Frits Thaulow var en ledende norsk landskapsmaler i de naturalistiske 1880-årene og var fra omkring 1889 også en kjent og beundret skikkelse innenfor det europeiske kunstliv. Fra 1892 var han bosatt i Frankrike. Hans følsomhet for fargen og for innholdets poesi gjorde hans naturalisme meningsfull for kolleger, kritikere og publikum i to generasjoner (naturalistene og nyromantikerne).
Thaulow var født i Christiania som sønn av en velstående apoteker, og både det liberale hjemmet i Storgata og hele bymiljøet for øvrig ble siden hans mentale og kulturelle holdepunkt i tilværelsen. Bjørnstjerne Bjørnson vanket i hjemmet, man leste bøker og gikk i teater, og Thaulow hadde et talent for vennskap og evne til initiativ som kom fullt ut til sin rett da han slo igjennom som maler omkring 1880.
Etter å ha oppfylt farens ønske om at han skulle ta apotekerutdannelse først, drog Thaulow mot slutten av 1870 til København for å bli marinemaler. Frem til 1873 fikk han veiledning av den fremste danske mester i faget, C. F. Sørensen, og deretter mer vesentlige impulser fra den viktigste norske marinemaler Hans F. Gude i Karlsruhe 1873–75. Deretter tilbrakte han tre vintrer i Paris i et norsk-svensk kunstnermiljø og gjorde seg kjent med nyere tendenser i fransk kunst. Den svenske maler Carl Skånberg kan ha påvirket ham mer direkte, og på Salongen 1879 ble han oppmerksom på og begeistret for Jules Bastien-Lepage, som den gang ble beundret som leder for de unge “realistene”. Etter et opphold på Skagen høsten 1879 kom han hjem til Kristiania rett før nyttår 1880.
I begynnelsen av 1880-årene var Thaulows kunst knyttet til selve byen og dens omegn, men med avstikkere til Kragerø, Paris, København, Skottland og Venezia frem til 1885. Han holdt et lite “friluftsakademi” på Modum høsten 1883. Ellers ble det gjerne vår- og sommermotiver i denne første tid, men særlig fra og med 1885 kommer vinteren til. 1888–89 var han mest på Vestlandet; han malte i Telemark 1890, men under oppholdet på Hvalstad i Asker 1891–92 ble mange av hans beste østnorske vinterbilder til, og ofte i stort format.
Mens selv ikke Thaulows beste bilder fra 1870-årene har interessert ettertiden, er innsatsen i 1880-årene av grunnleggende betydning for hele den norske “naturalistiske” malerskolen. Han tilførte den et fornemt preg av intimitet og fargeskjønnhet som inspirerte, og han hadde et åpent øye for talenter omkring seg. Thaulow ble tidlig klar over Edvard Munchs betydning og finansierte hans første utenlandstur 1885, og han tok initiativet til Høstutstillingen 1882. Forholdet til malerkollegene Christian Krohg og Erik Werenskiold kunne være noe skiftende, mens det alltid var godt til Eilif Peterssen og Gerhard Munthe.
Thaulow ønsket ikke å forfekte kunstdoktriner og hevdet aldri at “alt kan males, bare det er godt malt” eller lignende, som er blitt tilskrevet ham som utsagn. Noen impresjonist ble han aldri, skjønt han eksperimenterte med retningen under et Paris-opphold 1882–83. Først 1895 later det til at han ble personlig kjent med Claude Monet, som samme år malte i Norge. At Thaulow gjennom sitt første ekteskap var svoger til den franske maleren og grafikeren Paul Gauguin, er også uten kunsthistorisk betydning.
1892 flyttet Thaulow til Frankrike, som ble hans hjem til hans død 1906. Likevel var han ofte hjemme på maleropphold (1894, 1897–98, 1900–01, 1904 og 1905–06), og under det siste oppholdet tenkte han alvorlig på å flytte hjem for godt.
Under verdensutstillingen i Paris 1889 var Thaulow internasjonal jurymann og knyttet verdifulle kontakter med ledende malere, blant dem “naturalismens” nestor Ernest Meissonier, og 1890 var han med å stifte “Marsmarksalongen”, som han deretter årvisst stilte ut på, siste gang 1907 (etter sin død). Omsetningen av sine bilder lot han ellers en ledende kunsthandler i Paris ta hånd om. Endelig kunne han bruke hele sin arbeidskapasitet som maler og få alt avsatt til gode priser, stille ut på de ledende internasjonale utstillinger og delta i det intense franske kulturliv.
Vennskapet med skulptøren Auguste Rodin kom tidlig i stand, og utvilsomt var Thaulow til stor nytte for både yngre norske malere og malere fra andre nasjoner, som han bistod med så vel gode råd som konkret hjelp. Så sent som i sitt siste leveår pekte han med stor sikkerhet ut de beste av de yngre nordmenn. I et av sine siste brev fra Volendam skrev han til Nikolai Astrup: “Jeg holder Dem og Sohlberg for de betydeligste av vore unge. Overfor mange står jeg ganske uforstående og jeg er absolutt motstander av alle de skissemalere som preker naivitetens religion, at man intet må kunne, hverken tegne eller male.”
Thaulow fant tidlig ut at å male motiver fra selve Paris ikke passet ham, og hans beste maleropphold var derfor i småbyer som Montreuil-sur-Mer 1892–94, Dieppe og landsbyene omkring 1894–98, Quimperlé i Bretagne 1901 og Beaulieu (Corrèze) 1903. Særlig ser det ut til at Quimperlé inspirerte ham til tallrike og varierte bilder av byen selv og elvene i omegnen med sitt vakre landskap og pittoreske folkeliv. Han er også en av de få norske (og europeiske) malere som har fått noe verdifullt ut av Venezia som motiv under sine besøk der 1885, 1897 og 1899, ved å fordype seg i intime detaljer fra byens kombinasjon av vann og arkitektur.
Thaulow mottok en lang rekke æresbevisninger for sin kunstneraktivitet, bl.a. ble han 1905 utnevnt til kommandør av 2. klasse av St. Olavs Orden. Han skrev ypperlige avisartikler, av og til med en selvbiografisk vinkling, om kunsten og dens vilkår, og knappe, innholdsrike brev til kunstnervenner. Som maler var han produktiv og malte i alt 1200–1500 bilder, men ofte i lite format, og han “hovedverker” er ikke nødvendigvis i museene.
Frits Thaulow var gift to ganger, men det første ekteskapet endte i skilsmisse. Hans andre ekteskap var meget lykkelig. 1897 ble han rammet av diabetes, insulin fantes ikke, og han døde 1906, 59 år gammel.
Thaulows kunst tilhører både Norge og Europa, og han beviste på sin måte naturalismens varige berettigelse som stilretning ved å peke på at farge og poesi kan rommes innenfor dens grenser.