Genèvekonvensjonene

Genèvekonvensjonene er fire traktater som ble utarbeidet i Genève og som er en viktig del av humanitær folkerett. Konvensjonene var resultatet av en innsats nedlagt av Henri Dunant, som var motivert av krigshandlingene han var vitne til under slaget ved Solferino.

Jevnfør artikkel 49, 50, 129 og 146 i henholdsvis Genèvekonvensjon I, II, III og IV, er alle signatarstatene pålagt å vedta et tilstrekkelig nasjonalt lovverk for å gjøre alvorlige brudd på Genèvekonvensjonene straffbare.

Konvensjonene

Konvensjonen om forbedring av sårede og sykes kår i de væpnede styrker i felten (den første Genèvekonvensjonen) av 1949 ble først vedtatt i 1864 etter den brutale krigen mellom Sardinia, Frankrike og Østerrike. Den fastslår blant annet at sanitetspersonell skal beskyttes, og at syke og sårede soldater på land skal samles og få behandling.

Konvensjonen om forbedring av sårede, syke og skibbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs (den andre Genèvekonvensjonen) av 1949 ble først vedtatt i 1907 som et resultat av sjøkrigen mellom Japan og Russland. Den ble vedtatt for å beskytte sanitetspersonell, syke og sårede ved krigføring til sjøs.

Konvensjonen om behandling av krigsfanger (den tredje Genèvekonvensjonen) av 1929 ble vedtatt etter første verdenskrig og omhandler beskyttelse av krigsfanger.

Konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid (den fjerde Genèvekonvensjonen) av 1949 ble vedtatt etter andre verdenskrig og omhandler beskyttelse av sivilbefolkningen i krig. Konvensjonen berører blant annet prinsippet om proporsjonalitet i bruk av militære virkemidler.^[1]

Tilleggprotokoller

I tillegg er det vedtatt tre tilleggsprotokoller til Genèvekonvensjonene:

Protokoll I (1977): Protocol Additional to the Geneva Conventions of 12 August 1949, and relating to the Protection of Victims of International Armed Conflicts. Protokoll I omhandler viktige endringer for sivile og inneholder regler om hva som er tillatt i områder der sivile er bosatt. Reglene forbyr blant annet overgrep mot sivile enkeltpersoner og mot sivile som gruppe.

Protokoll II (1977): Protocol Additional to the Geneva Conventions of 12 August 1949, and relating to the Protection of Victims of Non-International Armed Conflicts. Protokoll II gir bedre beskyttelse til ofre for interne konflikter (borgerkrig). Her er det blant annet en nedre aldersgrense på 15 år for å delta i kamphandlinger. Det arbeides med å heve denne aldersgrensen.

Protokoll III (2005): Protocol Additional to the Geneva Conventions of 12 August 1949, and relating to the Adoption of an Additional Distinctive Emblem. Protokoll III omhandler det tredje beskyttede symbolet, Den røde krystall.

Symboler anerkjent av Genèvekonvensjonene

Genèvekonvensjonene anerkjenner tre symboler som skal plasseres på humanitære og medisinske kjøretøyer og bygninger for å beskytte dem mot militært angrep. Misbruk av symbolene er et brudd på Genèvekonvensjonene.

Symbolene har i Norge en strafferettslig beskyttelse i straffeloven § 166, mot misbruk av internasjonalt kjennetegn eller betegnelse som «er bestemt til bruk i samband med hjelp til sårede og syke eller vern av kulturverdier i krig». Rettsbeskyttelsen er også rettet mot uhjemlet bruk av «betegnelse, merke, segl eller kjennetegn som lett kan forveksles med» disse. Symbolene kan heller ikke registreres i varemerke eller design.

Det røde kors

Det røde korset.

Det røde kors er hentet fra det sveitsiske flagg. Symbolet benyttes også av Røde Kors. En av grunnleggerne av Røde Kors, Guillaume Henri Dufour, som hadde sørget for at det sveitsiske flagget skulle brukes i hele Sveits i 1840, foreslo å benytte det samme flagget med fargene invertert som emblem for organisasjonen, da slik at emblemet for Røde Kors har rødt kors på hvit bakgrunn. Korset har like lange korsarmer og kalles ofte «gresk kors». Denne enkle korsformen er kjent gjennom flere tusen år i forskjellige kulturer rundt om i verden.

Den røde halvmåne

Den røde halvmånen.

Opprinnelig var det meningen at kun Det røde kors skulle benyttes som symbol for Genèvekonvensjonene, men de fleste muslimske land (hovedsakelig Det osmanske riket, senere Tyrkia) protesterte mot dette. Som et resultat ble derfor et ekstra symbol, Den røde halvmåne, tatt i bruk. Halvmånen er et gammelt symbol i både muslimske og kristne land: vi finner halvmåne allerede fra middelalderen i europeiske segl, samt i både offentlige våpen og slektsvåpen. I nyere tid er det bare muslimske land som har halvmånen i nasjonalflagg.

Den røde krystall

Den røde krystallen.

Signatarstatene vedtok en endring av Genèvekonvensjonene 8. desember 2005 for å anerkjenne et nytt symbol, et rødt rombe- eller ruteformet tegn (engelsk: diamond) på hvit bakgrunn, kalt Den røde krystall. Symbolet ble utviklet for å være lett gjenkjennelig og, for å kunne brukes over hele verden, være uten religiøs tilknytning og bibetydning (til forskjell fra Det røde kors og Den røde halvmåne, som ofte forbindes med henholdsvis kristendom og islam). Ingen land er forpliktet til å ta i bruk det nye symbolet, men alle er forpliktet til å respektere det på samme måte som Det røde kors og Den røde halvmåne. Eritrea har uttalt at det planlegger å ta i bruk det nye symbolet fordi det har en blanding av kristne og muslimske innbyggere. Innføringen av den røde krystallen gjorde det også mulig for israelske Magen David Adom å gå inn i Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger, etter at de i alle år hadde blitt nektet å delta med sin egen røde davidsstjerne.

Moderne angrep på konvensjonene

I 2002 fikk president George W. Bush et notat om tortur fra sin rådgiver Alberto Gonzales i Det hvite hus, forfattet av Office of Legal Counsel (= justisdepartementets kontor for juridisk rådgivning). Gonzales rådet her Bush til å oppheve Genèvekonvensjonene, som til tross for at de danner grunnlaget for dagens internasjonale rett, inneholder bestemmelser som Gonzales beskrev som «kuriøse» og «foreldede». Han tilrådet opphevelse av dem, fordi det «vil innebære en betydelig reduksjon av trusselen om hjemlig rettsforfølgelse i henhold til War Crimes Act». Han viste her til loven om krigsforbrytelser, vedtatt i 1996, som setter streng straff for brudd mot konvensjonene. Gonzales ble senere utnevnt til justisminister og ville trolig blitt nominert til høyesterett om ikke Bushs valgkrets hadde ansett ham for å være «for liberal».^[2]

Referanser

^ Brown, B. L. (1976). The Proportionality Principle in the Humanitarian Law of Warfare: Recent Efforts at Codification. Cornell International Law Journal, 10, 134.
^ Noam Chomsky: Mislykkede stater (s. 51-52), forlaget Oktober, Oslo 2008, ISBN 978-82-495-0457-2

Eksterne lenker

[1] Brown, B. L. (1976). The Proportionality Principle in the Humanitarian Law of Warfare: Recent Efforts at Codification. Cornell International Law Journal, 10, 134.

[2] Noam Chomsky: Mislykkede stater (s. 51-52), forlaget Oktober, Oslo 2008, ISBN 978-82-495-0457-2

[1]

[2]