Forsoning (kristendom)

Forsoning brukes i kristen troslære om forsoningen mellom Gud og menneskene da Jesus, angivelig Guds sønn, ble korsfestet og døde som et sonoffer i menneskenes sted. Gjennom dette offeret ble det ødelagte samfunnet mellom Gud og de syndige menneskene, som hadde vært ulydige mot guddommen og var personlig skyldige i den brutte avtalen, gjenopprettet i «Den nye pakt». I Det nye testamente i Bibelen forekommer begrepet forsoning bare i apostelen Paulus' brev. Forskjellige retninger innen kristen tro har ulike dogmatisk-teologiske syn på hvordan dette forliket skal forstås.

Forutsetning i Det nye testamente

Jesu død og oppstandelse er sentralt i Det nye testamentet. Hos Paulus dominerer omtalen av dette og knapt nok noe om Jesu liv og lære nevnes. I evangeliene får Jesu siste dager en omfattende dekning. Her er evangelistene også mer lojale mot en kronologisk tråd i beretningen.

På det historiske plan fortoner Jesu død seg som et nederlag for jesus-bevegelsen. Det er uttrykt slik i Lukas-evangeliet i beretningen om disiplene på vandring til landsbyen Emmaus, der sier disiplene følgende om Jesus fra Nasaret: «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel!» (Luk 24,19ff). Men gjennom opplevelsen av oppstandelsen kom en ny forståelse fram, at noe hadde skjedd på et dypere plan: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» (Luk 24,26). For disippelflokken som regnet Jesus fra Nasaret som Messias, og som de knyttet sitt håp om utfrielse til, kunne ikke Jesu død være uten betydning. Gud hadde vel en plan med det? En ny forståelse av Jesu død vokste fram. Paulus uttrykker denne dypere forståelsen på sin måte: Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv. (2. Kor 5,19: «Gud var i Kristus och försonade världen med sig själv» - Svenska folkbibeln, 2015)

Det nye testamente omtaler forsoningen flere steder, men oftest knapt og ved bruk av bilder (løsepenge, Jesu blod, Guds Lam etc). Vi får det aldri forklart, derfor har det utviklet seg flere teorier for å forstå og forklare forsoningen.

Bakgrunn og tolkninger

I Bibelen er det fortellingen om syndefallet i Edens hage som danner bakteppet for Guds inngripen i verden. Kristne finner i Det gamle testamentet løfter om en frelser. Felles for kristne tolkninger av forsoningen er at Jesus Kristus var et offer. Israels gudstjeneste i Det gamle testamentet inkluderte ofring av dyr, som skulle være til soning for folkets synder. I Det nye testamentet blir Jesus kalt «Guds lam» eller «Lammet». I Hebreerbrevet blir Jesus Kristus beskrevet som et endelig offer, som tar bort synder og frelser mennesker. Det er i denne sammenheng begrepet forsoning brukes: mennesket er skilt fra Gud på grunn av synd, men kan nå bli forsonet med Gud på grunn av hans sønn Jesu Kristi offerdød.

Frelse er et annet sentralt begrep. Frelsen innebærer at synd blir tilgitt, og det er Jesu død og oppstandelse som har gjort det mulig.

Det står mange plasser i Det nye testamentet om hvordan Jesus «ble ofret» til menneskenes beste. I Paulus' andre brev til korinterne, kapittel 5, vers 19, står det:

For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.

2. korinterbrev 5,19

Andre eksempler er Joh 1:29 («Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.») og Rom 3:24-25a («Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer – for dem som tror.»)

Ideen om noe som ofres til det felles beste, kommer fra gamle primalreligioner ^{[trenger referanse]}, og i Bibelen sees det først i Mosebøkene: På "den store forsoningsdagen" (3 Mos 16) ble folkets synder bekjent og "lagt på et dyr" som ble sendt vekk og "bar syndene vekk fra folket".

Det finnes tre hovedtyper av tolkninger av sonofferet: den klassiske, objektive og subjektive forsoningslæren.

