Aulos

Ungdom spiller på aulos, detalj fra en bankettscene på attisk rødfigurkopp, ca. 460–450 f.Kr.

Gammelegyptisk veggmaleri av sangere, dansere og fløytespiller med dobbeltfløyte ca. 1400 f. Kr.

Mosaikk fra antikkens Pompeii utført av den greske kunstneren Dioskourides fra Samos viser omreisende komediespillere og musikere, blant annet med dobbeltfløyte.

Aulos (klassisk gresk αυλός flertall αυλοί, auloi, eller latin tibia (flertall tibiæ) er et treblåseinstrument fra antikken. Navnet betyr «rør», «pipe» og er egentlig et samlenavn for en rekke blåseinstrument. Ulike former for samme type instrument ble karakterisert som aulos, blant annet en enkeltfløyte uten munnstykke kalt monaulos (μόναυλος, fra μόνος «enkelt»), og en enkeltfløyte som ble holdt horisontalt som en moderne fløyte, kalt plagiaulos (πλαγίαυλος, fra πλᾰγιος «sidevegs»), men den vanligste formen var en rørbladfløyte.

Arkeologiske funn og andre bevis tyder på at den oftest hadde et dobbeltrør, omtrent som en obo, men enklere utgaver med enkelt rør som en type klarinett kan ikke bli utelukkes. Selv om den tidvis ble dyrket i aristokratiske kretser, omtrent som med lyren, med nok fritid til øve, var det fra slutten av 400-tallet f.Kr. at aulos ble hovedsakelig assosiert med profesjonelle musikere, som oftest slaver.

Aulos fulgte en rekke greske aktiviteter: den var med ved ofringer, drama, og selv brytekamper, for lengdehopp, diskoskasting, seilerens dans på triremen. Platon assosierte fløyten med ekstatiske Dionysos-kulter og korybantene (væpnete dansere som dyrket den frygiske gudinnen Kybele med musikk og dans). I sine skrifter forbød Platon aulos i boken Republikken, men introduserte den på nytt i Lovene.

Historie

Doble rørbladpiper av samme type som aulos har også blitt funnet i andre antikke kulturer enn den greske. Fra kongegravene i byen Ur i Sumer, datert til rundt 2500 f.Kr., er det funnet et eksemplar av en liten sølvfløyte med doble piper. Fra det førgreske Egypt finnes det veggmalerier med kvinner som spiller aulos og grekerne selv hadde oppfatningen om at aulos var et importert instrument fra Midtøsten. I den minoriske sivilisasjonen ble dette instrumentet benyttet, men forsvant sammen med kulturens nedgang.

Omkring 700 f.Kr. ble instrumentet spredt til Hellas og de greske øyene, og synes å ha blitt et meget populært instrument som ble spilt i mange samfunnsklasser. Grekerne selv var overbevist om at instrumentet kom fra Frygia, og denne koblingen er gjenspeilt i mytologien hvor instrumentet skal ha blitt oppdaget av satyrene Marsyas og Hyagnis, begge deler frygiske navn. Disse skal ha utfordret Apollon til kappleik i musikk, en kamp som Apollon vant da han i egenskap som lyrespiller kunne traktere instrumentet opp og ned, noe som er fullt mulig med en auloi. I henhold til moderne forskning er det ikke usannsynlig at instrumentet kan ha vandret denne vegen fra Lilleasia og til greske kulturområdet.

Det er usikkert når instrumentet nådde romersk kulturområde, men det fantes flere greske kolonier i særlige i sørlige Italia slik at kulturutvekslingen kan ha skjedd tidlig, og da sannsynligvis først til den etruskiske kulturen, som romerne fikk det videre fra eller direkte fra grekerne. I hele den romerske perioden finnes auloi avbildet på veggmalerier og vaser i Italia, og i Pompeii finnes et instrument av meget høy klasse som er bevart fra vulkanutbruddet i 79 e.Kr.. Selv i de romerske provinser utenfor Italia har det blitt funnet spor av instrumentet, blant annet i Mook i dagens Nederland. I senantikk tid falt aulos ut av bruk og finnes deretter mest avbildet i kunst som har den hensikt å etterligne antikkens maleri eller skulptur. I folkemusikken overlevde dog ulike varianter av auloi fra til vår tid, først og fremst på Sardinia og Lilleasia.

Eksterne lenker

• (en) Auloi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «The Aulos and Drama: A Performer's Viewpoint», by Philip Neuman
• «Ancient Greek Music – The Aulos, with sound examples»