leste et råutkast til Vernes fortelling om en utforskning av Afrika med luftballong. Fortelling var blitt avvist av andre utgivere under begrunnelsen at den var «for vitenskapelig». På grunnlag av Hetzels råd la Verne til komiske elementer, endret en tragisk slutt til en lykkelig, og tonet ned ulike politiske budskap. Romanen ble utgitt i 1863 som Cinq semaines en ballon (Fem uker i luftballong).

Verne skrev kontrakt med Hetzel og forpliktet seg til å utgi to romaner i året, hvilket han nesten maktet. Fra da av, og i det nest kvarthundre år, var det knapt et år uten at Hetzel ikke utga en eller flere av Jules Vernes fortellinger. De mest populære var Voyage au centre de la terre (Reise til Jordens indre, 1864); De la terre à la lune (Reisen til månen, 1865); Vingt Mille Lieues sous les mers (En verdensomseiling under havet, 1869); og Le tour du monde en quatre-vingts jours (Jorden rundt på 80 dager, 1872). Jules Verne ble både rik og berømt.

De fleste av Vernes fortellinger gikk som føljetonger i Magazine d'Éducation et de Récréation, en Hetzel-publikasjon som kom ut to ganger i uken, og ble deretter gitt ut i bokform. Verne har forblitt en av de mest oversatte forfattere i verden, og har utkommet på 148 språk ifølge statistikk fra UNESCO.

De siste årene

[rediger | rediger kilde]

Jules Verne flyttet til fiskelandsbyen Le Crotoy på midten av 1860-tallet, og til Amiens etter den fransk-prøyssiske krig i 1871. På sine eldre dager fikk han stær, og synet på det ene øyet ble kraftig redusert. Også synet på det andre øyet ble redusert, på grunn av overanstrengelse. Sønnen Michel Verne håndterte utgivelsen av hans siste bokmanus, blant annet Fyrtårnet ved verdens ende etter Vernes død. I løpet av det siste tiåret har litteraturforskere kommet frem til at Michel på egen hånd la til kapitler og skrev om flere av de manuskriptene som hans far etterlot seg. Michel ga også ut noen av sine egne romaner i farens navn. Med utgangspunkt i Vernes opprinnelige manuskripter har en rekke av de boktitlene som Vernes sønn omarbeidet, blitt utgitt på nytt.

Da Jules Verne kom hjem den 9. mars 1886 ble han møtt av sin nevø Gaston som kom mot ham med en revolver. Det ble en nærkamp om våpenet ut av det, og det gikk av. Den andre kulen traff Vernes venstre fot. Han kom seg aldri helt fra skuddskaden, mens Gaston tilbrakte resten av livet på et asyl. Hendelsen gjorde Verne deprimert, og i et brev til broren Paul kort tid etter skrev han: «Jeg lever nå kun for mitt arbeid.»

Etter at Hetzel døde kort etter, og også hans elskede mor i 1887, begynte Verne å skrive i en mørkere tone enn tidligere. Ett eksempel er en historie om en slottsherre som var betatt av en operasanger som viser seg å være et hologram og en avspilling. Andre fortellinger hadde døden som tema. I 1888 gikk Jules Verne inn i politikken og ble valgt som byrådsmedlem i Amiens, hvor han kjempet for flere forbedringer og var politisk aktiv i de neste 15 år. I 1905 døde Verne i sitt hjem 44 Boulevard Longueville, (nå Boulevard Jules-Verne), syk og svekket av diabetes.

I 1863 hadde Verne skrevet en roman med tittelen Paris i det 20. århundre som handlet om en ung mann som levde i verden av skyskrapere i glass, høyhastighetstog, biler drevet av gass, kalkulatorer og et verdensomspennende kommunikasjonsnettverk, men uten lykke, og den slutter også tragisk. Hetzel mente at romanens pessimisme ville være ødeleggende for den daværende voksende karriere Verne opplevde, og foreslo at han burde vente i tyve år før han utga den. Verne lagret manuskriptet i en safe hvor det senere ble oppdaget av hans sønnesønns sønn i 1989. Boken ble publisert for første gang i 1994.

Vernes omdømme i engelskspråklige land

[rediger | rediger kilde]

I Frankrike hadde Jules Verne omdømme for å skrive så god fransk at unge gutter ville bli oppmuntret til ytterligere lesning. I de land hvor han ble nøyaktig gjendiktet fikk hans vitenskapelige og politiske dyktighet også oppmerksomhet. Det var ikke tilfellet i engelsk-språklige land.

