Imamatet Kaukasus

Imamatet Kaukasus (tsjetsjensk: Къилбаседа-Кавказан имамалла) var en stat i Nord-Kaukasus som var opprettet av imamene i Tsjetsjenia og Dagestan på midten av det 19. århundre. Hovedmålet til staten var å krige mot Det russiske keiserdømmet under Kaukasuskrigene, da Russland forsøkte å erobre Kaukasus for å sikre tilgang til de nye territoriene sine sør for fjellene.

Bakgrunn

Tidligere i Nordøst-Kaukasus hadde det siden nedskrivet historie vært et stort utvalg av stater.

Kaukasisk Albania hadde eksistert i Sør-Dagestan, for det meste av historien var en vasall under direkte styre av parterne og senere perserne i Sasanideriket, men til slutt konverterte flertallet til islam etter den muslimske erobringen av Persia, slik deres overherrer gjorde. Reisende arabere viste seg å være medvirkende til dette, og etter at de dro, avga de de nye muslimske statene Legia (sentrert i det islamske læringssenteret i Derbent), Lakia (sentrert i en annen, rivaliserende by med islamsk læring, Kumukh) og deres mindre viktige naboer. I disse områdene (Sør- og Sørøst-Dagestan), der interetnisk konflikt ofte var til stede, tjente islam en samlende rolle, og det var ofte det geistlige etablissementet som formidlet tvister.

I Tsjetsjenia var islam betydelig mindre inngrodd enn i Imamatets andre områder. Islam begynte først å slå inn i det 16. århundre i Tsjetsjenia, og selv da var det ikke veldig viktig, med den innfødte Vainakh-religionen fortsatt. Det var først på tidspunktet for trusselen om russisk erobring at folk begynte å konvertere seg en masse til islam som en måte å mobilisere en koordinert motstand mot russisk inngrep. Islam ble spredt til tsjetsjenerne på denne måten hovedsakelig gjennom arbeidet til Sheikh Mansur. Likevel, som Shamil og hans forgjengere oppdaget, var tsjetsjeners faktiske engasjement for islam skuffende liten. Hedenskapen forble i praksis til begynnelsen av 1800-tallet.

Imidlertid, selv om islam virkelig var ekstremt viktig i deler av Kaukasus, og også var en samlende styrke for motstand mot Russland, ble politisk islam utfordret av mange forskjellige grupper. Islam i Sentral- og Nord-Dagestan og Tsjetsjenia var overveldende Naqshbandi på denne tiden. Imidlertid hadde Naqshbandiism, som var svært mystisk i sin natur, indre splittelser om hvorvidt den skulle være politisk, eller om politisk sufisme faktisk smittet religionens renhet. Spesielt stasjonen for å etablere sharialoven ble motarbeidet på mange fronter. Først og fremst motsatte de innfødte kaukasiske statene som ble drevet av Avarerne, Kumykkene, Lezginerne, Laks og andre (spesielt enkeherskeren Pakhu Bike, dronningen av Khanatet i Avaria) det fordi det så ut til å ta legitimitet fra sine egne posisjoner. Sharia kolliderte også med adat, det opprinnelige lovsystemet som mange, spesielt folk som tsjetsjenerne, så på som overlegen sharia. Av disse grunner, og andre mer subtile, ble Imamatet på de fleste områder hevdet som sitt området, faktisk, ganske enkelt sett på som det mindre onde for Russland.

Etablering

Deler av den muslimske befolkningen hadde begynt å radikalisere på grunn av den voldsomme russiske aktiviteten og skattleggingen i området. De radikale kalte etter Gazawat (hellig krig) og innføringen av Sharia. To imamer, Imam Ghazi Muhammad og Imam Shamil, forsøkte å starte krigen de ønsket ved å prøve å kapre hovedstaden Khunzakh fra khanen av Pakkou-Bekkhe i 1827. Angrepet feilet, og imamene ventet tålmodig på at de forskjellige stammene skulle komme til enighet med hverandre. I 1828 gikk de til angrep igjen, denne gangen i nordlige Dagestan, og lykkes.

