Hopp til innhold

Det første korstog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Korstogene

Det første korstog ble startet i 1095 og var det første korstog som skulle gjenerobre Jerusalem og Det hellige land fra muslimene. Det begynte som en begrenset oppfordring til riddere om å slutte seg til korsfarerstyrken, og vokste raskt til en enorm mønstring av både riddere og bønder fra en rekke land i Vest-Europa. Til tross for at den sentrale ledelsen var svak, klarte det på grunn av antall deltagere å ta Jerusalem i juli 1099. Dermed ble kongedømmet Jerusalem og andre korsfarerstater opprettet. De kristne kontrollerte området i mindre enn to århundrer, men første korstog var i seg selv en stor fremgang for vestlig ekspansjonsvilje.

Skriftlige kilder

[rediger | rediger kilde]
Første kjente omtale av Jerusalems fall i 1099; en armensk kolofon fra samme år.[1]

De skriftlige kildene til første korstog er

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Pave Urban i Roman de Godfroi de Bouillon fra 1300-tallet.

Pave Urban II lanserte det første korstog med en flammende tale under konsilet i Clermont i november 1095. Han besøkte også Bordeaux, Toulouse og Montpellier, og det var første gang på 50 år at en pave hadde vist seg nord for Alpene. Tre og et halvt år senere, 15. juli 1099, ble Jerusalem gjenerobret.[3]

Spesielt dette første korstoget skyldtes middelalderens fremvekst av en ridderklasse i Europa. Med Frankerrikets sammenbrudd sist på 800-tallet, samt stabiliseringen av europeiske grenser etter hvert som vikinger, slavere og magyarer ble kristnet, begynte ridderne å krige innbyrdes. Kirken ønsket en slutt på dette, blant annet med «Guds fred»-bevegelsen, stiftet ved et kirkemøte i Le Puy i 975. Dette utviklet seg til «Guds våpenhvile», som i 1042 forbød krigføring fra onsdag kveld til mandag morgen hver uke, i pinsen og advent, samt en lang rekke helligdager.[4] «Guds fred» førte til opprettelsen av et kirkelig militær som kunne anvendes under korstogene, men som også la grunnlaget for de moderne fredsbevegelsene.[5]

Skulle paven nå oppfordre folk til voldsutøvelse for å gjenerobre Kristi grav, måtte han finne noe hos kirkefedrene som kunne få vold til å fremstå som moralsk høyverdig. I 1074 oppfordret pave Gregor VII milites Christi, «Kristi soldater», til å komme den bysantinske keiseren til unnsetning etter hans nederlag i slaget ved Manzikert i 1071. Pave Urban II oppfordret franske riddere til å gripe til våpen for Guds sak og dermed få tilgivelse for sine onde gjerninger. Hans motto for foretagendet var Deus vult!, «Gud vil det!» Skjøter fra korstogstiden viser at ridderne følte behov for slik tilgivelse. Overdragelse av eiendom var på 1000-tallet fremdeles ikke så formalisert, og selgerne har iblant skrevet i dokumentene hva som motiverte dem for å dra. Ridder Nivelo av Fréteval skrev: «Straks en impuls av krigersk villskap hisset meg, samlet jeg en gjeng ryttere og en flokk tilhengere. Så slo jeg ned på landsbyen [og plyndret den]. Nå drar jeg derfor som pilegrim til Jerusalem, som ennå er i lenker med sine sønner, for å få Guds tilgivelse for mine onde gjerninger.» Denne sammenblandingen - krigføring kamuflert som pilegrimsreise - slo an, og høsten 1096 la de første korstogfarerne i vei sørover.[6]

To grupper manglet blant korstogfarerne. Den ene gruppen var regentene. Den tyske keiseren Henrik 4. var i konflikt med paven, mens Vilhelm Rufus kranglet med engelsk geistlighet, og den franske kong Filip var bannlyst for ekteskapsbrudd. Den andre manglende gruppen var munkene. Deres løfter bandt dem til klostrene, der de skulle bekjempe djevelen med bønner, ikke med sverd. Til sist ble pave Urban nødt til å utsende en erklæring: «Vi forbyr dem å dra!»[7]

Midtøsten sent i det 11. århundret

[rediger | rediger kilde]

Vest-Europas naboer i sørøst var Østromerriket, kristne som lenge hadde fulgt en egen ortodoks form for kristendom. Under keiser Alexios I Komnenos var riket stort sett begrenset til Europa og den vestlige kysten av Anatolia. Det stod overfor mange fiender: Normannerne i vest og seldsjukkene i øst. Anatolia, Syria, Palestina og Egypt var alle under muslimsk kontroll. Men på tiden for det første korstoget var de muslimske landene politisk, og til en viss grad kulturelt, splittet. Dette bidro til korstogets suksess.

Anatolia og Syria var kontrollert av seldsjukkene, som var sunnimuslimer. Tidligere var dette del av et stort imperium, men på dette tidspunktet var de delt inn i mange mindre stater. Alp Arslan beseiret Østromerriket ved Manzikert i 1071 og innlemmet mye av Anatolia i seldsjukkenes rike. Dette imperiet ble splittet etter Alp Arslans død i 1072. Malik Shah I etterfulgte Alp Arslan og fortsatte å regjere til 1092. I denne perioden stod seldsjukkene overfor interne opprør. I Rum-sultanatet i Anatolia ble Malik etterfulgt av Kilij Arslan I, mens hans bror Tutush I overtok i Syria. Tutushs sønner, Radwan og Duqaq, arvet henholdsvis Aleppo og Damaskus da Tutush døde i 1095. Dette splittet Syria mellom emirer som var mer opptatt av å konsolidere egne territorier og få kontroll over sine naboer, enn å samarbeide mot korsfarerne.

Umayyad-kalifatet i sin storhetstid.

Artukidene i det nordøstlige Syria og det nordlige Mesopotamia kontrollerte Jerusalem frem til 1098. Danishmend Gazi grunnla en stat i det østlige Anatolia og nordlige Syria. Korsfarerne hadde ikke særlig kontakt med disse to gruppene før etter korstoget. Assassinersekten begynte også å bli viktig i syriske saker på denne tiden.

