Hopp til innhold

Warszawaoppstanden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Må ikke forveksles med opprøret i Warszawagettoen (1943)
Warszawaoppstanden
Konflikt: Andre verdenskrig

Den polske hjemmearméen posisjoner dag 4, den 4. august 1944
Dato1. august–2. oktober 1944
StedWarszawa i Polen
52°13'48"N 21°0'39"Ø
ResultatTysk pyrrhosseier
Stridende parter
Tysklands flagg Tyskland Polske hjemmearmé
Kommandanter og ledere
Tysklands flagg Erich von dem Bach
Reiner Stahel
Heinz Reinefarth
Bronislav Kaminskij		Tadeusz Bór-Komorowski
Antoni Chruściel
Tadeusz Pełczyński
Styrker
25 00047 500
Østfronten
Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv  2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha

Warszawaoppstanden (polsk powstanie warszawskie) var en væpnet kamp under andre verdenskrig høsten 1944, av den polske «hjemmearmeen» Armia Krajowa. Målet var å frigjøre Warszawa fra den tyske okkupasjonen og det nasjonalsosialistiske styret. Det var det største opprøret i det okkuperte Europa under krigen.

Kampene begynte 1. august 1944, og de polske troppene motstod de tyske styrkene frem til 2. oktober. Tapene på polsk side utgjorde 18 000 drepte og 25 000 sårede soldater, og opp mot 200 000 drepte sivile, hvorav en god del i massehenrettelser utført av tyske styrker. Tapene på tysk side utgjorde over 17 000 drepte og 9000 sårede soldater. Etter den urbane krigføringen – og etter opprørets fall, da tyske styrker på ordre fra Hitler satte byen systematisk i brann, kvartal for kvartal – var 85 % av byen jevnet med jorden.[1][2] Etter oppstanden ble mesteparten av den overlevende sivilbefolkningen på vestsiden av elven Wisła fordrevet, og sendt til tyske konsentrasjonsleirer eller arbeidsleirer i Tyskland.[3] Etter frigjøringen hadde byen 160 000 innbyggere igjen, mot 1,3 millioner før krigen. Over halvparten av byens innbyggere døde under krigen.[4] De tyske styrkenes massedrap på sivile var så hensynsløse og omfattende at det sammenlignes med Nanjing-massakren.[5]

Oppstanden begynte da Den røde armé nærmet seg Warszawa, og tyske styrker var ventet å trekke seg ut om kort tid.[6] Den 16. september 1944 nådde Den røde armé et punkt innen fem hundre meters avstand fra byen, på den andre siden av elven Wisła. De sovjetiske styrkene rykket ikke videre frem og ble stående øst for elven til januar 1944. Det var i flere uker tautrekking mellom de vestallierte (ved Roosevelt og Churchill) og Sovjetunionens diktator Stalin om bruk av sovjetiske flyplasser for luftbåren bistand til polakkene. I ettertid er den sovjetiske passiviteten omstridt.[7] Historikeren Norman Davies har karakterisert den sovjetiske passiviteten som «et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere» og opprørerne ventet forgjeves på hjelp.

Ved siden av Berlin ble ingen europeisk hovedstad så ødelagt som Warszawa, hovedsakelig på grunn av oppstanden. Tyske styrker raserte byen systematisk dels i forbindelse med kampene og dels etter kapitulasjonen. Warszawaoppstanden regnes som et klassisk eksempel på geriljakrig i by og en del av forspillet til den kalde krigen.[8][9][10] Sovjetiske styrkers manglende støtte til oppstanden på andre siden av elven ble oppfattet som et ledd i Stalins ambisjon om å ta kontroll over Polen.[11][10]

Bakgrunn

Andre verdenskrig begynte da tyske styrker invaderte Polen 1. september 1939. Tyske panserstyrker nådde utkanten av Warszawa 9. september, og byen ble også angrepet av Luftwaffe inntil kapitulasjon 27. september. Sovjetiske styrker invaderte Polen fra øst slik at landet ble delt, i samsvar med Molotov–Ribbentrop-pakten. Sovjetiske styrker besatte det som da var det østlige Polen, kalt Kresy på polsk; sovjetiske myndigheter kalte området for Vest-Hviterussland og Vest-Ukraina. Warszawa havnet i området som den tyske okkupasjonsmakten administrerte som Generalguvernementet,[12][8] og forsøkte å utslette intelligentsiaen i Polen.[8] Da Katyn-massakren (drap på polske offiserer som Sovjetunionen sto bak) ble avdekket i april 1943 ba den polske eksilregjeringen i London om en uavhengig gransking; Stalin svarte med bryte de diplomatiske forbindelsene.[2]

Paul Otto Geibel (1898-1966) var SS-sjef i Warszawa da oppstanden begynte.

Okkupasjonsmakten planla at Warszawa skulle ha en liten rolle innenfor Generalguvernementet, og Krakow ble gjort til hovedstad for okkupanten. En tysk arkitekt skisserte en ny byplan for Warszawa med mindre bebygd område.[13] Til forskjell fra Lublin og Krakow ble det ikke anlagt konsentrasjonsleir ved byen, men i 1942 ble det etablert en liten leir, KZ Warschau, i et avstengt kvartal i byen.[14] Byens store jødiske befolkning ble stuet sammen i gettoen opprettet i 1940[15] (ifølge Norman Davies ble gettoen påbegynt sent i 1939). To store områder i sentrum ble skiltet med «Nur für Deutsche» (bare for tyske) hvor blant annet Gestapo og den sivile administrasjonen holdt til. Det var opp mot 20 militære baser og 100 politistasjoner inne i byen. Den militære forlegningen var dimensjonert for 36 000 soldater; sommeren 1944 var antallet soldater halvert. Da innbyggerne i 1943 i økende grad trosset okkupasjonsmakten svarte denne med kollektive avstraffelser med flere arrestasjoner og massehenrettelser på gatene.[16]

I 1939 hadde byen 1,3 millioner innbyggere[4] hvorav omkring en tredjedel var jødiske (bare New York City hadde flere jødiske innbyggere).[17][18] Gamlebyen skrev seg for en stor del fra 1300-tallet, mens den såkalte Nybyen skrev seg fra de påfølgende hundreårene.[2]

Motstandsbevegelsen

Stefan Rowecki (1895-1944) var leder av Armia Krajowa til han ble arrestert i 1943 og internert i Sachsenhausen. Himmler beordret ham henrettet da oppstanden begynte.[19]

Polens motstandsbevegelse regnes som den største under andre verdenskrig: Armia Krajowa ble etablert i september 1939 i Warszawa og omfattet på det meste opp mot 400 000 personer. Den tok navnet Armia Krajowa (Hjemmehæren eller Hjemmestyrkene) i februar 1942. Motstandsbevegelsene ga ut opp mot 300 aviser og drev i hemmelighet blant annet universiteter stengt av okkupasjonsmakten. Den polske hjemmehæren drev delvis med etterretning for de allierte og delvis med geriljavirksomhet, særlig med sikte på endelig frigjøring fra okkupasjon. Hjemmehæren drev omfattende sabotasje på blant annet jernbane og tyske fly.[20][8][7] I det sovjetisk-okkuperte østlige Polen skjulte enheter av den polske hæren seg i mange måneder i de store skogene og var fortsatt aktiv da tyske styrker krysset delelinjen i juni 1941. NKVD ble ansett som en mer formidabel motstander enn SS og Gestapo. De sovjetiske styrkene ble til dels tatt godt i mot da invaderte landet fra øst i 1939, særlig blant fattige etniske belarusere og etniske ukrainere, samt fra enkelte fremstående personer i den jødiske befolkningen.[21]