Russerne, som på denne tiden styrte over det nordlige Dagestan, var vant med krigføring på de åpne slagmarkene i Europa med linjeformasjoner, og ikke de tykke skogene i Kaukasus. De var uforberedt på geriljataktikkene til de to imamene, og det endte i seier for Ghazi og Shamil. Disse sammenstøtene førte til starten på Kaukasuskrigene, en krig mellom Imamatet og Russland som etter hvert førte til erobringen av hele Kaukasus av Det russiske keiserdømmet.

Imamatet ble grunnlagt med Imam Ghazi Muhammad som selvutnevnt første leder. Den øverste regjeringen til Imamatet, Statsrådet (Divan) som ble etablert, besto av Sufi muslimske lærde og studenter, samt Imam Shamils sine militære løytnanter, hans Naiber.

Utvidelse

I løpet av krigen kom Imamatet til å få støtte fra andre muslimske stammer, og slo seg etter hvert sammen med Tsjetsjenia, deler av Ingusjetia, og resten av Dagestan under ledelsen av Imam Shamil. De vestlige stammene, Adygene ble etter hvert underlagt Imamatet, men et problem oppsto i form av Kabardinene og Ossetianerne som var plassert mellom de vestlige og østlige områdene. De vestlige stammene ble derfor i hovedsak styrt av Naibene ettersom de hadde reist vestover, istedenfor av Divanen direkte.

Politikk

Imamatets først leder var Imam Ghazi Muhammad, som styrte fra 1828 fram til 1832. Han ble etterfulgt av Gamzat-bek. Når han ble drept i 1834, ble Imam Shamil den tredje, og siste, Imamen. Imamatet nådde sitt territoriale høydepunkt under Imam Shamil, og strakte seg over hele det muslimske nordlige Kaukasus.

Imamatet var en militærstat, og hadde vært i konflikt siden den ble etablert. Politikken staten førte var alltid opptatt med spredningen av Islam eller Kaukasuskrigen. Derfor var de eneste som satt i statsrådet muslimske lærde eller militære naiber.

Krigen og overgivelsen av imamatet

Krigen mot Russland hadde flere store seire tidlig, men på det tidspunktet hadde ikke Russland virkelig forpliktet seg til krigen på alvor. Med sin store seier over Napoleons store hær så det russiske folket liten bekymring i den lille asiatiske motstanden som oppstod ved deres sørlige grense. Kaukasiere nådde imidlertid et punkt der de presset russerne hardt tilbake til å garantere et fullskalaangrep. I 1832 lanserte Shamil og Ghazi et mislykket angrep på Vladikavkaz, som på det tidspunktet var et russisk militærfort, som spottende ble kalt "Hersker i Kaukasus". Russerne motarbeidet og startet et angrep på det som var like nær hovedstaden som Imamatet hadde, Gimry. Dette resulterte i at russerne kapret byen og at Ghazi Muhammad døde. Shamil selv var den eneste som slapp unna slaget, hvoretter han skjulte seg for å unndra seg russerne. Alle antok at han var død.

I Shamil sitt fravær styrte en Imamen Gamzat-bek. Gamzat-bek hadde spilt en viktig rolle i å sikre Avarenes Khaner for Imamatet, og som siden hadde vært en naib for Shamil og Ghazi. Shamil kom tilbake ett år senere, bare for å få Gamzat-bek drept av de samme Khanene han hadde beseiret. Med ingen andre til å ta stillingen ble Shamil den tredje leder av Imamatet. Shamil skulle vise seg å være den største av imamene uten tvil og hersket i 27 år. Han ville erobre de vestlige muslimske stammene, og forvandle en gruppe små kranglete landsbyer til et samlet land. Imidlertid ville han også se store tap for folket sitt, spesielt i beleiringen av Akhoulgo hvor han personlig ville miste rundt 4500 av sitt eget folk. Men han ville fortsette å herske til 1859 da keiseren av Russland ville tilby Shamil en fredelig overgivelse, han ville til og med være gjest i det kongelige palasset. Shamil takket ja, og det Kaukasiske Imamatet ble oppløst. Kampene opphørte imidlertid ikke umiddelbart.

Kilder

• T. Makarov, Tatar Grammar of the Caucasian Dialect
• Jaimoukha, Amjad. The Chechens: A Handbook. side 32
• King, Charles. The Ghost of Freedom: A History of the Caucasus. side 69
• King, Charles. The Ghost of Freedom: A History of the Caucasus. side 69
• King, Charles. The Ghost of Freedom: A History of the Caucasus. side 64-73

Autoritetsdata