Palestina var under persisk og tidlig islamsk styre, men kristne pilegrimer til Det hellige landet ble vanligvis behandlet godt. Kalif Umar tillot kristne å utføre de fleste av sine ritualer; men i 1009 ødela kalif Al-Hakim bi-Amr Allah ødela de kristnes viktigste helligdom, Den hellige gravs kirke, som innledning på sine kristenforfølgelser. Etter hvert nøyde han seg likevel med å oppkreve en avgift for kristne pilegrimer i Jerusalem. Men da seldsjukkene kom til makten, forverret situasjonen seg igjen for de kristne. Seldsjukkene var aggressive og svært strenge i sin forståelse av islam. Blant dem var kristne pilegrimer helt uønsket. Fortellinger om brutale forfølgelser nådde tilbake til den vestlige verden, men dette gjorde bare pilegrimsreisene til Det hellige land enda helligere, og oppnådde ikke å avskrekke folk fra å foreta pilegrimsreiser. De kristne lot seg ikke skremme.

Egypt og store deler av Palestina ble kontrollert av de arabiske, sjiamuslimske fatimidene. Deres rike krympet etter seldsjukkenes ankomst. Alexios I rådet korsfarerne til å samarbeide med fatimidene mot sine felles seldsjukk-fiender. Fatimidene ble styrt av kalif al-Mustali, mens den reelle makten lå hos visir al-Afdal Shahanshah. De mistet Jerusalem til seldsjukkene i 1076, men tok byen tilbake fra artukidene i 1098 mens korsfarerne var på vei. I starten regnet ikke fatimidene korsfarerne som noen trussel, men antok at de var sendt av Østromerriket for å ta tilbake Syria, og ville la Palestina være i fred. Derfor sendte de ikke en hær mot korsfarerne før de stod utenfor Jerusalem.

Konsilet i Clermont

[rediger | rediger kilde]
Urban II ved konsilet i Clermont. Detalj fra Livre des Passages d'Outre-mer, fra ca. 1490 (Bibliothèque nationale de France)

Alexios I sendte utsendinger til konsilet i Piacenza i mars 1095, for å be pave Urban II om hjelp mot tyrkerne. Urban var positiv, i håp om å hele det store skisma 40 år tidligere og gjenforene kirken under paven som «øverste biskop og prelat over hele verden» (som han henviste til seg selv som ved Clermont)[8], ved å hjelpe de østlige kirkene i deres nød. Steven Runciman sier at Alexios ikke mente å be om et korstog, og at han fikk en del mer «hjelp» fra frankerne enn han forventet. Alexios' behandling av den uventede store og udisiplinerte styrken som ankom, tyder på dette.[9]

Konsilet i Piacenza styrket pavens autoritet i Italia i en periode der pavens makt var i krise, over 3 000 geistlige og rundt 30 000 lekmenn dukket opp, i tillegg til utsendingene fra øst som oppfordret til «hjelp fra kristendommen mot vantro». Pave Urban IIs målsetning om å gjeninnføre sin autoritet i Italia var fullført, dermed kunne han nå konsentrere seg helt og holdent om å ta seg av og stake ut kursen for et korstog, som de østlige utsendingene primært søkte. Urban var også klar over at Italia ikke var et land som ville «våkne til en strøm av religiøs entusiasme ved pavens appel, spesielt fra en som fremdeles hadde en omstridt tittel.» Hans oppfordring om å overtale «mange til å avlegge ed om å hjelpe keiseren så trofast som de kunne mot hedningene» strakk ikke til.

Ved konsilet i Clermont, som var samlet i hjertet av Frankrike den 27. november 1095, vekket Urban lidenskapen gjennom en gudstjeneste for en stor samling franske adelsmenn og geistlige. Han oppfordret mengden til å ta kontrollen over Jerusalem fra muslimenes hender. Frankrike, sa han, var overbefolket, mens Kanaan fløt av melk og honning. Han snakket om problemene som adelens vold førte til og at løsningen var å bruke sine sverd i Guds tjeneste: «La røverne bli riddere»[8]. Han snakket om belønninger både på jorda og i himmelen, hvor tilgivelse av syndene ble tilbudt alle som ville dø i foretaket. Urban lovet dette gjennom Guds makt som var gitt ham. Mengden ble grepet av intens entusiasme og avbrøt talen hans med rop om Deus lo volt! («Det er Guds vilje»).

Urbans gudstjeneste er blant de viktigste talene i europeisk historie. Det er nedtegnet minst fire versjoner av talen, men alle ble skrevet etter at Jerusalem var erobret. Det er vanskelig å vite hva som egentlig ble sagt og hva som ble lagt til i etterspillet av korstogets suksess[9]. Men det er klart at talens virkning var mye større enn selv paven, for ikke å snakke om Alexios, forventet. Urban spredte budskapet i Frankrike på slutten av 1095 og begynnelsen av 1096, og oppfordret sine biskoper og legater til å forkynne i sine egne områder andre steder i Frankrike, Tyskland og Italia. Han forsøkte å forby enkelte mennesker (inkludert kvinner, munker og syke) fra å slutte seg til korstoget, men oppdaget at dette var nesten umulig. Til slutt var de fleste som aksepterte kallet ikke riddere, men bønder som ikke var velstående og hadde liten stridsdyktighet. Men disse fant utløp for millenaristisk og apokalyptisk lengsel, som gav frihet fra deres daglige undertrykte liv i en strøm av en ny følelsesmessig og personlig fromhet som ikke lett kunne kues av de geistlige og lavadelige.[10]

Folkekorstoget

[rediger | rediger kilde]
Folkekorstoget nedkjempes.