Verne var ofte kritisk til det britiske imperiet. Tilfeldigvis var at hans første engelske oversetter presten Lewis Page Mercier, som under pseudonym fjernet slike avsnitt, for eksempel den politiske kamp som motiverte kaptein Nemo i «En verdensomseiling under havet».[bør utdypes] Mercier og påfølgende andre engelske oversettere hadde spesielt problemer med det metriske system som Verne benyttet og konverterte dette til det tilsvarende engelske og følgelig med feil; noen ganger bare fjernet de betydningsfulle verdier, andre ganger beholdt de tallene, men endret verdien. Uansett gjorde det Vernes tallmateriale til det reneste vrøvl. Kunstneriske avsnitt og hele kapitler ble fjernet for å tilpasse utgiverens behov for riktig boklengde, uansett hvilken betydning det hadde for romanens logikk.

Jules Verne hadde derfor et rykte i de engelsk-språklige land for at hans fortellinger ikke var for voksne, men utelukkende for barn. Siden han ikke var ansett for å være av skjønnlitterær verdi ble han heller ikke nyoversatt, og de elendige oversettelsene til Mercier og andre ble trykket på nytt og nytt i tiår etter tiår. Først i 1965 ble den første respektfulle oversettelsen av en Verne-roman utgitt, men Verne har aldri helt blitt rehabilitert i den engelsk-språklige verden.

Påvirkningen fra Hetzel

[rediger | rediger kilde]

Den påvirkning som Vernes utgiver Hetzel hadde på forfatterskapet til Verne var betydelig. Verne, som var lykkelig over å finne en utgiver som hadde tro på hans tekster, gikk med på mange av Hetzels endringsforslag. Ikke bare refuserte Hetzel minst én av hans romaner (Paris i det 20. århundre), han ba også Verne om å gjøre betydelige endringer. En av de mest påtagelige var at Hetzel forandret Vernes pessimisme til det motsatte. I kontrast til den alminnelige oppfatning var ikke Jules Verne noen stor entusiast av teknologi og utvikling, noe som ble mer tydelig i forfatterskapet etter Hetzels bortgang.

Forleggeren hadde lenge, i tillegg til å godkjenne eller forkaste fremlagte manus, også stor påvirkning under selve ideutviklingen og skriveprosessen. Ofte førte dette til konflikter. Det er vanskelig å si i ettertid hvorvidt Hetzels veiledning og pålegg bidro til å fremme Vernes karriere eller om dette la lokk på et potensielt enda rikere forfatterskap. Verne lyttet uansett stort sett med rimelig velvilje til sin forleggers råd og krav. Men korrespondanse og upubliserte manusutkast viser at i ett spesielt tilfelle var uenigheten så vidt stor at de ikke kunne enes. I spørsmålet om identiteten til den bitre kaptein Nemo måtte de inngå kompromiss. Jules Verne var generelt politisk engasjert, og hadde åpenbart stor sans for revolusjonshelter. Dette kom frem ved flere anledninger, blant annet gjennom valg av tema for romanene som kom senere. En verdensomseiling under havet ble til mens forfatteren var politisk opprørt i forbindelse med oppstand i Polen under russisk styre, spesielt etter konfrontasjoner i 1863. Ut fra forfatterens korrespondanse med forleggeren forstår vi at Kaptein Nemo i Vernes opprinnelige manus var en polsk aristokrat, vitenskapsmann og frihetskjemper. Forleggeren godtok imidlertid ikke det politiske engasjementet hos Verne, og forlangte et mer politisk akseptabelt bakteppe for handlingen. Han var redd at de nære russisk-franske forbindelsene skulle ta skade. I tillegg var han nok redd for at det også ville gå ut over boksalget. Russland skal ha vært et godt marked for forlaget. Jules Verne skrev etter påtrykk fra Hetzel om fortellingen, og tenkte ut en annen årsak til kapteinens hevngjerrighet. Først i siste bok i Nemo-trilogien (Kaptein Grants barn, En verdensomseiling under havet og Den hemmelighetsfulle øya) blir vi fullt ut kjent med kapteinens nasjonalitet og bakgrunn. Kaptein Nemo forteller til de strandede øyboere at han er den indiske prins Dakkar, sønn av Rajaen av Bundelkhand . Konflikter og opprør under imperialistisk styre i India var angivelig bakgrunnen for hans senere handlinger.

