Hestefamilien
| Hestefamilien | |||
|---|---|---|---|
 Hipparion, en tretået hestetype
| |||
| Nomenklatur | |||
| Equidae Gray, 1821 | |||
| Synonymi | |||
| Equus | |||
| Populærnavn | |||
| hestefamilien | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Hovdyr | ||
| Paleontologi | |||
| Periode: | |||
| 54–0 Ma | |||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 7 nålevende | ||
| Habitat: | Skog og sletter | ||
| Utbredelse: | Hele verden bortsett fra Australia og Antarktis | ||
| Inndelt i | |||
|
Se tekst | |||
Hestefamilien (Equidae) er en familie av hovdyr som omfatter de nålevende hestedyrene som alle tilhører slekten Equus, og en rekke utdødde slekter. Mange fossiler av arter i hestefamilien er kjent, og gruppens utvikling var en av de første evolusjonshistoriene som ble kartlagt.[1]
Hestefamilien har gått gjennom flere radiasjoner som en konsekvens av endring av landskap og vegetasjon. De første artene var skogtilpasset, senere kom slettedyr, og med overgangen til neogen kom gressetende dyr.[2]
De første hestedyrene
[rediger | rediger kilde]I de første periodene etter dinosaurenes utdøen, særlig i eocen var planeten preget av varme skoger. Hestedyrene oppsto som små skogdyr i Nord-Amerika og spredte seg derfra, via landbruene som oppsto, til både Sør-Amerika, Europa og Asia. Den første hesten man kjenner til er Hyracotherium, eller Eohippus (som betyr morgengry-hest). Den stammer fra tidlig eocen (for cirka 55–45 millioner år siden) og var svært liten i størrelse (omkring 60 cm lang og 20–35 cm høy). Hyracotherium levde i dampende het jungel, i sumplignende områder med store sypresser og mammuttrær. Den spiste trolig løv og skudd fra små trær i et myrlendt terreng. Fossile funn av den er også gjort i Europa, særlig i Messelgruven.
Ut på slettene
[rediger | rediger kilde]
Mesohippus (som betyr mellomhest) var et hestedyr som levde for cirka 37–32 millioner år siden. Som navnet viser til at denne typen hester står midt mellom bygningen til de tidlige urhestene og de nålevende. På den tiden ble klimaet tørrere og floraen endret seg. Skogene trakk seg tilbake og de store sumpområdene tørket inn. De forhistoriske skogene ble erstattet av åpne sletter. Denne endringen favoriserte dyr som kunne løpe fort i det åpne landskapet. Det førte til at sidetærne ble reduserte, mens den midtre tåa utviklet seg i styrke. Mesohippus hadde også tegn på en begynnende hov, men den hadde fortsatt myke tråputer.
Gressetere
[rediger | rediger kilde]Vekster på sletter er gjerne næringsfattige og seige i forhold til skogsvegetasjon. Gjennom oligocen, miocen, og pliocen økte størrelsen på hestedyrene. Den første ekte graseteren blant hestene var Merychippus (som betyr drøvtyggende hest), som levde under miocen (for cirka 17–11 millioner år siden). Før den spiste hester stort sett kun løv og skudd. Disse hestene døde imidlertid ut for omkring 9 millioner år siden. Merychippus hadde tre tær, men bare den midtre hadde bakkekontakt, og var større (omkring 90 cm i skulderhøyde) enn Hyracotherium. Den midtre tåa hadde fått en forstørret hov og tredeputene mangler. På denne tiden tok noen hester seg over landbruen som oppsto mellom Nord-Amerika og Europa.
Gruppen Hipparionini omfattet mange arter med tretåede hester. De hadde en vid utbredelse i Nord- og Mellom-Amerika, Eurasia og Afrika fra tidlig miocen for 17 millioner år siden til tidlig pleistocen. Tidligere ble de fleste artene plassert i slekten Hipparion, men den er nå splittet opp. De yngste representantene for gruppen i Europa er Plesiohipparion og Cremohipparion som levde side om side med Equus i tidlig pleistocen.[3]
Pliohippus (Equini = moderne hestedyr), som levde under sen miocen, men er oppkalt etter pliocen, er det eldste beviset man har for hestedyr med kun én tå i bakken. Navnekaoset skyldes at tidsangivelsene har endret seg siden dette dyret ble oppdaget og navngitt. Pliohippus hadde lange lemmer og var tydelig tilpasset et liv på åpne sletter, der fart var nødvendig for å unngå fiender. Slekten var utbredt i Nord-Amerika.