Utdypende artikkel: Folkekorstoget

Urban planla at korstoget skulle dra 15. august 1096, Jomfru Marias himmelfartsdag, men flere spontane grupper av bønder og lavadelige satte kursen for Jerusalem på egen hånd måneder før dette. De var ledet av en karismatisk prest som ble kalt Peter Eremitten fra Amiens. Responsen var langt større enn forventet. Mens Urban kunne ha forventet noen få tusen riddere, endte han opp med en migrasjon på opp til 40 000 korsfarere. De fleste var uten militær erfaring, inkludert kvinner og barn.[11] I første omgang deltok bare åtte riddere. Den ene, Walter Sans Avoir, fikk navnet sitt oversatt til «Walter Pengeløs» eller «Walter Blakk», men det er ukorrekt. Walter hadde navnet sitt etter eiendommen sin i Seinedalen, og den het Sans Avoir (= Uten-å-ha, Har ingenting).[12]

Alt i kristne områder ga Peter Eremittens og Walter Sans Avoirs folk problemer på grunn av sin manglende disiplin. I Ungarn måtte de hindres i å utplyndre lokalbefolkningen. Dette skyldtes ren nød, men da byen Zemun ble angrepet og plyndret, ble en ungarsk hær satt inn mot korsfarerne og jaget dem.[13] De ble også angrepet av bulgarere og til og med en østromersk hær ved Niš. 10 000 mennesker, rundt en fjerdedel av Peters tilhengere, ble drept, men resten ankom stort sett intakt til Konstantinopel i august. Der kom det til ytterligere uroligheter på grunn av kulturelle og religiøse forskjeller, og en motvilje mot å forsyne et så stort antall mennesker. Peters tilhengere sluttet seg snart til korsfarere fra Frankrike og Italia. Keiser Alexios visste ikke hva han skulle gjøre med en så stor folkemengde og fikk raskt overtalt alle de 30 000 korsfarerne til å la seg frakte med båter over Bosporos.

I Lilleasia delte korstoget seg i to separate partier. I møte med tyrkiske tropper ble de fleste av korsfarerne massakrert på vei inn på seldsjukkenes territorium.[14] Peter Eremitten overlevde riktignok og sluttet seg senere til korsfarernes hovedarmé. En hær av bøhmere og saksere gikk i oppløsning før de hadde passert Ungarn.

Jødeforfølgelser

[rediger | rediger kilde]
Jødene massakreres i Metz under det første korstoget, slik Auguste Migette tenkte seg det.

Noen korsfarere dro ikke til Det hellige land, men angrep i stedet jødiske samfunn rundt omkring i Tyskland og Frankrike. Det undret dem at de skulle reise flere tusen kilometer for å bekjempe vantro, når slike allerede fantes i hjemtraktene. Grev Emicho av Leiningen påstod at Kristus hadde vist seg for ham og lovet ham å bli keiser, hvis han sørget for å omvende Europas jøder til kristendommen. Geistligheten forsøkte å beskytte jødene, men særlig i Rhinland kom det til grusomme massakrer i Worms, Mainz, Köln og Trier. Grev Emicho dro rundt med ti tusen tilhengere, som myrdet 800 jøder i Worms 18. mai og minst 1.100 i Mainz 27. mai. Antisemittisme hadde eksistert i Europa i århundrer, men det første korstoget markerte de første organiserte pogromene i europeisk historie. Noen korsfarere - ikke minst grev Emicho selv - mente at jødene var like mye fiender av korset som muslimene. Mange følte også motvilje mot jøder etter å ha blitt tvunget til å ta opp store lån hos dem for å få råd til å delta i korstoget.[15]

Pogromene foretatt av korstogsfarere under ledelse av Gottschalk, presten Volkmar og Emicho av Leiningen har noen historikere kalt «det første holocaust».[16] I Regensburg ble mange jøder tvangsdøpt i Donau, og resten drept av korstogsfarerne.[17] Denne forståelsen av et korstog var riktignok ikke universell, og jøder fant til en viss grad tilflukt i kirker. Et eksempel var erkebiskopen i Kölns forsøk på å redde byens jøder fra å bli massakrert. Massedrapene ble forsøkt rettferdiggjort av påstanden om at Urbans tale ved Clermont lovet belønning fra Gud for å drepe vantro av alle slag, ikke bare muslimer. Paven var forskrekket over og talte mot rensingen av muslimske og jødiske innbyggere under dette og fremtidige korstog, men det var tallrike angrep på jøder i kjølvannet av alle korstogsbevegelser.

Fyrstenes korstog

[rediger | rediger kilde]
Ruten til lederne for det første korstog

Fyrstenes korstog, også kjent som baronenes korstog, dro ut senere i 1096 på mer ordnet vis, ledet av forskjellige adelsmenn med grupper av riddere fra forskjellige regioner i Europa. De fire mest betydelige av disse var Raimond IV av Toulouse, som representerte ridderne fra Provence, sammen med den pavelige legat Adhemar av Le Puy, Bohemond av Taranto, som representerte normannerne i det sørlige Italia sammen med sin nevø Tancred, lorrainerne under brødrene Godfred av Bouillon, Eustace og Balduin av Boulogne og de nordlige franskmennene ledet av grev Robert II av Flandern, Robert av Normandie (eldre bror av kong William II av England), Stefan, greve av Blois og Hugh I av Vermandois (yngre bror av kong Filip I av Frankrike, som bar pavens banner.[18] Kong Filip selv fikk ikke delta siden han var bannlyst. Hele korsfarerarméen bestod av rundt 30 000-35 000 korsfarere, inkludert 5 000 kavalerister.[19] Raymond IV av Toulouse hadde den største kontingenten med rundt 8 500 infanterister og 1 200 kavalerister.

Marsjen til Jerusalem

[rediger | rediger kilde]

De forskjellige arméene forlot Europa rundt det planlagte tidspunktet i august, tok forskjellige veier til Konstantinopel og samlet seg utenfor bymurene mellom november 1096 og mai 1097, to måneder etter tyrkernes tilintetgjørelse av folkekorstoget. Mange fattige menn (pauperes) som hadde råd til grunnleggende bekledning og kanskje et gammelt våpen, fulgte ridderne. Peter hermitten som sluttet seg til fyrstenes korstog ved Konstantinopel, fikk ansvar for deres underhold, og de var i stand til å organisere seg i små grupper, kanskje i likhet med militære kompanier, som ofte var ledet av en bankerott ridder. En av de største av disse gruppene bestod av overlevende fra folkekorstoget, som kalte seg «tafurer».