Armia Krajowa ble ansett som del av Polens regulære styrker, var lojale mot eksilregjeringen i London, og blir beskrevet som disiplinerte og regulert av instrukser, regler og kommandolinjer.[2][20] Kommunister og høyreradikale var ikke involvert i Armia Krajowa. Kommunistenes undergrunnsbevegelse var mye mindre og drev operasjoner for det meste i Lublin-området.[8][7] Armia Krajowa var ledet av anti-kommunister eller anti-russiske.[10][22] Britiske myndigheter ga mye støtte til Armia Krajowa, særlig gjennom den hemmelig enheten SOE; amerikanske myndigheter støttet ikke hjemmehæren militært før oppstanden.[7] Hjemmehæren planla fra begynnelsen (årsskiftet 1939-1940) for en væpnet oppstand mot okkupasjonsmakten.[20]

I juli 1944 hadde Armia Krajowa i Warszawa 860 tropper med 40 000 soldater. I tillegg var det en håndfull mindre, frittstående grupper på 500 til 1000 i hver. Armia Krajowa var over 10 ganger så store som de andre gruppene til sammen. Styrkene var konsentrert til sentrum, Mokotów (sør for sentrum) og Praga (øst for elven).[23] Okkupasjonsmakten stengte universiteter og andre institusjoner for høyere utdanning og forskning, noe som førte til at et stort antall godt utdannede unge var ledige. Motstandsbevegelsen lykkes i stor grad med hemmelighold og hadde bred støtte i befolkningen.[24]

Warszawagettoen

Warszawagettoen ble opprettet 16. oktober 1940. På det meste bodde rundt 400 000 mennesker der, rundt 30 % av Warszawas befolkning. Gettoen utgjorde 3 % av byens areal.[15] Det var overvekt av kvinner, barn og eldre menn i gettoen.[8] I januar 1943 gjorde jødene i Warszawagettoen motstand og gjemte seg da okkupasjonsmakten begynte å deportere de gjenværende jødene. Det ble fullt opprøre i gettoen fra 19. april 1943 da okkupasjonsmakten sendte styrker inn i gettoen for å gjennomføre deportasjoner til drapsleirene.[25][26][27] Jødene i gettoen hadde fått våpen blant annet fra motstandsbevegelsen. SS-Gruppenführer Jürgen Stroop ledet den tyske nedkjempelsen av opprøret med styrke på over 3 000 mann. Opprøret i gettoen endte 16. mai da Tlomacki-synagogen ble sprengt. Stroop og hans mannskap satt fyr på kvartal etter kvartal, og de skjøt på alle som beveget seg. Opprøret var godt merkbart i andre deler av byen i form av røyk, flammer, skyting og skrik. Omkring 20 000 ble drept og 16 000 overlevende ble sendt til den tyske tilintetgjørelsesleiren Treblinka. En del hundre overlevende fra gettoen deltok i oppstanden året etter.[28][8][29]

Østfronten

Fanen til 1. hviterussiske front, den store sovjetiske armegruppen som gikk mot Warszawa og senere inntok Berlin.

Krigen på østfronten begynte da tyske styrker invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941, blant annet med oppmarsjområde i det okkuperte Polen.[30] Etter over to år med krig på østfronten kom sovjetiske styrker 4. januar 1944 tilbake til den polsk-sovjetiske grensen fra før september 1939.[31] Under den sovjetiske styrkeoppbyggingen i Hviterussland (dagens Belarus) ble Den røde armé forsterket med en polsk kommunistisk hær ledet av Zygmunt Berling. Berlings hær var på rundt 100 000 soldater da den i april 1944 sluttet seg til Konstantin Rokossovskijs armegruppe kalt 1. hviterussiske front. Berlings arme ble rekruttert fra det store antallet polske flyktninger og internert/deporterte i Sovjetunionen.[32]

Sovjetisk styrker nådde elven Bug i juli 1944. Den polske eksilregjeringen i London instruerte lokale tjenestemenn og motstandsbevegelsen om å sikre fri passasje for Den røde armé. Lokale tjenestemenn skulle ta kontrollen da den tyske okkupanten trakk vestover, og tyske styrker skulle angripes.[31]

Den hemmelig sivile administrasjonen ble kalt Delegatura. Frigjøringen av Polen i regi av eksilregjeringen og den polske hjemmefronten (Armia Krajowa) skulle skje i henhold til planen operation Tempest (polsk: akcja Burza). Sovjetiske myndigheter og polske kommunister skapte i januar 1944 en konkurrerende polsk motstandsstyrke, Armia Ludowa (folkets hær). Sovjetisk styrker betraktet Armia Krajowa som terrorister og i Lublin-området ble flere tusen polske motstandsfolk arrestert av NKVD. NKVD hadde oppdrag å oppløse Armia Krajowa da de gikk inn i Lublin. Mange soldater i Armia Krajowa i Lublin ga fra seg sine våpen til sovjetiske styrker som overlot våpenene til Armia Ludowa.[33][7] NKVD henrettet noen soldater fra Armia Krajowa. I Vilnius ble ledere for Armia Krajowa arrestert 17. juli da de ble invitert til møte med sovjetiske myndigheter. I Lwow inviterte den sovjetiske overkommandoen lederne for Armia Krajowa 31. juli, hvorpå NKVD arresterte alle. Churchill avslo å sende britiske observatører til områder gjenerobret av sovjetiske styrker.[8]

Den vest-allierte invasjonen i Normandie 6. juni 1944 åpnet en ny front i Europa. Polske styrker deltok i landgangen. I denne fasen av andre verdenskrig i Europa var USA og Sovjetunionen de dominerende aktørene på alliert side.[34] Sovjetiske styrker med blant annet 146 infanteridivisjoner og 43 stridsvognbrigader satte 23. juni igang operasjon Bagration,[2] rykket raskt gjennom Hviterussland, inntok Vitebsk 26. juni og Minsk 3. juli.[7] Sovjetiske styrker satt i juli 1944 igang en stor offensiv som skulle sammenfalle med ventet gjennombrudd i Normandie, slik at Tyskland ble forhindret i å forsterke sine stillinger i Frankrike. Den 1. hviterussiske front (en av de største armegruppene innenfor Den røde arme og hovedstyrken ved innmarsj i Polen) nådde Brest-Litovsk og krysset elven Bug; tyske styrker som trakk vestover var fortsatt i stand til å vende om og gjøre motangrep. Sovjetiske styrker inntok Lublin 24. juli, og frigjorde konsentrasjons-og tilintetgjørelsesleiren Majdanek som ble vist frem for pressen.[35][36][37][38]

Den sovjetiske overmakten, også i luften, var så stor at Luftwaffe trakk tilbake flere avdelinger fra Warszawa-området. Etterhvert som sovjetiske styrker tok kontroll over er av Polen fløy sovjetiske krigsfly stadig oftere i nærheten av Warszawa. I slutten av juli kontrollerte de sovjetiske styrkene 6 flyplasser mellom elvene Bug og Wisla, den nærmeste var 20 minutter med fly fra Warszawa. I slutten av juli var sovjetiske styrker i området rundt Warszawa. De sovjetiske styrkene nådde Wisla 26. juli og etablerte brohoder på elvens vestre bredd ved Magnuszew, Deblin og Pulawy 40 til 60 km sør for Warszawa.[7] Tyske panserstyrker under general Decker stanset sovjetiske panserstyrker under et stort slag 30. juli øst for Warszawa. Sovjetiske styrker ble påført store tap og trakk seg midlertidig tilbake til Wolomin.[38] Konstantin Rokossovskij var kommandant for den store sovjetiske armegruppe 1. hviterussiske front. Rokossovskij var polskfødt.[39]

I juli 1944 pågikk det en tydelig tysk tilbaketrekking fra byen: Tyske sivile ble trukket ut i stort antall, tyske institusjoner stengte og militære enheter kjørte vestover. Evakueringen var til dels panikkartet, noe som byens borgere tok som sikkert tegn på at okkupasjonen snart var over.[3]