Den klassiske forsoningslæren

Denne forsoningslæren har røtter tilbake til oldkirken. Det som kjennetegner denne modellen, er at forsoningen ikke bare som i de to andre modellene blir sett på som en sak mellom mennesket og Gud, men at den også involverer andre krefter og makter. Ifølge denne modellen er menneskets fremste problem at det er i fordervesmaktenes vold, representert ved synden, døden og djevelen. Synden er menneskets grunnleggende problem, men forstås her mer som makt enn som skyld. Oppgjøret på korset fullbyrdes gjenneom seieren over døden. Jesu forsoningsgjerning er en kamp hvor han overvinner disse maktene, og dermed tar Han bort hindringene for troen på Guds makt.

I noen versjoner av den klassiske forsoningslæren kommer menneskets forhold til Gud sterkere i fokus. Det skjer når ikke bare synden, døden og djevelen regnes med bland fordervsmaketene, men også loven og Guds vrede. Her fører menneskets synd ikke bare til at man havner i dødens og djevelens mat, men også at man dømmes av loven og rammes av Guds vrede. I overvinnelsen av denne vreden spiller Jesu død som offer en viktig rolle: Ved at vreden rammer Jesus, settes mennesket fri. I og med at mennesket ikke lenger rammes av lovens krav eller er under Guds vrede, mister også døden og djevelen sin "rett" over mennesket.

Gustav Aulén er kjent for å ha navngitt og formulert denne forsoningslæren.

Dette perspektivet på forsoning har også blitt tolket og utnyttet i litt ulike retninger. Særlig betydningsfullt har et slik perspektiv blitt innenfor frigjøringsteologien. Her identifiserer man ikke fordervsmaktene primært som metafysiske størrelser, men som undertrykkende strukturer og regimer. Budskapet om Jesu død og oppstandelse blir en impuls på å ta kampen opp for å sette mennesker i frihet fra det som holder dem nede.

Den objektive forsoningslæren

Utgangspunktet for denne forsoningslæren er at menneskets fall truer Guds plan med verden. For å gjenopprette Guds plan, må mennesket enten straffes for sin synd eller ytes en erstatning (latin: satisfactio; ofte gjengitt som satifaksjon). Å straffe mennesket ville imidlertid bety at det går under, og dermed vil ikke Gud kunne virkeliggjøre sin plan. Dermed gjenstår erstatning som den eneste mulighet. En slik erstatning er det umulig for mennesket selv å gi, selv ikke om mennesket var syndfritt. Det er utenfor menneskets rekkevidde å betale noe i tillegg, fordi mennesket allerede er forpliktet til å leve i fullstendig lydighet mot Gud. Derfor er det bare Gud selv som kan gi erstatning. Samtidig er det mennesket som har syndet og som derfor må betale erstatning. Den eneste løsningen på dette, er at Gud blir menneske - inkarnasjonen er altså en logisk nødvendighet. Erstatningen kommer ikke gjennom Jesu syndfrie liv - som han uansett skyldte Gud som menneske - men gjennom å dø, som han ikke var skyldig til. Ved å stedfortedende ta på seg menneskets straff forsoner og gjenoppretter Jesus menneskets forhold til Gud.

Anselm av Canterbury utformet denne teorien på 1000-tallet og var en av de mest markante talsmenn for denne tolkningen. I moderne tid er denne den som preger kristen tro mest.

Den subjektive forsoningslæren

I den subjektive forsoningslæren er Gud subjektet og menneskeheten objektet for forsoningen. Mennesket må forsone seg med Gud for at forsoningen skal bli effektiv. Denne forsoningen må skje i menneskenes hjerter, det må feste sin lit til Guds kjærlige tilgivelse. Jesu død blir da en demonstrasjon av Guds kjærlighet, en kjærlighet som utholder all lidelse og nød for at menneskene skal få møte Guds kjærlighet. I korte trekk er det Gud som er det handlende subjekt, og det må skje en subjektiv endring i mennesket for å oppnå frelse .^{[trenger referanse]}

I sin opprinnelige utforming går denne forsoningslæren tilbake til middelalderen og munken Abelard på 1100-tallet, som også støtter seg til Héloïse og som vektvlegger en deontologisk tilnærning i moralspørsmål. I moderne tid er det særlig liberale teologer som bruker denne.