Fyrstene ankom Konstantinopel med lite mat og forventet forsyninger og hjelp fra Alexios I. Alexios var mistenksom etter sin erfaring med folkekorstoget, men også fordi ridderne inkluderte hans gamle normanniske fiende, Bohemond. Samtidig håpet Alexios at han skulle kunne utøve kontroll over korsfarerne. Det ser ut til at han så potensial i korsfarerne til å fungere som en bysantinsk vasallstat. I bytte for mat og forsyninger krevde Alexios at lederne skulle avlegge troskapsed til ham og love å returnere til Østromerriket alt land som ble tatt tilbake fra tyrkerne. De måtte til slutt avlegge eden, siden de ikke hadde mat eller forsyninger, men ikke før begge sider gikk med på forskjellige kompromisser, og kun etter at det nesten brøt ut kamphandlinger i byen. Kun Raymond slapp å avlegge eden, han var smart nok til å avlegge eden til Alexios med den betingelse at keiseren ledet korstoget personlig. Alexios nektet, men de to ble allierte siden de hadde en felles mistro til Bohemond.

Østromerriket før det første korstoget.
Østromerriket etter det første korstoget.

Alexios gikk med på å sende ut en bysantinsk hær under Tatikios, som skulle følge korsfarerne gjennom Lilleasia. Deres første mål var Nikea, en gammel bysantinsk by som nå var hovedstaden til seldsjukkenes Rum-sultanatet under Kilij Arslan I. Arslan hadde undervurdert korsfarerne og førte felttog mot danishmendene i det sentrale Anatolia og hadde etterlatt sin skattkiste og familie.[20] Byen ble underlagt en lengre beleiring som var noe ineffektiv, siden korsfarerne ikke kunne blokkere innsjøen som byen lå ved.

Arslan stormet tilbake til Nikea da han hørte om beleiringen og angrep korsfarerarméen den 23. mai, men ble drevet tilbake i et slag med store tap på begge sider. Han så at han ikke kunne redde byen og rådet garnisonen til å overgi seg dersom byen ble umulig å holde. Alexios fryktet at korsfarerne skulle plyndre Nikea og ødelegge velstanden der. Han aksepterte i hemmelighet byens overgivelse. Korsfarerne våknet morgenen 19. juni 1097 og oppdaget bysantinske bannere på bymurene. Korsfarerne fikk forbud mot å plyndre byen, og fikk heller ikke gå inn i den med unntak av små eskorterte grupper. Dette førte til ytterligere spenning mellom bysantinerne og korsfarerne. Korsfarerne begynte nå på sin reise til Jerusalem. Stefan av Blois skrev hjem til sin kone Adela der han fortalte at han trodde det ville ta fem uker. I stedet skulle reisen ta to år.[21]

Korsfarerne marsjerte mot Dorylaion, fremdeles fulgt av noen bysantinske styrker under Tatikios. Der ble Bohemond stoppet av Kilij Arslan. I slaget ved Dorylaion den 1. juli brøt Godfred gjennom de tyrkiske linjene, og med hjelp av styrkene ledet av legaten Adhemar som angrep tyrkerne i ryggen, beseiret de tyrkerne og plyndret leiren deres.[22] Kilij Arslan trakk seg tilbake, og korsfarerne marsjerte nesten uten motstand gjennom Lilleasia mot Antiokia. Unntaket var et slag i september hvor de igjen beseiret tyrkerne. På veien klarte korsfarerne å erobre et antall byer som Sozopolis, Iconium og Caesarea, men de fleste av disse gikk tapt til tyrkerne innen 1101.[23][24]

Marsjen gjennom Asia var slitsom, det var midt på sommeren, og korsfarerne hadde lite mat og vann. Mange menn døde i likhet med mange hester. Kristne gav dem av og til gaver i form av penger og mat, men for det meste plyndret og ranet korsfarerne der muligheten dukket opp. Individuelle ledere fortsatte å utfordre lederskapet som helhet, men ingen av dem var mektige nok til å ta kommandoen. Adhemar ble riktignok alltid regnet som den åndelige lederen. Balduin av Boulogne dro på egen hånd mot de armenske områdene rundt Eufrat etter at de passerte gjennom De kilikiske portene. Tidlig i 1098 ble han i Edessa adoptert som arving av kong Thoros, en armensk gresk-ortodoks hersker som var mislikt av sine undersåtter på grunn av hans religion. Armenerne selv hørte til den armenske apostoliske kirke. Thoros ble snart myrdet, og Balduin ble den nye herskeren. På denne måten opprettet han grevskapet Edessa, den første av korsfarerstatene.[25]

Beleiringen av Antiokia

[rediger | rediger kilde]
Adhémar de Monteil i ringbrynje som bærer den hellige lanse i et av slagene i det første korstoget.

Utdypende artikkel: Beleiringen av Antiokia

Korsfarerarméen marsjerte videre mot Antiokia, som ligger rundt halvveis mellom Konstantinopel og Jerusalem. Den 20. oktober 1097 innledet korsfarerne en beleiring av byen som varte i nesten åtte måneder.[26] I løpet av denne tiden måtte de beseire to store unnsetningsarméer under Duqaq av Damaskus og Radwan av Aleppo. Antiokia var så stor at korsfarerne ikke hadde nok styrker til å omringe den fullstendig. Dermed var byen i stand til å bli delvis forsynt. Etter som beleiringen skred frem, ble det klart at Bohemond ønsket å beholde byen selv.

Kerboga av Mosul ankom Antiokia i mai 1098 for å heve beleiringen. Bohemond bestakk en armensk vakt som het Firuz til å overgi sitt tårn, og i juni gikk korsfarerne inn i byen og drepte de fleste av innbyggerne.[27] Bare noen dager senere ankom muslimene og beleiret de tidligere beleirerne. En munk som het Peter Bartolomeus hevdet å ha funnet den hellige lanse i byen, og selv om noen var skeptiske ble dette sett på som et tegn på at de ville seire.[26]

Bohemond av Taranto bestiger festningsverket alene i Antiokia, i en gravering av Gustave Doré.

