Menneskene har alltid vært opptatt av stjernehimmelen. Ved å se på hvordan stjernene og planetene beveget seg over himmelen, kunne man lage kalendere, beregne tid og finne veien.
Før kikkerten ble oppfunnet, kunne menneskene bare se Sola, Månen og noen av planetene i vårt solsystem, i tillegg til noen få tusen stjerner.
Allerede for mer enn 4000 år siden regnet kinesiske astronomer ut når solformørkelser og måneformørkelser ville skje.
Lenge trodde mange at Sola, Månen og planetene beveget seg rundt Jorda.
På 1500-tallet skjedde det flere ting som var veldig viktige for astronomien. Nicolaus Copernicus forsto at det er Sola som er i sentrum, og at Jorda går i bane rundt Sola.
Den tyske astronomen Johannes Kepler oppdaget hvordan planetene i solsystemet beveger seg i bane rundt Sola, og at banene er ellipser og ikke sirkler.
Galileo Galilei var en av de første som brukte teleskop. Med teleskop kunne man se flere ting på himmelen enn det man tidligere hadde kunne studere. Man kunne for eksempel se at planeten Jupiter hadde måner, noe som var helt nytt. Dessuten kunne man se at Melkeveien, som ser tåkete ut når man ser på den med bare øynene, egentlig er veldig mange stjerner tett i tett.
Fra 1900-tallet skjedde store fremskritt i astronomien. På slutten av 1920-tallet oppdaget man at universet fortsatt utvider seg og blir større og større.