Hysteri

Hysteri er et eldre medisinsk begrep for dramatisk, teatralsk atferd og kroppslige plager med ukontrollerbare, «hysteriske» følelser, smerter, lammelser eller kramper som angivelig bare rammet kvinner. «Hysteri», «hysterisk nevrose» og «hysterisk personlighetsforstyrrelse» er nå erstattet med «dissosiative lidelser» og «dramatiserende personlighetsforstyrrelse». Maleriet viser nevrologen Jean-Martin Charcot ved La Salpêtrière i Paris som demonstrerer hypnose for å behandle hysteri hos Blanche (Marie) Wittman i 1887.

Hysteri (gresk: hystera, «livmor») beskriver en sinnstilstand av uhåndterlig frykt eller følelsesmessige voldsomheter. Frykten er ofte sentrert ved en kroppsdel, ofte ved et innbilt problem med den kroppsdelen (sykdom er en vanlig klage). Folk som er «hysteriske», mister ofte selvkontrollen på grunn av en overveldende frykt.

Historie

Hysteri finnes omtalt i egyptiske papyrusruller og senere hos Hippokrates og Platon. I antikken forklarte man sykdommen som livmorens vandring i kvinnekroppen som prøvde å bli gravid. På 1700-tallet var legene opptatt av hysteri, og en del mente lidelsen også fantes hos menn, men da ble kalt for hypokondri. Symptomene har vært svingende, og har omfattet kvelningsfornemmelser, kramper og epilepsi-lignende anfall, besvimelse, hodepine, svekket puls, blekhet, oppkast, blindhet, stumhet og hukommelsestap, og 1600-tallslegen Thomas Sydenham (1624-89) uttrykte sin maktesløshet med ordene: «Verken Protevs’ former eller kameleonens farger er så tallrike eller inkonsekvente som variantene av hysterisk sykdom.» Anbefalte kurer har vært ekteskapelig samleie, ridning og massasje av bekkenet utført av legen.

Som hysteriets «gullalder» regnes perioden 1870-1915, og det ble fortsatt regnet som hovedsakelig en kvinnesykdom. Men i august 1900 ble en kjørekar innlagt på Gaustad sykehus med diagnosen «Insania hysterica», og pasientjournalen beskriver at en natt var han «søvnløs, sad og sturede, snakkede ikke, viste tegn til frygt, gjemte hovedet under sængetæppet, havde hallucinationer, f.ex. saa en mand med blanke sko og flos, denne mand vilde komme og tage ham». Det ble anført at sykdommen trolig skyldtes «Masturbation og Drik».

Diagnostiseringen strekker seg gjennom tidene fra «nevrologisk sykdom» (Jean-Martin Charcot) til «traumer og fortrengning» (Sigmund Freud). Frem til rundt 1920 ble onani ansett som en viktig årsak til hysteri i et samrøre av moral, ideologi og medisin. Paul Winge skrev i Det medisinske selskap i 1890 at «vi Nordmænd og kanskje i det hele Germanere var mindre mottagelige for Hysteriens alvorligste Former», dette i kontrast til Paris med sine «Utklækningssteder for alle mulige Sygdomme, og paa Salpetrieren hadde man samlet et Museum af Hysteri, hvortil de Syge søgte hen for at raadspørre den verdensberømte Læge (dvs. Carcot)». Bjørnstjerne Bjørnson avsluttet sitt skuespill Over Ævne I fra 1883 med en direkte henvisning til Charcots lærebok om nervesystemet fra 1881. På den tiden bodde Bjørnson i Paris, og sammen med legen Max Nordau (1849-1923) gikk han på flere av Charcots forelesninger på La Salpêtrière. I Nordaus nekrolog over Bjørnson mintes han spesielt deres «intense samtaler om hysteri og hypnose».

Moderne tid

Psykiatere og leger har erstattet begrepet med mer eufemistiske termer som «psykosomatisk», «psykogen» og «medisinsk uforklart». I 1980 fjernet American Psychiatric Association hysteri som psykiatrisk diagnose. I dag brukes ordet i stedet om ethvert overdrevent dramatisk uttrykk for raseri eller andre følelser.

Hysteriet har fått andre betegnelser som «tretthetssyndrom», «konversjonsforstyrrelse», «posttraumatisk stressyndrom», «anoreksi», «borderline personlighetsforstyrrelse» og «ADHD».

Kilder

• Forskningsmagasinet Apollon (UiO): Hysteri i medisin og litteratur (publisert 10. mai. 2005) Besøkt 12. april 2015
• Forskning.no: Orgasme mot hysteri (publisert 28.oktober 2012 av Universitetet i Tromsø) Besøkt 12. april 2015