Korsfarerne beseiret Kerbogha på slagmarken utenfor byen den 28. juni, da Kerboga var ute av stand til å organisere de forskjellige fraksjonene i hæren sin. Mens korsfarerne marsjerte mot muslimene, deserterte fatimidseksjonen av hæren siden de fryktet at Kerboga ville bli for mektig dersom han beseiret korsfarerne.

Bohemond hevdet at Alexios hadde sviktet korstoget og dermed annullert alle dets troskapsløfter til ham. Bohemond la frem sitt krav på Antiokia, men ikke alle var enige, særlig Raymond av Toulouse. Korstoget ble dermed forsinket resten av året mens adelsmennene kranglet seg i mellom.

I mellomtiden brøt det ut en epidemi som drepte mange, inkludert legaten Adhemar. Der var nå stadig færre hester, og muslimske bønder nektet å gi dem mat. Den arabiske byen Maarrat al-Numan ble i desember erobret etter en beleiring som førte til det første tilfellet av kannibalisme blant korsfarerne.[28] Riddere og soldater ble rastløse og truet med å fortsette til Jerusalem uten sine kranglende ledere. I begynnelsen av 1099 fortsatte marsjen. Bohemond ble igjen som den første fyrsten av Antiokia.

Beleiringen av Jerusalem

[rediger | rediger kilde]
Godfred av Bouillon som beskytter av Jerusalem. Hans offisielle tittel var Advocatus Sancti Sepulchri, «Beskytter av den hellige grav».

Korsfarerne fortsatte nedover langs kysten av Middelhavet hvor de møtte lite motstand, siden lokale herskere foretrakk å slutte fred med dem og gi dem forsyninger fremfor å kjempe. Den 7. juni 1099 nådde korsfarerne Jerusalem, som hadde blitt gjenerobret fra seldsjukkene av fatimidene fra Egypt året i forveien. Mange korsfarere gråt da de så byen som de hadde reist så lenge for å nå.

Korsfarerne la byen under en lengre beleiring hvor korsfarerne selv mistet mange menn på grunn av mangel på mat og vann rundt Jerusalem. Da korsfarerne nådde byen, var det bare rundt 12 000 menn inkludert 1 500 kavalerister igjen.[29] De stod ovenfor en tilsynelatende umulig oppgave, men motet deres steg da en prest som het Peter Desiderius hevdet å ha hatt et guddommelig syn som instruerte dem til å faste og så marsjere i barfot prosesjon rundt bymurene. Etter dette skulle byen falle i løpet av ni dager. Synet fulgte det bibelske eksemplet til Josva i beleiringen av Jeriko. 8. juli 1099 utførte korsfarerne prosesjonen slik Desiserius instruerte. De genovesiske styrkene ledet av kommandanten Guglielmo Embriaco hadde tidligere demontert skipene som genoveserne kom til Det hellige land med. Embriaco brukte skipenes treverk, laget noen beleiringstårn og korsfarerne klarte å avgjøre beleiringen syv dager senere, den 15. juli, ved å bryte ned seksjoner av muren og gå inn i byen. Noen korsfarere gikk også inn gjennom den tidligere porten til pilegrimene.

I løpet av den ettermiddagen, kvelden og den neste morgenen, myrdet korsfarerne nesten alle innbyggerne i Jerusalem.[30] Muslimer, jøder og til og med østlige kristne ble alle massakrert. Korsfarerne sparte få liv, selv om mange muslimer søkte tilflukt i al-Aqsa-moskéen og jødene i deres synagoge ved klagemuren. Ifølge den anonyme Gesta Francorum, i det som noen mener er en overdrevet beretning av massakren som fant sted der, «...var slakten så stor at våre menn vasset i blod opp til anklene...»[31] Andre beretninger om blod som fløt opp til bisselet på hestene minner om et vers fra Johannes Åpenbaring (14,20). Tancred gjorde krav på tempelkvarteret til seg selv og tilbød beskyttelse til noen av muslimene der, men han klarte ikke å forhindre medkorsfarere fra å drepe dem. Fulcher av Chartres sa: «Virkelig, dersom du hadde vært der, ville du ha sett våre føtter farget til anklene med blod fra de drepte. Men hva mer skal jeg berette? Ingen av dem fikk leve, hverken kvinner eller barn ble spart».[32]

Gesta Francorum hevder at noen mennesker unnslapp beleiringen uskadd. Dets anonyme forfatter skrev at «da hedningene ble overmannet, tok våre menn store antall, både menn og kvinner, enten drepte dem eller holdt dem fanget som de ønsket».[33] Senere er det skrevet at «[Våre ledere] beordret også at alle sarasenere som var døde skulle kastes på utsiden på grunn av stanken, siden hele byen var fylt av likene deres. Dermed dro de levende sarasenerne de døde foran utgangen til portene og la dem i hauger, som om de var hus. Ingen så eller hørte aldri om en slik slakt av hedningefolk, det ble dannet begravelsesbål av dem som pyramider, og ingen vet deres antall med unntak av Gud alene»[33].

Raymond av Toulouse ble tilbudt kronen i Jerusalem, men avslo. Da Godfred av Bouillon etterpå ble tilbudt å styre, aksepterte han, men nektet å bli kronet til konge. Han sa at han ikke ville bære en «krone av gull» hvor Kristus hadde båret «en tornekrone».[34] I stedet tok han tittelen Advocatus Sancti Sepulchri («Beskytter av den hellige grav») eller rett og slett «fyrste». I den siste handlingen i korstoget, ledet han en hær som beseiret en invaderende fatimidarmé i slaget ved Ashkelon. Godfred døde i juli 1100 og ble etterfulgt av sin bror, Balduin av Edessa, som tok tittelen konge av Jerusalem.

Korstoget i 1101 og etableringen av kongedømmet

[rediger | rediger kilde]
Et kart over det vestlige Anatolia som viser rutene de kristne arméene tok under korstoget i 1101.