En lignende konflikt mellom forlegger og forfatter oppsto ti år senere i forbindelse med romanen "Michel Strogoff, Tsarens kurér". Da var Russland igjen tema i nyhetsbildet, i etterkant av en storstilt ekspansjon i Sentral-Asia, sør for Sibir i 1870-årene. Handlingen i Vernes romanen er et tankeeksperiment: Hva om folkegruppene i sør-øst i stedet hadde reist seg og organisert en motoffensiv i tiden før 1873? Verne modellerte sin tsar-figur omkring den sittende regenten, men alle hint som kunne knytte fortellingen til reelle hendelser og peke mot Aleksander II og samtidens Russland, ble fjernet etter press fra forleggeren. Igjen var forlaget engstelig for å skade Frankrikes forhold til Russland og for at russisk boksalg skulle svikte dersom boken førte til negativ oppmerksomhet omkring et imperialistisk tsar-regime. Boktittelen som ble valgt i 1876, og som utelot henvisning til tsar-Russland, var et pålegg fra forlaget som Jules Verne mislikte sterkt. Han ville at boken skulle hete «Le Courrier du Czar» – ikke bare fokusere på navnet Michel Strogoff – slik resultatet ble. Forleggeren ønsket dessuten å ha et forord i bokutgaven der det ble understreket at dagens Russland var et helt annet regime enn det gamle Russland. I brevvekslingen mellom forfatter og forelegger like forut for publiseringen kommer Vernes sterke protester tydelig frem.

[kilde: Etterord ved Per Johan Moe i En verdensomseiling under havet (2015), Michel Strogoff, Tsarens kurér (2016) og Den hemmelighetsfulle øya (2018)]

Vurdering av Jules Verne

[rediger | rediger kilde]
Karikatur, inspirert av «En verdensomseiling under havet»

Jules Vernes kombinasjon av sjarm og absurditeter er presist oppsummert av Uno Asplund:

Hans romaner ga ham ikke noen litterær anerkjennelse blant de store, men i dem skimter man poeten, som med beundring og ærefrykt konstaterer at han befinner seg i den vidunderligste av verdener, mitt i den tekniske kultur som åpner uante vyer mot fremtiden. Slik dikter han sine hymner til dampens, elektrisitetens, mikroskopets og teleskopets lovprisning.[37]

Ikke minst gjelder Asplunds karakteristikk for Den hemmelighetsfulle øya. Boka er ingeniøralderens robinsonade, en teknologisk oppdatert versjon av Robinson Crusoe, 155 år etter. Den hemmelighetsfulle øya er en vellykket syntese av to tanker. For det første er øya et uttrykk for gutteparadiset, frilek-området. For det andre fremskrittsoptimisme og ingeniørdyrkelse. Verne lot på ingen måte fantasien løpe løpsk, han benyttet vitenskapens stand på den tiden. Han ruget så ofte og lenge over vitenskapelige bøker og tidsskrifter i bibliotekene at hans kone skal ha beklaget seg over ham. Det var likevel ikke kun hans kone som kunne være kritisk. Den norske fysikeren og forfatteren Eirik Newth har skrevet at «De handlingsmettede fortellingene (til Verne) er spekket med faktaopplysninger som forfatteren gjør lite eller intet for å omskrive.»

Vernes tendens til å inkludere fakta som har liten eller ingen relevans for selve historien kan oppfattes som noe distraherende og fremstår som uvant for de fleste moderne lesere, som i følgende passasje fra «En verdensomseiling under havet»: Den delen av verden som er dekket av vann er 363 500 000 km² stor. Havets flytende masse har et volum på 14 300 000 000 km³. I kuleform ville denne massen ha et gjennomsnitt på 297 km og en vekt på 14 300 000 000 000 000 000 tonn.

Mange av Jules Vernes bøker bruker teknikk fra en tenkt framtid. I En verdensomseiling under havet fra 1870 spiller en undervannsbåt hovedrollen. Ubåter var oppfunnet på Vernes tid, men det var utenkelig at datidens ubåter skulle kunne seile tusenvis av kilometer under vann eller kunne drives av selvforsynt energi, slik «Nautilus» gjorde i Vernes bok. Det gikk 80 år før slike ubåter oppsto i virkeligheten. Navnet «Nautilus» er derimot blitt synonymt med ubåter, skjønt det er noe urettferdig overfor Robert Fulton som 70 år før Vernes roman arbeidet med et aldri sluttført ubåtprosjekt ved samme navn.

