Hopp til innhold

Eirikssønnene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eirikssønnenes tid var en blodig tid.
Vignett fra Heimskringla, av Munthe

Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunhild Kongemor.[1] De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.

Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson.[2] Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg?

Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge.[trenger referanse] Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.[trenger referanse]

Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason[3]:

  1. Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955
  2. Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953
  3. Harald Gråfell, kong Harald II av Norge, død 969
  4. Ragnfrød Eiriksson, død 982
  5. Erling Eiriksson, død 963
  6. Gudrød Eiriksson, død 966
  7. Sigurd Sleva, død 964

Snorre nevner også en datter, Ragnhild. For å sikre forholdet til Orknøyene, blir hun gift med Arnfinn, sønnen til Torfinn, jarlen av Orknøyene.[4]

Ifølge Fagrskinna hadde Eirik og Gunhild sønnene: Gamle, Guttorm, Harald, Erling, Ragnfrød og Sigurd Sleva. Også her nevnes en datter, Ragnhild.[5]

Det er uvisst hvor mange søsken Harald hadde. Claus Krag mente at det neppe var mer enn seks av Eirikssønnene, kanskje bare fem.[trenger referanse] En ser også at kildene av ukjente årsaker skilte mellom Eirikssønner og Gunnhildssønner.,

Ågip forteller at Guttorm, Halvdan og Øyvind Eirikssønner ble drept i slaget ved Avaldsnes kongsgård.[6]

Dersom Eirik var Erik Haraldsson i Northumbria hadde også Harald en bror Henrico (Hårek?), som falt i et slag i Stainmoor mot kong Eadred (konge 946-955) i 954.[8] [9]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Fagrskinna oppgir at Gunnhild er datter av Assur (eller Ossur) Tote. Historia Norwegiæ oppgir imidlertid at far hennes var Gorm den gamle og at hun dermed var søster til kong Harald Blåtann i Danmark.
  2. ^ Heimskringla, Sagaen om Eirikssønnene, kapittel 4-5.
  3. ^ Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 44. Årstallene står ikke hos Snorre - hva er kilden?
  4. ^ Heimskringla, Håkon den godes saga, kap 10
  5. ^ Fagrskinna, Om Eirik Blodøks
  6. ^ Ågrip, ved Gustav Indrebø, Norøne bokverk, 1973, side 26 - https://www.nb.no/items/2abfa9170e2236837ea21b67d478d7da?page=33&searchText=h%C3%A5kon%20
  7. ^ Siw Helen Myrvoll Grønland: Håkon den godes landskap på Frei og slaget på Rastarkalv. MS thesis, 2014, side 81.
  8. ^ Roger of Wendover: Flores Historiarum, ed. Coxe, bind 1, side 402f, i oversettelse av Dorothy Whitelock: English Historical Documents I. 2nd, side 284: King Eric was treacherously killed by Earl Maccus in a certain lonely place which is called Stainmore, with his son Haeric and his brother Ragnald, betrayed by Earl Oswulf; and then afterwards King Eadred ruled in these districts.
  9. ^ Clare Downham: 'Eric Bloodaxe - Axed? The Mystery of the Last Viking King of York', Medieval Scandinavia, bind 14, 2004, side 53.
Autoritetsdata