Årsaker til opprøret

Opprinnelig planla ikke Armia Krajowa å drive væpnet kamp i Warszawa av frykt for gjengjeldelse fra okkupasjonsmakten. De skulle bare angripe tyske styrker som gjorde retrett vestover. General Władysław Anders, leder for 2. polske korps, var mot oppstand. General Władysław Sikorski skal ikke ha ønsket opprør uten klar avtale om konkret bistand fra de allierte; dette var også general Kazimierz Sosnkowskis syn. Den britiske regjeringen ba ikke om et opprør.[8] Sikorski godkjente i oktober 1940 (i London) en plan om generell oppstand som skulle falle sammen med tilførsel av betydelige styrker fra Storbritannia. I 1943 så polske offiserer i London for seg at britisk/amerikansk innmarsj i Ungarn (fra Italia, Churchills foretrukne plan) som det rette tidspunktet for en oppstand; samtidig var offiserne skeptiske til oppstand dersom sovjetiske styrker inntok Polen. Etter slaget ved Kursk innså eksilregjeringen at polsk territorium trolig ville bli frigjort av sovjetiske styrker. Utenriksminister Cordell Hull informerte i november 1943, før Teheran-konferansen, Roosevelt om at en oppstand var planlagt til det øyeblikk sovjetiske styrker gikk inn i Polen.[40]

Innenfor Armia Krajowa var det en tiltagende utålmodighet om slåss mot okkupanten. General Tadeusz Bór-Komorowski mente at okkupasjonsmakten ville styrke den militære posisjoner i Warszawa om man ikke handlet sommeren 1944. Okkupasjonsmakten planla å utskrive 100 000 unge polske til å anlegge befestninger utenfor byen noe som ville føre til at Armia Krajowa ville miste mye av sitt mannskap. Dersom tyske styrker trakk seg ut av Warszawa uten kamp ønsket Armia Krajowa å ta kontroll over byen før den røde arme ankom. Bór ville også komme kommunistene i forkjøpet. Armia Krajowa hadde rundt 40 000 under kommando i Warszawa og en begrenset mengde våpen. Nasjonal stolthet kan ha medvirket til ønsket om å gjøre opprør slik at hovedstaden kunne bli frigjort av polakkene selv.[8][7]

Bór trodde at det 3. sovjetiske panserkorps snart ville rykke inne i Warszawa og ønsket at hovedstaden i stedet skulle frigjøres av nasjonale styrker.[38] Eksilregjeringen antok at de på denne måten ville være i en bedre forhandlingssituasjon med tanken på blant annet Polens grenser etter krigen og landets styreform.[3] De polske lederne antok at de tyske styrkene snart ville oppgi Warszawa.[39] Attentatet og kuppforsøket mot Hitler 20. juli styrket oppfatningen av at tyske styrker var i ferd med å miste kampviljen. Den røde arme tok 22. juli Chelm, den første vesentlige byen vest for Bug.[2] Ifølge Jahn Otto Johansen var oppstanden militært rettet mot den tyske okkupanten, men politisk rettet mot Sovjetunionen.[41] Lublin-komiteen, den sovjet-støttede komiteen for nasjonal frigjøring, ble proklamert som Polens legitime regjering i Lublin 22. juli. Den røde arme rykket raskt frem og de var ventet i Warszawa innen få dager og kunne da innsette Lublin-komiteen i hovedstaden.[2]

General Stanisław Tatar møtte 29. juli general Colin Gubbins og andre offiserer i SOE. Tatar fortalte at en oppstand var ventet å begynne snart og ba de allierte om støtte i form av blant annet flyslipp, bombing av tyske flyplasser ved Warszawa, overføring av polsk jagerflyskvadroner til Polen og anerkjennelse av Armia Krajow som alliert styrke. Gubbins var positiv.[42]

Armia Krajowa så først for seg å innlede et opprør når Wehrmacht var i ferd med gi opp. Etterhvert ble opprøret knyttet til sovjetisk innmarsj i Polen. Blant annet i de daværende polske byene Vilnius og Lwow forsøkte motstandsbevegelsen å ta kontroll i juli før Den røde arme ankom. Armia Krajowa samarbeidet om å frigjøre disse byene fra tyske styrker, hvorpå de polske soldatene ble avvæpnet og i mange tilfeller arrestert.[2] Beslutningen om opprør ble tatt 21-25. juli og begynte 1. august. Byens befolkningen ble ikke advart og var ikke forberedt.[2][8] General Bor undervurderte trolig de tyske styrkene i byen.[7]

Ledelsen så for seg at opprøret bare skulle vare noen dager inntil de fikk støtte av sovjetiske styrker som de antok snart ville krysse elven (denne antakelsen slo ikke til). Den polske ledelsen antok at oppstanden i hovedstaden ville være en av mange slike i landets større byer (denne antakelsen slo ikke til). De antok at væpnet motstand ville fungere som en maktdemonstrasjon som ville beskytte sivilbefolkningen mot gjengjeldelse (denne antakelsen slo ikke til). Moskva radio og den sovjetkontrollerte Kosciuszko oppmuntret i radiosendinger i juli 1944 befolkningen i Warszawa til å gjøre motstand mot okkupanten.[3]

Oppstanden

En Sd.Kfz. 251, et pansret halvbeltekjøretøy, kapret fra de tyske styrkene.
Offiserer i den tyske Kaminski-brigaden under oppstanden.

Oppstanden begynte 1. august 1944 klokken 17:00 med eksplosjoner og skyting. Armia Krajowa mobiliserte da et mannskap på 30 000 (noen kilder oppgir 40.000) hvorav en av ti hadde våpen. Omtrent 8 000 kvinner var innrullert før oppstanden og omtrent 1700 personer fra andre grupperinger inkludert kommunister. Et mindre antall utlendinger blant annet ungarske og italienske desertører som sluttet seg til polakkene. Det var 15 000 godt ustyrte tyske soldater i byen og disse ble snart forsterket fra omlandet til 40 000. Byens befolkningen støttet entusiastisk opp om opprøret og polske flagg dukket opp overalt. De sivile bidro raskt med bygging av barrikader, holdt utkikk fra hustak, håndterte matforsyning og hjalp de sårede.[8][2] Stefan Rowecki, tidligere leder av Armia Krajowa internert i Tyskland, ble på Himmlers ordre henrettet 2. august.[43]

Motstandsbevegelsen fikk våpen fra ulike kilder: noe gjemt av den polske hæren før kapitulasjonen i 1939, våpen etterlatt av sovjetiske styrker 1941, kjøp eller kapring av våpen fra tyskere, og flyslipp fra SOE som hadde en polske avdeling. Knapphet på ammunisjon var særlig et problem under oppstanden.[8] Ved innledningen til oppstanden hadde Armia Krajowa 1000 rifler, 1700 pistoler, 300 maskinpistoler, rundt 60 maskingeværer, 35 antitanksvåpen og 25.000 håndgranater. I løpet av de første dagene kapret de 6 howitzer, 7 bomekastere, 13 tunge og 57 lette maskingeværer, 370 rifler, 103 pistoler og 27 Panzerfaust fra tyskerne. De var helt underlegne i utrustning og var ikke i stand til å erobre sentrale posisjoner som broer, flyplasser og militære stillinger.[2]