Verne hadde store kunnskaper om vitenskap, natur og teknikk, og dette var til stor hjelp i skrivingen hans. Han bygde på tekniske ideer som lå i luften, og etter hans død fant man rundt 25 000 mapper med systematiske utklipp og notater i arbeidsværelse. Hans evne til å dramatisere var større enn den tilsvarende til å forstå dem. Han må først og fremst leses som en spenningsforfatter, ikke som spåmann om framtiden. I boken En ferd til Månen skal tre forskere skytes opp til Månen med en kjempekanon. Kanonkulen ble skutt opp fra Florida, der de virkelige månerakettene faktisk ble skutt opp 100 år senere. Verne hadde flaks da han gjettet på Florida, men stort sett var hans forutsigelser basert på det han hadde lest. Teknikken var forøvrig umulig. Akselerasjonen i kanonkulen ved utskytning ville ha drept de tre momentant om det var forsøkt i virkeligheten.

Han blir gjerne karakterisert som en foregangsmann innenfor science fiction, men det er overdrevet. Han startet ingen ny retning, men befant seg i en bred tradisjon hvor særlig Daniel Defoe sto sentralt. En nyoppdaget, men ufullført bok het faktisk L'oncle Robinson (Onkel Robinson), og er forfatterens første utkast til hans store "robinsonade": Den hemmelighetsfulle øya. Senere skrev Verne ytterligere et antall robinsonader, både lagt til tropiske og mer kjølige farvann. Den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe var også en meget viktig inspirasjon for Verne. En av Poes noveller, «The Balloon Hoax», var den direkte foranledningen til Vernes første roman, og han fullførte et av Poes uferdige romanutkast, «The Narrative of Arthur Gordon Pym», i «Le sphinx des glaces» (1897).

Jules Vernes storhet ligger i hans sannsynliggjøringen av tenkt teknikk, foruten det narrative miljøet og atmosfæren rundt disse, og ikke i hvilken grad teknikken var reell eller ikke. Allerede som ung trakk Verne opp retningen for sitt forfatterskap: å dramatisere geografi like effektivt som Alexandre Dumas hadde dramatisert historie.

Jules Verne minnes

[rediger | rediger kilde]

Jules Verne er og har vært aktuell ved flere anledninger, også i de senere år:

  • I 2011 var det 150 år siden Jules Verne besøkte Norge på sin andre utenlandsreise, like før hans gjennombrudd som forfatter. I den anledning er det opprettet et eget norsk Jules Verne-nettsted. Her finnes en artikkelsamling om de av Vernes bøker som omtaler Norge, og ellers mange detaljer om forfatterens norgesreise i 1861.
  • 100 års markering for Jules Vernes bortgang i Amiens, Frankrike. "Le centenaire mondial 2005 – Rencontres internationales à Amiens".

Symposium hvor 2 representanter fra Norsk Jules Verne Selskap var eneste skandinaviske deltagere.

  • Jules Verne-utstillingen i Bergen i 2005, som ble åpnet av den franske ambassadøren, var Frankrikes bidrag til 100-års markeringen for Norges uavhengighet.
  • Jules Verne har også blitt minnet av Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, ved at «Jules Verne», den første av ESAs ATV (Automated Transfer Vehicle) forsyningsfartøyer, ble skutt opp i 2006.
  • Restauranten på platået i Eiffeltårnet i Paris bærer navnet «Le Jules Verne». Også i Berlin kan en finne en restaurant som er oppkalt etter Jules Verne

Bibliografi – Jules Verne på norsk

[rediger | rediger kilde]

I teksten ovenfor er noen titler oversatt til norsk uten at det nødvendigvis betyr at romanen faktisk foreligger i norsk oversettelse. Lenger ned er en liste over førsteutgaver av de romantitlene som har kommet ut i Norge.