Korsfarerløftet var med erobringen av Jerusalem og Den hellige gravs kirke oppfylt. Men mange hadde dratt hjem før de nådde Jerusalem, og mange hadde aldri forlatt Europa i det hele tatt. Disse folkene ble hånet av sine familier og truet med bannlysning av de geistlige da nyhetene om korstogets suksess ble kjent. Mange korsfarere som ble med korstoget hele veien til Jerusalem dro også hjem. Ifølge Fulcher av Chartres var der bare igjen noen få hundre riddere i det nylig grunnlagte kongedømmet i 1100.

Et nytt korstog dro av sted i 1101. Dette inkluderte Stefan av Blois og Hugh av Vermandois, som begge hadde dratt hjem før de nådde Jerusalem. Dette korstoget ble nesten fullstendig tilintetgjort i Lilleasia av seldsjukkene, men de overlevende hjalp til med å forsterke kongedømmet da de ankom Jerusalem. I de følgende årene ble det også sendt hjelp fra italienske handelsmenn, som etablerte seg i de syriske havnene, og fra religiøse og militære ordener som Tempelridderordenen og Malteserordenen, som ble opprettet under Balduin Is styre.

Etterspill

[rediger | rediger kilde]
Statue av Pave Urban II i Clermont-Ferrand

Korstogets suksess var uten sidestykke på den tiden. Den nye stabiliteten i vesten etterlot et krigeraristokrati på leting etter nye erobringer og gods, og den nye velstanden til større byer betydde også at det var penger tilgjengelig til å utruste ekspedisjoner. De italienske maritime bystatene, særlig Venezia og Genova, var interessert i å utvide handelen. Pavemakten så korstoget som en mulighet til å utøve katolsk innflytelse som en forenende styrke, med krig som et religiøst oppdrag. Dette var en ny holdning til religion. Den førte med seg at religiøs disiplin, som før kun fantes blant munker, ble overført til soldatene og det utviklet seg et nytt konsept med religiøse krigere og en ridderkarakter.

Det første korstoget lyktes i å etablere «korsfarerstatene» Edessa, Antiokia, Jerusalem og Tripoli i Palestina og Syria, i tillegg til allierte stater langs korsfarerruten som det armenske kongedømmet Kilikia.

Hjemme i Vest-Europa ble de som nådde Jerusalem behandlet som helter. Robert II av Flandern fikk kallenavnet «Hierosolymitanus» takket være sine bedrifter. Godfred av Bouillons liv ble legendarisk selv få år etter hans død. I noen tilfeller ble den politiske situasjonen hjemme sterkt påvirket av korsfarernes fravær. Mens Robert Curthose var borte, tok hans bror Henrik I over styret av England, og deres konflikt endte i slaget ved Tinchebray i 1106.

Etableringen av korsfarerstatene i øst lettet trykket på Østromerriket, som tok tilbake noe av sitt anatoliske territorium med hjelp fra korsfarerne. Riket opplevde en periode med relativ fred og velstand i det 12. århundret. Effekten på de muslimske dynastiene i øst var gradvis, men viktig. Etter at Malik Shah I døde i 1092 forhindret den politiske ustabiliteten og oppdelingen av seldsjukkenes imperium, som også førte til at Østromerriket ba paven om hjelp, et samlet forsvar mot de aggressive og ekspansjonistiske latinske statene. Samarbeidet mellom dem forble vanskelig i mange tiår, men fra Egypt til Syria til Bagdad tok mange til orde for å kaste ut korsfarerne. Dette kulminerte i gjenerobringen av Jerusalem under Saladin senere i århundret, da Ayyubide-dynastiet hadde forent de omkringliggende områdene.

Pave Urban IIs grunner for å kalle til et korstog til Det hellige land var å ta tilbake pavemaktens øverste åndelige autoritet i latinsk kristendom, mens han ekspanderte sin realpolitiske makt. Han mislyktes i å bygge bro over skillet mellom øst og vest, i stedet økte skillet da Konstantinopel ble plyndret i senere korstog.

Pilegrimer

[rediger | rediger kilde]

Selv om det kalles for det første korstoget, var der ingen som så på seg selv som «korsfarer». De så heller ikke på seg selv som de første, siden de ikke visste at det ville bli noen senere. De så på seg selv som pilegrimer (peregrinatores) på en reise (iter) og ble referert til som dette i samtidige beretninger.

Det som gjorde korstoget til en offisiell pilegrimsreise, var avleggelse av en ed til kirken om å fullføre reisen, hvor straffen for å mislykkes var bannlysning. Korsfarerne måtte sverge at reisen deres ikke ville være fullført før de satte sin fot i Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Pilegrimsreiser var åpne for alle som ønsket å delta. Uønskede kandidater, som kvinner, eldre og uføre, ble frarådet å slutte seg til, men det var ingen måte å stoppe dem.

Korstogets popularitet

[rediger | rediger kilde]

Det første korstoget trakk til seg først og fremst bønder, og det som startet som en mindre bønn om militær hjelp utviklet seg til en massemigrasjon av mennesker. Kallet om å dra i korstog var svært populært. To middelalderske roller, hellige krigere og pilegrimer, ble smeltet sammen til en. Som en hellig kriger i en hellig krig, ville en bære våpen og kjempe for kirken med alle dens åndelige fordeler, inkludert privilegiene avlat eller martyrdom dersom en døde i kamp.

En korsfarer ville dermed, i likhet med en pilegrim på pilegrimsreise, ha rett på gjestfrihet og personlig beskyttelse for seg selv og eiendeler fra kirken. Avlaten ble gitt dobbelt opp, både ved å være kriger for kirken og ved å reise som pilegrim. Avlat ville dermed bli gitt uansett om en levde eller døde. Men korstoget var ikke avlat i middelaldersk form, de ble kjøpt eller solgt. Korstoget var ikke en enkelt avlat, men en form for renselseshandling fordi den ble foretatt frivillig og var en form for straff en valgte selv. Denne kritiske forskjellen skilte avlaten fra den opprinnelige ideen om korstog.