De tyske styrkene hadde ikke gjort spesielle forberedelser, men oppstanden kom ikke overraskende fordi de aktiviteten i byen ble lagt merke til. Paul Otto Geibel, SS- og politisjef (SSPF) i Warszawa, satte 5000 SS- og politimenn i full beredskap klokken 16:00 tirsdag 1. august. Wehrmachts 9. arme som sto ved elven rett øst for sentrum ble ikke trukket inn i kampene og politistyrker fra andre områder ble sendt til Warszawa. Hitler instruert kvelden 1. august Himmler om at byen skulle ødelegges.[2] Tyske styrker fikk overtaket 5. august. Erich von dem Bach-Zelewski overtok kommandoen over de tyske styrkene fra 5. august.[7] Bach-Zelewski ble kalt tilbake fra ferie da oppstanden begynte og Himmler kalte ham tilbake for å lede nedkjempelsen av oppstanden. Bach-Zelewski hadde erfaring fra anti-partisan virksomhet i Hviterussland. Oskar Dirlewanger og hans 36. Waffen-grenaderdivisjon av SS hadde ankom Warszawa fra 4. august for bistå. Dirlewanger hadde i likhet med Bach-Zelewski erfaring fra Hviterussland. HSSPF for Warthegau, SS-Gruppenführer Heinz Reinefarth, var operativ leder.[2][44] General i Wehrmacht Günther Rohr ledet en kampformasjon som inkluderte Kaminski-brigaden ledet av den sovjetisk nazikollaboratøren Bronislav Kaminski (1899-1944).[2][45] General Rainer Stahel kom til Warszawa 31. juli og fikk spesielt ansvar for jernbaneknutepunkter i tilfelle oppstand.[46] Stahel var Wehrmachts kommandant i Vilnius da motstandsbevegelsen der gjorde opprør 7. juli straks før sovjetiske styrker angrep. Stahel fikk med seg 3000 av 17.000 soldater ut av Vilnius, de øvrige ble drept eller tatt til fang av sovjetiske styrker som tok kontrol 15. juli.[47]

Himmler ga ordre om å slå ned oppstanden i tre punkter:[2][43]

  1. Arresterte opprørere skal drepes selv om de kjemper i samsvar med Haag-konvensjonen.
  2. Ikke-stridende del av befolkningen (inkludert kvinner og barn) skal drepes.
  3. Byen skal jevnes med jorden.

Ordren om å jevne byen med jorden kom fra Hitler, mens Himmler tilføyde punktet om å drepe sivile. Det var svært uvanlig at nazistene ga direkte ordre om å drepe alle sivile i et område (unntaket var den jødiske befolkningen). Wehrmacht-generalene Heinz Guderian (sjef for generalstaben), Georg-Hans Reinhardt (sjef for Armégruppe sentrum fra august) og Nikolaus von Vormann (sjef for 9. arme) bifalt ordren.[2]

Armia Krajowa kjempet stort sett i kompanier på 50 til 100 soldater. I begynnelsen angrep de mange tyske stillinger og vant få av dem. De polske styrkene var ikke i stand til å anlegge brohoder ved Wisła slik at den sovjetiske armeen lettere kunne krysse. Luftwaffe angrep byen 4. august for første gang siden 1939 og slapp store mengder bomber på Gamlebyen (mer enn noen annen by under andre verdenskrig). Tyske styrker tok kontroll område for område og omringet til slutt Gamlebyen. De polske styrkene forsøkte uten helle å bryte ut av Gamlebyen, men omtrent 1500 unnslapp via kloakken. Da tyske styrker oppdaget den polske aktivitetene i rør og tunneler kastet de granater og gassbomber ned i gangene.[8]

Tyske soldater på Teaterplassen tidlig september 1944.
Foto: Bundesarchiv, 146-2005-0034 / Seidel

Sammenraste bygninger var gunstige tilholdssted for gerilja og stridsvogner var sårbare og til liten nytte. Omkring 270 tyske stridsvogner ble ødelagt blant annet med molotov-cocktail.[8]

General Bór ba 14. august motstandsgrupper i Warszawas omland om å bistå. Sovjetiske styrker hindret disse å nå frem til Warszawa. Da oppstanden begynte var sovjetiske styrker omtrent 15 km fra byen. Utover i august kunne de sovjetiske styrkene betrakte oppstanden fra østsiden av Wisła, og mot slutten av opprøret kunne byens innbyggere se Den røde armé stå passivt på andre siden av elven. Det er uklart hvorfor de sovjetiske styrkene ikke bisto opprørerne på vestsiden.[8]

SS-sjef Heinrich Himmler instruerte om at alle i Warszawa skulle drepes, menn, kvinner og barn. Feltmarskalk Walter Model ville ikke at Wehrmacht skulle medvirke til slikt og overlot det til SS. Armia Krajowa behandlet vanlige tyske soldater som krigsfanger mens SS-menn ble henrettet på stedet. Tyske styrker brukte til dels kvinner og barn som levende skjold for sine stridsvogner da de angrep Armia Krajowas stillinger. Tyske styrker ødela kulturminner med viten og vilje. SS' drev summarisk henrettelse av sivile og dette fokus på drepe polakker hemmet den tyske militære offensiven. Den tyske brutaliteten førte til store flyktningestrømmer mellom ulike deler av byen, mens sivilebefolkningen forlot ikke byen og sluttet i stor grad opp om Armia Krajowa på grunn av tyskernes brutalitet. I varmen i august ble det vannmangel og etterhvert matmangel. Mens allierte styrker nærmet seg fra øst og vest, brukte Tyskland store militære ressurser på å utslette Warszawa.[8]

Mens kampene pågikk ga polakkene ut aviser, behandlet pasienter i improviserte klinikker, det ble avholdt gudstjenester og guttunger opprettholdt en brevdistribusjon i kloakken.[8]

Etter massakren i Wola og raseringen av Gamlebyen fortsatte kampene i september i andre deler byen holdt av opprørerne. Brutaliteten de foregående ukene styrket polakkenes motstandsvilje og tyskerne så etter mulighet til å avslutte kampene. Bach-Zelewski fikk 7. september ordre fra Hitler om å behandle Armia Krajowa som regulære styrker. Bach-Zelewski la en plan for tømming av byen 30. september før det var inngått kapitualsjonsavtale med motstandsbevegelsen. Kapitulasjonsavtalen ble signert 2. oktober og tømming av byen begynte 3. oktober. På dette tidspunkt var en god del av byen intakt mens noen områder var lagt helt i ruiner. Omkring 600.000 sivile hadde overlevd og disse ble sendt til transittleir i Pruszkow; av disse ble 60.000 sendt til konsentrasjonsleirer (inkludert Auschwitz) og 90.000 på tvangsarbeid i Tyskland.[2]

Massakren i Wola

Bydelen Wola.
General Rainer Stahel (1892-1955), døde i sovjetisk krigsfangenskap.

I løpet av få dager fra og med 5. august drepte de tyske styrkene omkring 40.000 hovedsakelig sivile i bydelen Wola. Dette var en de største massakrene under andre verdenskrig, på størrelse med Babij jar og Aktion Erntefest. Dirlewangers brigade drepte 5. august rundt 12.500.[2]

SS-general Heinz Reinefarth angrep 5. august Wola med mannskap fra SS, politi og Wehrmacht inkludert Oskar Dirlewangers brigade. Dirlewanger hadde som mål å komme general Rainer Stahel, som var omringet i sitt hovedkvarter i Brühl-palasset, til unnsetning. Dirlewanger sendte sivile, inkludert kvinner og barn, foran seg til å rydde barrikadene i Wolska-gaten. Etterhvert som Dirlewangers folk rykket frem ødela de alle bygninger de passerte med bensin eller granater. De drepte alle sivile de kom over: For eksempel i et barnehjem ble 350 barn drept, fra Wolski-sykehuset ble 2000 hentet ut og henrettet hvorpå sykehuset ble brent, og de tok med seg kvinnelige sykepleiere som ble hengt nakne etter voldtekt. Tvangsarbeidere ble 8. august sendt til Ursus-fabrikken for å brenne likene av 5000 sivile massakrert der tre dager tidligere. Drepingen ble 6. august forsinket av mangel på ammunisjon. General Vormann noterte at han mistet 6 soldater og knapt 30 var såret, samtidig var 10.000 polakker drept.[2]