Moderne hester
[rediger | rediger kilde]Equus oppsto i pliocen, trolig for omkring 4–4,5 millioner år siden.[4] Equus simplicidens regnes som en av de første kjente artene i denne slekten. Den levde i Nord-Amerika i pliocen og ble først oppdaget i Hagerman i Idaho. Til tross for benevnelsen hest, så var dette dyret trolig nærmere beslektet med sebra. Slekten må ha spredt seg til den gamle verden før slutten av pliocen. De eldste fossilene i India er 2,5 millioner år gamle, og slekten ankom Vest-Europa samtidig eller litt før. Fossiler av E. livenzovensis er funnet i Vest-Europa og Russland. Denne arten lignet på E. simplicidens, men var større.[5]
Den første bølgen av Equus i den gamle verden kan være opphavet til sebraene. Linjen som fører frem til hesten, oppstod også i Nord-Amerika, men vandret ikke inn i Eurasia før mot slutten av tidlig pleistocen for 0,9 millioner år siden. Lite er kjent om utviklingen til eslene.[5]
Etter at panamaeidet oppstod i sen pliocen for 3–2 millioner år siden vandret Equus inn i Sør-Amerika. Det er tradisjonelt antatt at det var fem arter i verdensdelen, men det ble redusert til tre, og nå anerkjennes kun én art, E. neogeus. Den levde over hele kontinentet unntatt regnskogen i Amazonas. Arten døde ut sammen med annen megafauna i begynnelsen av holocen. I Sør-Amerika fantes det også en annen slekt i hestefamilien, Hippidion, med tre arter.[6][7]
Haringtonhippus francisci forekom i Nord-Amerika fra sen pliocen fram til mennesket kom til kontinentet for 12 000 år siden. Denne arten lignet på den asiatiske halveselet, men genetiske undersøkelser viser at den skilte lag med moderne hestedyr (slekten Equus) for omkring 4,1–5,7 millioner år siden, og den har derfor fått sin egen slekt.[8]
I dag finnes det 7 gjenlevende arter i slekta Equus som omfatter alle sebraer, esler og hest.
Systematisk oversikt
[rediger | rediger kilde]
- Orden hovdyr (Perissodactyla) (i tillegg til hestefamilien omfatter ordenen tapirfamilien med fire arter og nesehornfamilien med fem nålevende arter fordelt på fire slekter. Tegnet † viser utdødde grupper.
- Familie Equidae
- Slekt †Epihippus
- Slekt †Haplohippus
- Slekt †Heptaconodon
- Slekt †Eohippus
- Slekt †Minippus
- Slekt †Orohippus
- Slekt †Pliolophus
- Slekt †Protorohippus
- Slekt †Sifrhippus
- Slekt †Xenicohippus
- Slekt †Eurohippus
- Slekt †Propalaeotherium
- Underfamilie †Anchitheriinae
- Slekt †Anchitherium
- Slekt †Archaeohippus
- Slekt †Desmatippus
- Slekt †Hypohippus
- Slekt †Kalobatippus
- Slekt †Megahippus
- Slekt †Mesohippus
- Slekt †Miohippus
- Slekt †Parahippus
- Slekt †Sinohippus
- Underfamilie Equinae
- Slekt †Merychippus
- Slekt †Scaphohippus
- Slekt †Acritohippus
- Tribe †Hipparionini
- Slekt †Eurygnathohippus
- Slekt †Hipparion
- Slekt †Hippotherium
- Slekt †Nannippus
- Slekt †Neohipparion
- Slekt †Proboscidipparion
- Slekt †Pseudhipparion
- Stamme Equini
- Slekt †Astrohippus
- Slekt †Calippus
- Slekt †Dinohippus
- Slekt Equus (22 species, 7 nålevende)
- Slekt †Hippidion
- Slekt †Onohippidium
- Slekt †Pliohippus
- Slekt †Protohippus
- Slekt †Heteropliohippus
- Slekt †Parapliohippus
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Minkoff, Edwin H. Colbert, Michael Morales, Eli C. (2001). Colbert's evolution of the vertebrates : a history of the backboned animals through time (5. utg. utg.). New York: Wiley. ISBN 0-471-38461-5.
- ^ Savage, RJG, & Long, MR (1986). Mammal Evolution: an illustrated guide. New York: Facts on File. s. 200–204. ISBN 0-8160-1194-X.
- ^ Omar Cirilli m.fl. (2023). «The last Plio-Pleistocene hipparions of Western Eurasia. A review with remarks on their taxonomy, paleobiogeography and evolution». Quaternary Science Reviews. 306: 107976. ISSN 1873-457X. doi:10.1016/j.quascirev.2023.107976.
- ^ Ludovic Orlando, Aurélien Ginolhac, Guojie Zhang, et al. (2013). "Recalibrating Equus evolution using the genome sequence of an early Middle Pleistocene horse". Nature. doi:10.1038/nature12323
- ^ a b A. Azzaroli (1992). «Ascent and decline of monodactyl equids: a case for prehistoric overkill» (PDF). Ann. Zool. Fennici. 28: 151–163. ISSN 0003-455X.
- ^ H. Machado og L. Avilla (2019). «The diversity of South American Equus: did size really matter?». Frontiers in Ecology and Evolution. 7: 235. ISSN 2296-701X. doi:10.3389/fevo.2019.00235.
- ^ C. Der Sarkissian m.fl. (2015). «Mitochondrial genomes reveal the extinct Hippidion as an outgroup to all living equids». Biology Letters. 11 (3): 20141058. ISSN 1744-9561. PMC 4387498
. PMID 25762573. doi:10.1098/rsbl.2014.1058.
- ^ Peter D Heintzman m.fl. (2017). «A new genus of horse from Pleistocene North America». eLife. 6: e29944. ISSN 2050-084X. PMC 5705217 . PMID 29182148. doi:10.7554/eLife.29944.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) hestefamilien i Encyclopedia of Life
- (en) hestefamilien i Global Biodiversity Information Facility
- (no) hestefamilien hos Artsdatabanken
- (sv) hestefamilien hos Dyntaxa
- (en) hestefamilien hos Fauna Europaea
- (en) hestefamilien hos Fossilworks
- (en) hestefamilien hos ITIS
- (en) hestefamilien hos NCBI
- (en) Kategori:Equidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Equidae – detaljert informasjon på Wikispecies