I tillegg var det føydale forpliktelser, siden mange korsfarere reiste fordi deres herrer krevde det. De fattige klassene søkte råd hos den lokale adelen, og en mektig aristokrat kunne motivere andre til å slutte seg til saken også. Forbindelsen til en velstående leder tillot den gjennomsnittlige bonde å bidra og ha en slags beskyttelse på reisen, i motsetning til dem som avla løftet alene. Det var også familiære forpliktelser, mange sluttet seg til korstoget for å støtte slektninger som også hadde avlagt korsfarerløftet. Noen adelsmenn, inkludert flere konger og arvinger, hadde forbud mot å slutte seg til på grunn av deres posisjon. Alle disse faktorene motiverte forskjellige mennesker av forskjellige årsaker og bidro til korstogets popularitet.

Åndelige kontra materielle belønninger

[rediger | rediger kilde]
Robert Curthose ved beleiringen av Antiokia, 1097-1098, maleri av J.J. Dassy, 1850, «Croisades, origines et consequences»

Kallet til korstog kom på et tidspunkt da år med gode avlinger hadde økt befolkningen i Vest-Europa. Dette tillot større kristne arméer å sette i gang reconquista og dette korstoget. Tiltrekningen i å forsøke å starte et nytt liv i det langt mer vellykkede Østen fikk mange mennesker til å forlate sine land. Den voksende befolkningen betydde at Europa ikke var stedet for de store mulighetene lenger, og det var fristende for utallige deltagere å forsøke å skaffe seg noe, enten det var åndelig, politisk eller økonomisk.

Eldre forskning i dette emnet går ut fra at hoveddelen av deltagerne sannsynligvis var yngre sønner av adelsmenn, som var uten landeiendom og under innflytelse av praksisen med primogenitur, samt fattige riddere som lette etter et nytt liv i det velstående Østen. Mange hadde kjempet for å drive ut de muslimske arméene i det sørlige Spania, eller hadde slektninger som hadde gjort dette. Ryktene om skatter som ble oppdaget der kan ha vært motiverende for noen, for dersom det fantes slike skatter i Spania, måtte det være enda mer i Jerusalem. De fleste fant ikke slike skatter, for det meste var det ubetydelige relikvier som ble oppdaget. Mens dette kan stemme for noen, kan det ikke ha vært den eneste motivasjonen for så mange.

Dagens forskning antyder at selv om Urban lovte korsfarere åndelige i tillegg til materielle fordeler, var det primære målet for de fleste korsfarere åndelig fremfor materielt. I tillegg viser nyere forskning av Jonathan Riley-Smith at korstoget var et svært dyrt foretak. Det var kun riddere som var nokså velstående som hadde råd til å delta, riddere som Hugh I av Vermandois og Robert Curthose, som var slektninger av de franske og engelske kongefamiliene, og Raimond IV av Toulouse som hersket over mye av det sørlige Frankrike. Selv da måtte disse velstående ridderne selge mye av sitt land til slektninger eller til kirken, før de fikk råd til å delta. Deres slektninger måtte også ofte sette seg i stor gjeld for å skaffe penger til korstoget. Riley-Smith sier at «der er egentlig ingen bevis som støtter påstanden om at korstoget var en mulighet for sønner til overs å forsvinne, slik at de skulle kunne gjøre det lettere for familiens byrder».[35]

Et eksempel på åndelig fremfor materiell motivasjon er Godfred av Bouillon og hans bror Balduin. De gjorde slutt på tidligere krangler med kirken ved å overrekke sine land til lokale geistlige. Kontrakter som gjennomførte disse transaksjonene ble skrevet av geistlige, ikke ridderne selv, og ser ut til å idealisere ridderne som fromme menn som kun søkte å gjennomføre pilegrimsløftet.

Videre kunne fattige riddere (minores, i motsetning til større riddere, principes) bare reise i korstog dersom de forventet å overleve på almisser som ble gitt, eller dersom de kunne gå i tjeneste hos en rikere ridder, slik tilfellet var med Tancred. Han gikk med på å tjene sin onkel Bohemond. Senere korstog ville bli organisert av velstående konger og keisere eller av spesielle korstogsskatter.

Gerhard Munthe: Kong Sigurd og Kong Baldvine rir fra Jorsalaborg (Jerusalem) til elva Jordan

Norske korstog

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norske Korstog

En større ekspedisjon til Jerusalem ble organisert og ledet av den norske kongen Sigurd Jorsalfare i 1108, i motsetning til andre korstog valgte nordmennene å seile hele veien. Styrken var relativt betydelig, på 6 000 mann, og under ferden til Det hellige land utkjempet den flere slag mot muslimske styrker i det som i dag er Portugal og Spania. De 100 som kom tilbake returnerte over land, gjennom Øst-Europa, etter å ha besøkt Alexios I i Konstantinopel.

I kunst og litteratur

[rediger | rediger kilde]
«Korsfarerne oppdager det virkelige korset», av Gustave Doré

Korstogets suksess inspirerte den litterære fantasien til diktere i Frankrike. I det 12. århundret begynte disse å komponere forskjellige chansons de geste som feiret bedriftene til Godfred av Boullon og de andre korsfarerne. Noen av disse, som den kjente Chanson d'Antioche, er delvis historiske, mens andre er fullstendig innbilte og beskriver slag med drager eller forbinder Godfreds forfedre med legenden om svaneridderen. Til sammen er chansons kjent som korstogssyklusen.

Det første korstoget var også inspirasjon for kunstnere i senere århundrer. Torquato Tasso skrev i 1580 Det befridde Jerusalem, et hovedsakelig oppdiktet episk dikt om erobringen av Jersusalem. Georg Friedrich Händel komponerte musikk basert på Tassos dikt i sin opera Rinaldo. Dikteren Tomasso Grossi skrev også et episk dikt som var grunnlaget for Giuseppe Verdis opera I Lombardi alla prima crociata.

Gustave Doré laget et antall graveringer basert på episoder fra det første korstoget.