Gamlebyen

Etter massakren i bydelen Wola (5-8. august) rettet Bach-Zelewski angrepet mot Gamlebyen med sikte blant annet på opprette forbindelse med den 9. tyske arme via Kierbedź-broen samt Citadell-jernbanebroen (polsk: Most przy Cytadeli). Disse to broene var intakte og nær Gamlebyen. Formiddag 13. august angrep 39.000 tyske støttet av 26 stridsvogner, artilleri og fly Gamlebyen. I løpet av få dager var en tredjedel av Gamlebyen lagt i ruiner. Flere tusen sivile ble drept. Bach-Zelewski hadde offisielt stanset utstrakte massakrer på kvinner og barn særlig fordi det skapte et kaos som hindret militær fremgang. Motstandsbevegelsens 5000 soldater kontrollerte 17. august på litt over 1000 x 1000 meter. Opprørerne slo tilbake flere angrep hver dag, men måtte gi opp mer og mer av ruinene. Motstandsbevegelsen i Gamlebyen hadde 1. september brukt opp sin ammunisjon og Gamlebyen ble evakuert gjennom kloakken. Tyske styrker inntok Gamlebyen 2. september og massakrerte et stort antall sårede, syke, funksjonshemmede og gamle. Omkring 30.000 sivile ble drept i Gamlebyen og rundt 5000 motstandsfolk. Omkring 35.000 ble internert i konsentrasjonsleirer eller sendt til Tyskland på tvangsarbeid.[2]

Kapitulasjon

Den tyske hæren gikk 2. oktober med på å behandle soldater i Armia Krajowa som krigsfanger i henhold til Geneve-konvensjonen og de polske styrkene kapitulerte. På denne tiden hadde polakkene kontroll over noen mindre områder i sentrum av byen. General Bor forsøkte uten hell å komme i forbindelse med de sovjetiske styrkene øst for byen. General Bor ga 5. oktober ordre til Armia Krajowa om å overgi seg: 15.400 ble tatt som krigsfanger og marsjert ut av byen. Armia Krajowa hadde mistet rundt 22 000, noen tusen var savnet og opp mot 200 000 sivile var døde. De sivile døde ved massehenrettelser, bombing og branner. Erich von dem Bach-Zelewski (kommandant for de tyske styrkene fra 5. august) anslo de tyske tapene til 20 000; general Bor anslo at 10 000 tyske soldater var drept, 9 000 såret og 7 000 savnet. I henhold til kapitulasjonsavtalen måtte alle sivile forlate byen.[8][48][6][3] De sivile ble internert. I strid med kapitulasjonsavtalen ble 90.000-100 000 polske sendt på tvangsarbeid i Tyskland og 10 000 ble sendt til Auschwitz, Mauthausen og Ravensbrück.[3][2]

I de første ukene av oppstanden prøvde Warszawas befolkning på de polskkontrollerte områdene å gjenopprette det normale livet i sitt frie land. Kulturlivet pulserte, med teatre, postkontorer, aviser og lignende aktiviteter. Barn fra De polske speidere arbeidet som budbringere for en undergrunnsposttjeneste, og risikerte livet daglig mens de brakte all informasjon som kunne være til hjelp for sitt folk. Nær enden av oppstanden, gjorde mangelen på mat, medisin, samt overbefolkning og tyske luft- og artilleriangrep situasjonen for sivile mer og mer desperat.

Opprører kommer opp fra kloakken og går i fangenskap, 27. september 1944.
Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1994-054-30 / August Ahrens / CC-BY-SA 3.0

Siden den avdekket sovjetisk adferd på sitt verste - i bunn og grunn var den et sent eksempel på et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere - prøvde kommunistregimet etter krigen lenge å legge lokk på historien.

Historikeren Norman Davies i Europa i krig, s. 330–331

Som følge av mangel på ytre støtte (blant annet fra Den røde armé), og noen andre faktorer, mislyktes Warszawa-oppstanden og Operasjon Burza i sitt hovedmål: å frigjøre deler av de polske territoriene, slik at man kunne opprette en regjering lojal mot den polske eksilregjeringen i London, istedenfor en sovjetisk marionettstat. Det er også verdt å nevne at sovjeterne stanset all offensiv i Polen for å la tyskerne knuse oppstanden.[49]

Mange av dem som mistet livet var personer som ville ha spilt en viktig rolle i landets gjenopprettelse, skjønt en stor del av den polske intelligentsiaen var allerede blitt drept under den sovjetiske og tyske invasjonen i 1939.

Alliert bistand og Sovjetunionens rolle

Motstandsfolk i fangenskap 5. oktober 1944.

Armia Krajowa var den største motstandsbevegelsen i Europa og et betydelig hinder i Stalins planer. I mai 1943 etablerte Stalin en polsk kommunistisk hær med Zygmunt Berling som kommandant og Berling ble samtidig general i Den røde arme. Stalin etablerte også en kommunistisk undergrunnsbevegelse som alternativ til Armia Krajowa. Inne i Warszawa var det noen hundre kommunister. Da oppstanden begynte hadde Berlings hær 90 000 soldater som sto rett øst for Warszawa. I frigjorte Lublin ble en kommunistisk marionettregjering, Den nasjonale frigjøringskomite også kalt Lublin-komiteen, opprettet som alternativ til eksilregjeringen i London. Det polske kommunistpartiet i Moskva benektet den første uken at det pågikk et opprør og beskyldte Armia Krajowa for å være nazikollaboratører. Stalin omtalte lederne for Armia Krajowa som en håndfull maktsugne kriminelle og kalte oppstanden et kriminelt eventyr.[50][8][7]

General Rokossovskij skrev i sine memorarer om hva han så 2. august:[51]

Fra et utkikkspunkt som var blitt satt opp på en høy fabrikkpipe kunne vi se Warszawa. Byen var dekket av røykskyer. Her og der var det hus som brant. Bomber og granater eksploderte. Alt tydet på at striden var i gang.[51]

Konstantin Rokossovskij

Winston Churchill informerte Stalin 2. august om at britene ønsket å hjelpe opprørerne; Stalin svarte at han ikke trodde noe på meldinger om oppstand. Natten 8-9. august slapp allierte fly for første gang beholdere med våpen og ammunisjon. Det britiske flyvåpenet sendte 79 flyturer 13-16. august med store tap. De store amerikanske bombeflyene var bedre egnet til et slikt oppdrag, men det forutsatte bruk av sovjetiske flybaser. President F.D. Roosevelt og hans generalstab hadde lite lyst til å medvirke i stor forsyningsoperasjon innenfor en krigssone som var sovjetisk ansvarsområde. Roosevelt mente han hadde etablert et konstruktivt og godt samarbeid med Moskva (blant annet med tanke på å angripe Japan fra russiske baser i Sibir) og ville ikke sette dette på spill ved å konfrontere Stalin om Warszawa. President Władysław Raczkiewicz og andre polske ledere appellerte til USA om hjelp. USA gjorde ikke noe for å støtte oppstanden før midten av august.[7][38]

Churchill var opptatt av å støtte motstandsbevegelsens oppstand. Han var oppbragt over Stalins likegyldighet overfor Warszawa, men delte ikke eksil-polakkenes syn at Stalin holdt tilbake sine styrker for å la tyske styrker utslette kommunistenes rivaler i Armia Krajowa. Churchill foreslo for Roosevelt å stanse hjelpesendinger til Sovjetunionen om Stalin ikke lot vestallierte fly bruke sovjetiske flybaser.[50] Churchill la stadig press på Roosevelt for å sette igang forsyninger med amerikanske fly.[7]

Churchill vurderte i slutten av august å sende amerikanske med forsyninger og lande på sovjetiske flyplasser uten Stalins klarsignal. Roosevelt mente dette var politisk for risikabelt. USA og Storbritannia anerkjente 29. august Armia Krajowa som en av de alliertes regulære styrker og dermed beskyttet under krigens folkerett.[7]