Av forfatterens romantitler er om lag 20 kommet ut på norske forlag, om vi medregner de danskspråklige oversettelsene som ble utgitt i Christiania fra 1873 til litt ut på 1900-tallet. Det totale antall oversettelser i bokform til dansk eller norsk/nynorsk er drøyt 80, og over 90 om vi inkluderer avisføljetonger. Det foreligger med andre ord en rekke versjoner av samme verk. De utgavene mange har lest (kanskje uten å være klar over begrensningen), er forkortede utgaver. I forfatterens samtid ble det utgitt en rekke fyldige, nokså tekst-tro oversettelser, deretter kom en lengre periode der utgivelsene på norsk var basert på andre lands allerede forkortede oversettelser. Etter unionsoppløsningen kom en rekke oversettelser i Norge både på nynorsk og bokmål. Det store flertallet av disse utgivelsene var forkortede romantekster, mange av dem var tilrettelagt og omskrevet med tanke på et yngre publikum. Ofte har det vært de samme, mest kjente titlene som går igjen: Jorden rundt på 80 dager, En verdensomseiling under havet, Den hemmelighetsfulle øya, Kaptein Grants barn, Tsarens kurér, Reisen til månen, To års ferie, Reisen til jordens indre, Fem uker i ballong og Kapteinen på 15 år.[38]

  • Reise til jordens centrum – Christiania, 1873 [på dansk], Reisen til Jordens indre (Voyage au centre de la Terre, 1864)
  • Den Hemmelighedsfulde Ø – Christiania, 1876 [på dansk], Den hemmelighetsfulle øya (L'Île mystérieuse, 1875)
  • En verdensomseiling under havet – Kristiania, 1894 [bogmaal] (Vingt mille lieues sous les mers, 1869)
  • En Kinesers gjenvordigheder i Kina – Kristiania, 1879 [på dansk, som avisføljetong og bok] (Les tribulations d’un Chinois en Chine, 1879)
  • Jorden rundt i otti Dage – Kristiania, 1882 [norsk(dansk), som magasinføljetong], Jorden rundt på 80 dager (Le Tour du Monde en quatre-vingts jours, 1873)
  • Den grønne Straale – Kristiania, 1884 [på dansk, som avisføljetong og bok], (Le rayon-vert, 1882)
  • Zarens kurér. Reiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk - Oslo, 1896 [på landsmaal, som avisføljetong og bok], Tsarens kurér (Michel Strogoff , 1876)
  • Mathias Sandorf – Kristiania, 1885 [på dansk, som avisføljetong og bok] (Mathias Sandorf, 1885)
  • Reisen til månen – Christiania, 1899 [dansk] (basert på: De la terre à la lune, 1865 og Autor de la lune, 1869 )
  • Kaptein Grants børn – Kristiania, 1901 [bogmaal] (Les Enfants du capitaine Grant, 1867)
  • To års ferie – Kristiania 1902 [bogmaal]) (Deux Ans de vacances, 1888)
  • Fem uker i ballong – Oslo, 1930 [riksmål] Fem uker i ballong (Cinq semaines en ballon, 1863)
  • Kapteinen på 15 år – Oslo, 1951 [bokmål] (Un capitaine de quinze ans, 1878)
  • En reise gjennom solsystemet – Stabekk, 1968 [bokmål] (Hector Servadac, 1877)
  • Skuddet på Kilimanjaro – Stabekk, 1968 [bokmål] (Sans Dessus Dessous, 1889)
  • Det store loddet (Roman fra Telemark) – Oslo, 1971 [bokmål] (Un Billett de loterie, Le numéro 9672, 1886)
  • Den underjordiske byen – Oslo, 1991 [nynorsk] (Les indes noires, 1877)
  • Kaptein Hatteras' eventyrlige ferd til Nordpolen – Oslo, 2014 [bokmål] (Voyages et aventures du capitaine Hatteras, 1864)

Posthume utgivelser:

  • Fyrtaarnet ved Verdens Ende – Christiania, 1907 [dansk], (Le Phare du bout du monde, 1905 — romantekst endret av JVs sønn Michel Verne)
  • Den gyldne Vulkan – Oslo 1982 [bokmål], (Le volcan d’or, 1906 – romantekst endret av JVs sønn Michel Verne)  
  • Onkel Robinson – Oslo, 1992 [bokmål] (L'oncle Robinson, avvist av forleggeren i 1870, utg. første gang i 1991. 'forstadium' til Den hemmelighetsfulle øya)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jules-Verne, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b BnFs generelle katalog, catalogue.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, CTHS person-ID 100274, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118626620, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c BnFs generelle katalog, catalogue.bnf.fr, besøkt 7. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 14604, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Верн Жюль, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118626620, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c https://catalogue.bnf.fr/ark:/12148/cb11928016k; BnFs generelle katalog; besøksdato: 7. mars 2024.
  11. ^ https://www.poemhunter.com/jules-verne/poems/.
  12. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 1401, Wikidata Q77541206, https://beweb.chiesacattolica.it 
  13. ^ https://cs.isabart.org/person/44254; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 44254.
  14. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  15. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ web.archive.org, besøkt 20. april 2018[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 8915555, Wikidata Q16744133 
  18. ^ https://catalogue.bnf.fr/ark:/12148/cb11928016k; BnFs generelle katalog; besøksdato: 10. oktober 2015.
  19. ^ www2.culture.gouv.fr, besøkt 30. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ Klassiker der Kinder- und Jugendliteratur, side(r) 1128, besøkt 3. juli 2018[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ Roberts, Adam (2000): Science Fiction, London: Routledge, s. 48
  22. ^ Hugo Gernsback og John W. Campbell, begge redaktører av science-fiction-magasiner, ble innviet som avdøde medlemmer i amerikanske «Science Fiction and Fantasy Hall of Fame», fulgt årlig av forfattere som H. G. Wells og Isaac Asimov, C. L. Moore og Robert Heinlein, Abraham Merritt og Jules Verne. Jf. «Science Fiction and Fantasy Hall of Fame» Arkivert 21. mai 2013 hos Wayback Machine., Mid American Science Fiction and Fantasy Conventions, Inc. (offisielt nettsted for Hall of Fame to 2004), 22. februar 2008
  23. ^ Dehs, Volker; Margot, Jean-Michel; Har’El, Zvi: «The Complete Jules Verne Bibliography: I. Voyages Extraordinaires» Arkivert 25. oktober 2018 hos Wayback Machine. i: Zvi Har’El’s Jules Verne Collection Arkivert 15. april 2005 hos Wayback Machine..
  24. ^ Angenot, Marc (1973): «Jules Verne and French Literary Criticism» Arkivert 20. august 2020 hos Wayback Machine. i: Science Fiction Studies I (1): 33–37, s. 34
  25. ^ Evans, Arthur B. (2000): «Jules Verne and the French Literary Canon» Arkivert 3. februar 2020 hos Wayback Machine. i: Smyth, Edmund J.: Jules Verne: Narratives of Modernity, Liverpool: Liverpool University Press, s. 11–39, særskilt s. 33
  26. ^ UNESCO (2013): «Statistics: 'Top 50' Author», Index Translationum (UNESCO Culture Sector); statistikk i databasen Index Translationum (1979–til i dag, oppdateres fra UNESCOs medlemsstater).
  27. ^ Butcher, William (1983): Jules Verne, Prophet or Poet?, Paris: Publications de l’INSEE
  28. ^ Butcher (1983) siterer Verne som «the most translated writer in the world over the last two decades» og sier mye av det samme av de nåværende årlige oversettelsene, siterer særskilt kilder fra 1978
  29. ^ Detaljer om Vernes bøker som omtaler Norge finnes på nettstedet; Jules-verne.no
  30. ^ «Mester Antifer». Jules Verne i Norge. 18. april 2008. Besøkt 1. januar 2022. «Mirifiques Aventures de Maître Antifer (Paris -1894) | Dansk-(norsk) utgave i 1904 (København-Kristiania) med tittelen Kaptajn Peter Steens vidunderlige hændelser.» 
  31. ^ J. Huitfeldt Forlag. ISBN 82-7003-003-1
  32. ^ Oversatt av O. B. Ritto, København 1888
  33. ^ Per Johan Moe (1. november 2009). «Jules Verne i Norge». julesgverne.wordpress.com. Besøkt 1. januar 2022. 
  34. ^ «Diary & comments : Jules Verne´s diary – written in Norway 1861». Jules Verne i Norge. 7. mai 2011. Besøkt 1. januar 2022. «Extracts from the Jules Verne-diary in brown – from Bibliothèques d’Amiens Metròpole, JV MS 12.5 | Many thanks to Volker Dehs on help in transcribing. | English translation, comments and additional notes by Per Johan Moe.» 
  35. ^ oversatt av B. Geelmuyden, Kristiania 1879/83
  36. ^ Oversatt av Eivind Hauge, Oslo 1968.
  37. ^ Asplund, Uno: Jules Verns underbara resor. Gøteborg, 1973. Side 36.
  38. ^ Per Johan Moe. «Jules Verne for norske lesere gjennom 100 år». Norsk Oversetterleksikon. Besøkt 1. januar 2022. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jules_Verne&oldid=24789888»