Ifølge steinmonumenter fra Ming- og Qing-dynastiene, har det eksistert et jødisk samfunn i Kina siden Han-dynastiet, men flertallet av forskere mener det stammer fra det tidligere Song-dynastiet (rundt et århundre før det første korstoget).[36] En legende som er vanlig blant dagens etterkommere av Kaifeng-jødene, hevder at de nådde Kina etter at de evakuerte Bodrum fra de invaderende korsfarerne. En seksjon av legenden sier at «jødene ble handelsmenn i regionen, men nye problemer dukket opp i 1090-årene. Livet ble vanskelig og farlig. De første dårlige nyhetene ble forkynt gjennom et ord de aldri hadde hørt før: Korstog, den såkalte hellige krig... Jøder ble advart «konverter til kristendom eller dø!»».[37]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Robert W. Thomson. The Crusaders through Armenian Eyes // The Crusades from the Perspective of Byzantium and the Muslim World / Edited by Angeliki E. Laiou and Roy Parviz Mottahedeh. — Dumbarton Oaks, 2001. — P. 72–73.
  2. ^ Charles Phillips: The illustrated history of the first crusades (s. 62), forlaget Southwater, 2011, ISBN 978-1-84476-961-2
  3. ^ Phillips, Jonathan: Holy warriors (s. 1-6), Vintage books, London 2010, ISBN 9781845950781
  4. ^ https://www.britannica.com/event/Truce-of-God
  5. ^ https://www.britannica.com/topic/Peace-of-God
  6. ^ Phillips, Jonathan: Holy warriors (s. 9)
  7. ^ Phillips, Jonathan: Holy warriors (s. 10-11)
  8. ^ a b Fulcher of Chartres, «Speech of Urban» Arkivert 1. desember 1998 hos Wayback Machine., Gesta Francorum Jerusalem Expugnantium.
  9. ^ a b Runciman, The First Crusade.
  10. ^ Asbridge. The First Crusade, s. 31-39.
  11. ^ Norwich, John Julius. Byzantium: The Decline and Fall. New York: Alfred Knopf, 1995, s. 33 ISBN 0-6794-1650-1.
  12. ^ Charles Phillips: The illustrated history of the first crusades (s. 46)
  13. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 9-14), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2
  14. ^ J. Norwich, Byzantium: The Decline and Fall, s. 35.
  15. ^ Charles Phillips: The illustrated history of the first crusades (s. 47)
  16. ^ Riley-Smith, Jonathan, The First Crusade and the Idea of Crusading, 1986, s. 50.
  17. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. desember 2019. Besøkt 9. desember 2019. 
  18. ^ Tyerman, Christopher. God's War: A New History of the Crusades. Cambridge, Mass.: Belknap Press, 2006, ISBN 0-6740-2387-0.
  19. ^ D. Nicolle, The First Crusade 1096-99: Conquest of the Holy Land, 21 & 32.
  20. ^ Runciman, The First Crusade, s. 121.
  21. ^ Runciman, The First Crusade, s. 123.
  22. ^ Runciman, The First Crusade, s. 131.
  23. ^ Runciman, The First Crusade, s. 135.
  24. ^ Geoffrey Parker, Compact History of the World, s. 48-9.
  25. ^ Runciman, The First Crusade, s. 149.
  26. ^ a b Asbridge. The First Crusade, s. 163-187.
  27. ^ Runciman. History of the Crusades, s. 231.
  28. ^ Runciman. History of the Crusades, s. 261.
  29. ^ A. Konstam, Historical Atlas of the Crusades, 133.
  30. ^ Ibid., s. 286-287.
  31. ^ Fulcher of Chartres, «The Fall of Jerusalem» Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine., Gesta Francorum Jerusalem Expugnantium.
  32. ^ Fulcher of Chartres, «The Siege of the City of Jerusalem» Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine., Gesta Francorum Jerusalem Expugnantium.
  33. ^ a b Medieval Sourcebook: Gesta Francorum Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine..
  34. ^ William of Tyre, Bok 9, kapittel 9.
  35. ^ Riley-Smith, Jonathan, The First Crusade and the Idea of Crusading, s. 47.
  36. ^ Weisz, Tiberiu. The Kaifeng Stone Inscriptions: The Legacy of the Jewish Community in Ancient China. New York: iUniverse, 2006 (ISBN 0-595-37340-2).
  37. ^ Xu, Xin, Beverly Friend, and Cheng Ting. Legends of the Chinese Jews of Kaifeng. Hoboken, N.J.: KTAV Pub, 1995 (ISBN 0881255289).

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Asbridge, Thomas. The First Crusade: A New History Oxford: 2004. ISBN 0-19-517823-8.
  • Bartlett, Robert. The Making of Europe: Conquest, Colonization and Cultural Exchange, 950–1350 Princeton: 1994. ISBN 0-691-03780-9.
  • Chazan, Robert. In the Year 1096: The First Crusade and the Jews Jewish Publication Society, 1997. ISBN 0-8276-0575-7.
  • Hillenbrand, Carole. The Crusades: Islamic Perspectives Routledge, 2000. ISBN 0-415-92914-8.
  • Holt, P.M. The Age of the Crusades: The Near East from the Eleventh Century to 1517 Longman, 1989. ISBN 0-582-49302-1.
  • Madden, Thomas New Concise History of the Crusades Rowman & Littlefield, 2005. ISBN 0-7425-3822-2.
  • Mayer, Hans Eberhard. The Crusades Oxford: 1988. ISBN 0-19-873097-7.
  • Riley-Smith, Jonathan. The First Crusade and the Idea of Crusading University of Pennsylvania: 1991. ISBN 0-8122-1363-7.
  • Riley-Smith, Jonathan, redaktør. The Oxford History of the Crusades Oxford: 2002. ISBN 0-19-280312-3.
  • Riley-Smith, Jonathan. The First Crusaders, 1095–1131 Cambridge: 1998. ISBN 0-521-64603-0.
  • Runciman, Steven. A History of the Crusades: Volume 1, The First Crusade and the Foundation of the Kingdom of Jerusalem Cambridge: 1987 ISBN 0-521-34770-X
  • Runciman, Steven. The First Crusade Cambridge: 1980. ISBN 0-521-23255-4.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_første_korstog&oldid=24502243»