USAs ambassadør W. Averell Harriman forsøkte på oppdrag fra Roosevelt å få sovjetisk tillatelse til å bruke sovjetiske flybaser i forbindelse med flyslipp over Warszawa. Stalin svarte Harriman og Churchill 15. august at de ikke ønsket å støtte det "tankeløse eventyret" som pågikk i Warszawa. Harriman meldte straks til Roosevelt at det ikke var tekniske eller operative problemer som hindret Sovjetunionen å bistå, men hensynløs politisk kalkulasjon ("...refusal is based not on operational difficulties or denial that the resistance exists but on ruthless political considerations"). Det var særlig utenriksminister Cordell Hull som overfor Roosevelt argumenterte for at USA og Storbritannia ikke kunne svikte polakkene. Saken var offentlig kjent i USA og det var uro blant Roosevelts rådgivere for at manglende støtte til polakkene kunne bli en valgkampsak samme høst. Det amerikanske flyvåpenet så for seg en operasjon med 70 bombefly og 100 kampfly der 50 bombefly skulle slippe forsyninger over Warszawa mens øvrige tunge bombefly skull rettes mot tyske flybaser ved Warszawa. USAs utenriksdepartement konkluderte i september med at Stalin ikke ville støtte oppstanden av politisk motiver: for undergrave Stanisław Mikołajczyk posisjon og sikre at den sovjetisk-støttede Lublin-komiteen skulle få mest mulig kontroll over Polen.[7]

Det er uklart i hvilken grad og hvor raskt de sovjetiske styrkene øst for Wisla faktisk kunne ha kommet motstandsbevegelsen til unnsetning om Stalin hadde gitt tillatelse.[39][41] I ettertid har det vært pekt på at sovjetiske styrker hadde utfordringer ved Wisla: Blant annet mislykkes forsøk i september på å sende polske enheter i Den røde armeen over elven og senere forsøk på å ferge stridsvogner over ble stanset av tyske bombing. Den amerikanske historikeren Arthur Schlesinger jr. fremhever at Stalin samtidig hindret alliert flyslipp og hadde klar politisk gevinst av at Armia Krajowa ble utslettet.[10]

De vestallierte hadde flybaser i Italia, men de hadde problemer med å fly helt til Warszawa med forsyninger og returnere til Italia. Britiske myndigheter konkluderte tidlig i september at det amerikanske flyvåpenet var best egnet til å gjennomføre en omfattende forsyningsoperasjon med langtrekkende fly.[7] Stalin avslo opprinnelig britiske og amerikanske forespørsler om mellomlanding i sovjetiske område for å fylle drivstoff. Stalin hevdet at han ikke var i stand til å gi noen form for bistand til opprørerne i Warszawa. Stalin ga tillatelse 13. september om tilførsel av noen ubetydelige forsyninger med sovjetiske fly. Noen få allierte fly med polsk mannskap nådde frem med forsyninger. Den britiske generalen John Slessor kalte den sovjetisk handlemåten et kaldblodig svik. USAs ambassadør W. Averell Harriman mente det ikke var tekniske eller operative problemer som hindret Sovjetunionen å bistå, men hensynsløs politisk kalkulasjon.[7][8] Lublin-komiteen støttet av Stalin ble senere anerkjent som landets regjering.[7]

Sovjetiske styrker sikret 4. august to brohoder på vestsiden av elven og stanset fremrykkingen der.[2] Sovjetiske styrker inntok 10. september forstaden Praga på østsiden av elven og tyske infanteristyrker trakk seg tilbake. Polsk-sovjetiske styrker nådde 13. september broene over Wisla; tyske styrker sprengte alle broer unntatt den nordligste som panserstyrkene brukte til å trekke seg tilbake. Sovjetiske fly slapp 13. september matforsyninger (amerikansk hermetikk) over Warszawa. Sovjetiske fly fortsatt flyslippene til 29. september. Til sammen slapp sovjetiske fly vel 50 tonn og mye ble ødelagt fordi slippene var uten fallskjerm. General Bor meldte at matforsyningene kom i tid fordi det praktisk talt ikke var mat igjen.[7]

Stalin ga 13. september tillatelse til at amerikanske fly kunne bruk sovjetiske flybaser. Den amerikanske forsyningsoperasjonen, kalt Frantic 7, kom praktisk i gang 18. september da 110 B-17 støttet av tre grupper P-15 tok av fra britiske flyplasser. Flyverne så flammene i Warszawa på 60 kilometers avstand. Av 1284 containere sluppet med fallskjerm havnet knapt 300 hos polakkene. 105 B-17 landet på sovjetiske flyplasser. Den amerikanske ledelsen var ikke fornøyd fordi bare en fjerdedel av forsyningene kom frem og kostnaden var tap av og skader på fly. General George Marshall ønsket ikke gjennomføre flere flyvninger.[7]

Den amerikanske historikeren Richard Lukas konkluderte med at den allierte bistanden kom for sent og var for liten til å noen betydning for kampene. Lukas fremholdt at sovjetiske styrker kunne ha bidratt med forsyninger tidligere, kunne ha bombet tyske stillinger, kunne tillat amerikanske fly tidligere og kunne ha satt seg i forbindelse med opprørerne på den andre siden av elven.[7]

Byens ødeleggelse

Skisse over kloakksystemet som motstandsbevegelsen brukte til å bevege seg mellom bydeler.
Brühl-palasset (oppført 1642) ble brukt av Wehrmacht; helt ødelagt i desember 1944.
Brühl-palasset etter systematisk ødeleggelse i 1944.

Etter at Warszawas befolkning som hadde overlevd oppstanden var blitt fordrevet, begynte tyske styrker på Hitlers ordre å ødelegge det som var igjen av byen. Egne tyske avdelinger ødela kulturminner, fabrikker, andre bygninger og boliger.[3][17]

Ifølge tyske planer skulle byen gjøres om til en innsjø. Spesielle grupper av ingeniørsoldater ble sendt gjennom hele byen for å brenne og rive ned det som var igjen, bygning for bygning. Det ble lagt spesiell vekt på historiske monumenter, polske nasjonalarkiver og severdigheter – ingenting skulle være igjen av det som en gang var en by. Av 957 verneverdige bygninger ble 782 helt ødelagt og 141 delvis ødelagt, 35 var intakte etter raseringen. Tyske styrker rakk ikke å fullføre ødeleggelsene fordi de sovjetiske styrkene gjennopptok fremrykkingen.[2][4] Frem til januar 1945 var 85 % av bygningene ødelagt:[1] 25 % som følge av selve oppstanden, 35 % som følge av systematiske tyske aksjoner etter oppstanden, og resten som følge av den tidligere gettooppstanden i 1943 (15 %) og invasjonen av Polen i 1939 (10 %).[trenger referanse] På vestsiden av elven ble 92 % av byen ødelagt, mens 56 % av østsiden (Praga) ble ødelagt.[3] Ødeleggelsene omfattet 74 millioner m3 bygningsvolum av totalt 105 millioner. Vannforsyning, strøm, telefonsystem og jernbane var ødelagt.[2]

Materielle ødeleggelser omfattet 10 455 bygninger, 923 historiske bygninger (94 %), 25 kirker (deriblant Allehelgenskirken), 14 bibliotek (blant annet Nasjonalbiblioteket), 81 grunnskoler, 64 høyskoler, Universitetet i Warszawa og Det tekniske universitet i Warszawa, samt mesteparten av de historiske monumentene, så vel som arkiver og utallige kunstverk. Nesten én million mennesker mistet alle eiendommene sine.

Med ødeleggelsen av Warszawa – da en av Europas aller vakreste og mest sofistikerte byer (kjent som Østens Paris) – skjedde et ugjenopprettlig tap av en flerhundreårig kulturell og materiell eiendom.

Det nøyaktige omfanget av ødeleggelsene av privat og offentlig eiendom så vel som kunst samt kultur- og vitenskapsmonumenter er ukjent, men utvilsomt enorm. En egen historisk kommisjon har anslått ødeleggelsene til 54,6 milliarder amerikanske dollar (2004-kurs), skjønt dette tallet tar kun hensyn til skadene på offentlig, og ikke privat eiendom. Ødeleggelsene var så omfattende at man for gjenoppbyggingen av den historiske delen av Warszawa måtte blant annet ta i bruk malerier av byen fra 1700-tallet, av de to italienske kunstnerne Marcello Bacciarelli og Canaletto den yngre.

Etterspill

Sovjetiske styrker rykket inn i Warszawa 17. januar 1945 og rykket raskt frem fra Wisla mot Oder.[39] Da var det 162 000 innbyggere igjen i byen (mot 1,3 millioner før krigen), av disse omkring 20 000 på vestsiden som praktisk talt var tømt for mennesker etter oppstanden. I 1946 var folketallet 460 000 i Warszawa.[52][4] I 1990 var folketallet omlag 1,6 millioner.[53]

Heinz Reinefarth (1903-1979) ble ikke dømt for noe etter krigen og arbeidet som jurist og var ordfører i Westerland på Sylt.

Manglende sovjetisk støtte under oppstanden økte polakkenes bitterhet overfor Sovjetunionen.[39] Konstantin Rokossovskij, som ledet de sovjetiske styrkene, ble forsvarsminister i Polen i 1949.[54] Under kommunistene i etterkrigstiden ble oppstanden fortiet.[41]

Bach-Zelewski, Dirlewanger og Reinefarth ble dekortert av Hitler for å ha slått ned oppstanden. Reinefarth uttalte til Ostdeutscher Beobachter at fienden var overvunnet og fienden fikk et tap på en kvart million personer. Dwight D. Eisenhower, alliert øverstkommanderende, besøkte den nylig frigjorte byen og uttalte at han aldri hadde sett ødeleggelse med slik bestialitet.[2]

Janusz Piekałkiewicz (1925-1988) gikk 17 år gammel inn i den polske undergrunnsbevegelsen og deltok i oppstanden. Hans onkel Jan Piekałkiewicz var politisk leder av den polske undergrunnen til han ble drept av nazistene i 1943. Piekałkiewicz ga ut flere bøker om andre verdenskrig blant annet et verk i mange bind Den andre verdenskrig på norsk på Peter Asschenfeldts forlag.[38][55]

Ved 50-års markeringen i 1994 talte Tysklands president Roman Herzog ved minnesmerket over de som falt i oppstanden. Herzog ba om tilgivelse for alle ugjerninger tyskerne hadde begått mot polakkene. President Boris Jeltsin meldte avbud.[56]

Gjenreising

Opprydning etter ødeleggelsene og gjenoppbygging begynte kort tid etter at sovjetiske styrker inntok byen.[1][48] Det ble diskutert å forlate den ødelagte byen og gjenoppbygge den et annet sted. Blant annet i eksilmiljøet i Storbritannia ble det diskutert om Gamlebyen (polsk: Stare Miasto) overhode skulle bygges opp igjen og modernistisk orienterte arkitekter foreslo å benytt anledningen til å reise en moderne by på ruinene. Innbyggerne begynte nokså spontant å rydde gatene og det ble satt i gang innsamling av penger for å betale for gjenreising av Gamlebyen.[57] I forbindelse med gjenreisingen ble utført arkeologiske undersøkelser på stedet.[4]

Det ble et hardere politiske klima på slutten av 1940-årene og i 1949 satte presidenten i gang en seks-års-plan for gjenreising av byen; med dette ble gjenreisningsarbeidet lagt inn i kommandostrukturen i landets planøkonomi. I Polen ble sosialrealisme den offentlige stilretning for arkitektur. Warszawa bød på en god mulighet for det nye regimet til å vise seg frem og skape et samfunn for fremtiden. Gjenreisingen av Warszawa ble feiret med nasjonal stolthet.[57] Gamlebyen ble gjenoppbygget så nøyaktig som mulig med kirker, slott og bymur. Utenfor gamlebyen ble det reist en moderne storby med høyhus og brede avenyer.[58] Planer om å anlegge metro ble sløyfet på grunn av dårlige grunnforhold. Den moderne byen ble utformet etter sosialistiske ideer.[4]

De gjenreiste bygningene og fasadene i Gamlebyen er stort sett ikke slik bygningen var rett før krigen. Istedet ble bygningenes og områdets utseende undersøkt i kildene og de gjenreiste byggene ble utformet på en representative måte for byggets og stedets historie. Boligbygg og kontorbygg fikk et moderne interiør, mens kirker og museer fikk et historisk interiør.[4]

I 1980 ble Gamlebyen oppført på UNESCOs liste over verdens kulturminner.[4]

Rettsoppgjør

Ved rettsoppgjøret en tid etter krigen ble Bach-Zelewski dømt for saker fra før krigen. Ingen av dommene hadde tilknytning til hans aktiviteter i Polen under andre verdenskrig eller til hans rolle under holocaust.[59] Hitler tildelte Bach-Zelewski og Dirlewanger jernkorset 30. september 1944 for innsatsen under oppstanden (før polsk kapitualsjon).[60] Dirlewanger ble i Bayern tatt til fange av franske soldater og døde der 5. juni 1945 under uklare omstendigheter trolig etter å ha blitt banket opp av polakker som kjent ham igjen.[61][62][63][44] Heinz Reinefarth vitnet i Nürnberg. Reinefarth ble ikke tiltalt for noe av det han medvirket til i Polen. Han arbeidet som jurist og var ordfører i byen Westerland på Sylt.[64] Vest-tyske myndigheter og den amerikanske okkupasjonsmakten avslo utlevering til Polen. Reinefarth var som kommandant ansvarlig for drap på flere titusen sivile.[5][65][66][67] Paul Otto Geibel (1898-1966) ble arrestert og dømt i Tsjekkoslovakia som utleverte ham til Polen etter soning. En polsk domstol dømte Geibel i 1954 til livstid i fengsel; saken gikk for lukkede dører fordi de kommunistiske myndighetene fryktet at rettssaken kunne være i strid med deres narrativ om oppstanden. Geibel tok sitt eget liv i polsk fengsel. Geibel var den eneste høyere offiser dømt for ugjerningene i Warszawa.[68] Bronislav Kaminski ble trolig drept av SS i august 1944 fordi han var for egenrådig.[45] Rainer Stahel var i Bucurest i krigens sluttfase og ble arrestert sovjetiske styrker der; han døde i sovjetisk fangeleir i 1955.[46]

Bilder

  • Warszawaoppstanden
  • Forhandlinger om evakuering av sivile mellom tyske offiserer og polsk røde kors (Maria Tarnowska med armbind).
    Forhandlinger om evakuering av sivile mellom tyske offiserer og polsk røde kors (Maria Tarnowska med armbind).
  • Utsikt over Warszawa i 1775 av Canaletto
    Utsikt over Warszawa i 1775 av Canaletto
  • Barrikade i en av Warszawas gater
    Barrikade i en av Warszawas gater
  • Unge opprørere
    Unge opprørere
  • Tysk soldat med flammekaster setter fyr på bygning, tidlig september 1944 Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1996-057-10A / Schremmer / CC-BY-SA 3.0
    Tysk soldat med flammekaster setter fyr på bygning, tidlig september 1944
    Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1996-057-10A / Schremmer / CC-BY-SA 3.0
  • Tyske soldater tatt til fange av opprørere Foto: Imperial War Museum
    Tyske soldater tatt til fange av opprørere
    Foto: Imperial War Museum
  • Opprørere henrettet av tyske styrker, 23. september 1944
    Opprørere henrettet av tyske styrker, 23. september 1944
  • Warszawaoppstanden, 1944
    Warszawaoppstanden, 1944
  • Warszawa etter krigen
    Warszawa etter krigen

Referanser

  1. ^ a b c Øst-Europa. Gyldendal. 1987. ISBN 8205173052. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y Kay, Alex J. (2021). Empire of Destruction: A History of Nazi Mass Killing. Yale University Press. ISBN 978-0-300-23405-3. doi:10.2307/j.ctv1z9n1qs.21. 
  3. ^ a b c d e f g h Tucker, Erica L. (2011). Remembering Occupied Warsaw: Polish Narratives of World War II. Cornell University Press. ISBN 978-0-87580-655-6. doi:10.7591/j.ctv177td9b.10. 
  4. ^ a b c d e f g h Niemczyk, Maria (1998). «City Profile — Warsaw (Warszawa)». Cities. 15 (4): 301–311. ISSN 0264-2751. doi:10.1016/s0264-2751(98)00024-9. Besøkt 19. juni 2024. 
  5. ^ a b Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.13. 
  6. ^ a b Dyrhaug, Tore (1984). Europeisk etterkrigspolitikk - og vår egen. no#: Den Norske atlanterhavskomité. ISBN 8290161182. 
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Lukas, Richard C. (1975). «The Big Three and The Warsaw Uprising». Military Affairs. 39 (3): 129–135. ISSN 0026-3931. doi:10.2307/1986905. Besøkt 16. juni 2024. 
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Joes, Anthony James (2007). Urban Guerrilla Warfare. University Press of Kentucky. doi:10.2307/j.ctt2jckq0.4. 
  9. ^ Vogt, Johan (1977). Okkupasjon og statsfornuft. no#: Cappelen. ISBN 8202039045. 
  10. ^ a b c d Schlesinger, Arthur (1967). «Origins of the Cold War». Foreign Affairs. 46 (1): 22–52. ISSN 0015-7120. doi:10.2307/20039280. Besøkt 17. juni 2024. 
  11. ^ Lundestad, Geir (1991). Øst, vest, nord, sør. Hovedlinjer i internasjonal politikk 1945-1990. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200213129. 
  12. ^ Davies 2005, s. 53-57, 69.
  13. ^ Davies 2005, s. 110.
  14. ^ Davies 2005, s. 112.
  15. ^ a b Anderson, Gary; Herr, Kathryn (2007). «Warsaw Ghetto Uprising». Encyclopedia of Activism and Social Justice. Thousand Oaks, California. doi:10.4135/9781412956215. 
  16. ^ Davies 2005, s. 113-114.
  17. ^ a b Wójcik, Adrian; Bilewicz, Michał; Lewicka, Maria (1. august 2010). «Living on the ashes: Collective representations of Polish–Jewish history among people living in the former Warsaw Ghetto area». Cities. 4. 27: 195–203. ISSN 0264-2751. doi:10.1016/j.cities.2010.01.002. Besøkt 19. juni 2024. 
  18. ^ «Warsaw». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 19. juni 2024. 
  19. ^ Davies 2005, s. 258.
  20. ^ a b c Davies 2005, s. 185.
  21. ^ Davies 2005, s. 186.
  22. ^ Maddox, Robert James (1987). «Truman, Poland, and the Origins of the Cold War». Presidential Studies Quarterly. 1. 17: 27–41. ISSN 0360-4918. Besøkt 17. juni 2024. 
  23. ^ Davies 2005, s. 196.
  24. ^ Davies 2005, s. 197.
  25. ^ Fischel, J. R. (2010). Historical dictionary of the Holocaust (Vol. 42). Scarecrow Press.
  26. ^ Edelheit, A. (2018). History of the Holocaust: a handbook and dictionary. Routledge.
  27. ^ Mędykowski, Witold Wojciech (2018). «Harvest Festival (Erntefest)—Extermination of the Remaining Jews in the District of Lublin». Macht Arbeit Frei?. Academic Studies Press. s. 273–291. ISBN 978-1-61811-596-6. doi:10.2307/j.ctv75d8v5.13. Besøkt 6. april 2024. 
  28. ^ Burstin, Barbara Stern (1980). «The Warsaw Ghetto: A Shattered Window on the Holocaust». The History Teacher. 13 (4): 531–541. ISSN 0018-2745. doi:10.2307/494023. Besøkt 15. juni 2024. 
  29. ^ Davies 2005, s. 214.
  30. ^ Davies 2005, s. 62-63.
  31. ^ a b Davies 2005, s. 69.
  32. ^ Davies 2005, s. 149.
  33. ^ Blackwell, James W. (2011). «The Warsaw Uprising: The View from Lublin». The Slavonic and East European Review. 2. 89: 274–300. ISSN 0037-6795. doi:10.5699/slaveasteurorev2.89.2.0274. Besøkt 16. juni 2024. 
  34. ^ Davies 2005, s. 69-70.
  35. ^ Davies 2005, s. 72-73.
  36. ^ «Lublin/Majdanek Concentration Camp: Conditions». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 27. juli 2023. 
  37. ^ «Killing Centers: An Overview». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 27. juli 2023. 
  38. ^ a b c d e Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig, 9: Tysklands og Japans tilbaketog. P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105556. 
  39. ^ a b c d e Deutscher, Isaac (1950). Stalin. En politisk biografi. no: Cappelen. 
  40. ^ Davies 2005, s. 217-218.
  41. ^ a b c Johansen, Jahn Otto (1981). Det polske drama. no#: Cappelen. ISBN 8202048257. 
  42. ^ Davies 2005, s. 90-91.
  43. ^ a b Ziemke, Earl F. (1982). Den russiske bjørn. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205116776. 
  44. ^ a b Rozett, R., & Spector, S. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge.
  45. ^ a b Erickson, John (1994). Barbarossa: The Axis and the Allies. Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-1111-9. doi:10.3366/j.ctvxcrd44.21. 
  46. ^ a b Davies 2005, s. 249.
  47. ^ Richie, A. (2013). Warsaw 1944: Hitler, Himmler, and the Warsaw Uprising. Macmillan.
  48. ^ a b Dau, Mary (1990). Øst-Europas Hvem hva hvor. Schibsted. ISBN 8251613574. 
  49. ^ Westad (2017), s. 61
  50. ^ a b Kitchen, Martin (1987). «Winston Churchill and the Soviet Union during the Second World War». The Historical Journal. 30 (2): 415–436. ISSN 0018-246X. Besøkt 18. juni 2024. 
  51. ^ a b Davies 2005, s. 183.
  52. ^ Birkenes, Jon (2001). Polen. no#: Gyldendal. ISBN 8205273839. 
  53. ^ Fuhrmann, Magdalena (1. november 2019). «Spatial, social and economical dynamic of contemporary Warsaw – City profile». Cities. 94: 286–295. ISSN 0264-2751. doi:10.1016/j.cities.2019.05.012. Besøkt 19. juni 2024. 
  54. ^ Bjøl, Erling (1979). Duellen uten ende. Internasjonal politikk etter 1945. Cappelen. ISBN 8202041090. 
  55. ^ Wróbel, P. (2014). Historical Dictionary of Poland 1945-1996. Routledge.
  56. ^ Bratbak, Bjørn (1994). Polen. Polsk-Skandinavisk Forskningsinstitut. ISBN 8789048342. 
  57. ^ a b Crowley, David (1997). «People's Warsaw / Popular Warsaw». Journal of Design History. 10 (2): 203–223. ISSN 0952-4649. Besøkt 18. juni 2024. 
  58. ^ Faarlund, Thorbjørn (1977). Polen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203081657. 
  59. ^ Arendt, Hannah: Eichmann in Jerusalem: the banality of evil, side 7, New York: Viking Press 1963.
  60. ^ Davies 2005, s. 409.
  61. ^ Davies 2005, s. 539.
  62. ^ Rhodes, R. (2007). Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust. Vintage.
  63. ^ Ingrao, C. (2013). The SS Dirlewanger Brigade: The History of the Black Hunters. Skyhorse Publishing Inc..
  64. ^ Richie, A. (2013). Warsaw 1944: Hitler, Himmler, and the Warsaw Uprising. Macmillan.
  65. ^ Goda, N. J. W. (2015). [Review of Der Fall Reinefarth: Eine biographische Studie zum öffentlichen und juristischen Umgang mit der NS-Vergangenheit, by P. Marti]. The German Quarterly, 88(4), 585–586. https://www.jstor.org/stable/24756692
  66. ^ Epstein, C. (2010). Model Nazi: Arthur Greiser and the occupation of western Poland. Oxford University Press, USA.
  67. ^ Lukas, Richard C. (1982). Bitter Legacy: Polish-American Relations in the Wake of World War II. University Press of Kentucky. doi:10.2307/j.ctt130j3kt.8. 
  68. ^ Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.13. 

Kilder

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Warszawaoppstanden&oldid=24541133»