«Norge avskaffer Statskirken. Stortinget vil endre Grunnloven og fjerne kristendom som statsreligion», skriver TV2 og andre medier, som får det til å se om som statskirkeordningen ble avskaffet i dag. Og det samme rapporteres av internasjonale medier.

Det blir ramaskrik blant folk som ikke har fulgt med i den livssynspolitiske debatten: « fjerner de kristendommen? då e vell islam det neste då...», « Og der ble Norge ett muslimsk land. Takk Jens. Jeg håper ALDRI du og din regjering kommer tilbake til taburettene nen gang mer..», «De rødgrønne er ikke sanne!! Hvor ’store’ tror de at de er?? 1000 års tradisjon, flagget vårt og grunnloven er byggestenene våre. Er det redselen for mulig å diskriminere noen de er så redde for??». Mens folk som Ludvig Nessa varsler demonstrasjon foran Stortinget 21. mai.

Lederen i Kirkerådet er derimot fornøyd.

Det som har skjedd i dag, er at kirkekomiteen har levert sin innstilling til Regjeringens proposisjon 71 L, «Endringer i kirkeloven m.m.», som ble lagt fram i mars. Som ventet slutter komiteen seg, med små kommentarer, til forslagene i proposisjonen – i tråd med det statskirkeforliket alle stortingspartiene inngikk i 2008. Dette forliket innebærer endringer både i kirkeloven – altså spesialloven som regulerer Den norske kirke – og i Grunnloven – som i dag forankrer statsreligionen. Endringene i kirkeloven som forutsettes av grunnlovsendringene må vedtas før selve endringene i Grunnloven vedtas, for de trer i kraft umiddelbart. Begge deler skjer 21. mai.

Så hva er det egentlig som endres?

Kirkeloven: Kirken får utnevne biskopene selv

Endringene i kirkeloven innebærer at Kongens – dvs Regjeringens og departementets – særlige kirkestyre avvikles. Det betyr at vi heller ikke lenger skal ha en kirkestatsråd. Etter gammel kirkelov er det kongen i statsråd som utnevner nye biskoper, men utnevning av biskoper – og proster – er det nå kirken som overtar ansvaret for. Med andre ord: kirken blir i større grad herre i eget hus.

Av andre konkrete endringer i kirkeloven er at en rekke delegerte myndigheter kirken har fått (fra Kongen) nå blir nedfelt i lovs form, for eksempel myndigheten til å fastsette regler om bruk av kirken utenom kirkelige handlinger, enten til Kirkemøte eller til bispedømmeråd osv.

Men Den norske kirke blir ikke et eget rettssubjekt, og Kongen – dvs Regjeringen eller departementet – har fortsatt et hånd på rattet i enkelte saker. For eksempel kan fortsatt Kongen reise læresak vedrørende en biskop, og det vil fortsatt være Kongen og departementet som skal vurdere de rettslige vilkrene for den forvaltningsmessige avgjørelsen i forbindelse med læresaker, for eksempel om et læreavvik er så omfattende, sentralt og vedvarende at det oppfyller lovens vilkår for avskjed eller lignende.

Da saken ble sendt ut på høring, ble det foreslått å videreføre bestemmelsen om krav om kirkemedlemskap for kirkestatsråd og embedsansatte i departementets kirkeavdeling, men dette ble etter reaksjoner fjernet i det endelige forslaget. Det vil derfor være vanlige forvaltningsregler om habilitet som gjelder også i kirkesaker.

I tillegg beholder kirken gravferdsforvaltningen.

Grunnloven: Den norske kirke grunnlovsforankres

Grunnlovens § 2 – statskirkeparagrafen – endres. Dagens paragraf lyder slik:

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.

Den nye § 2 blir lydende slik:

Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.

Grunnlovens § 4 – om kongen som kirkens overhode – endres. Dagens paragraf lyder:

Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.

Den nye § 4 blir lydende slik:

Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.

Grunnlovens § 16 endres. Dagens paragraf lyder slik:

Kongen anordner al offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om Religionssager, og paaser, at Religionens offentlige Lærere følge de dem foreskrevne Normer.

Den nye paragraf § 16 blir lydende slik:

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.
Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje.

I tillegg oppheves punktet i § 12 om at halvparten av medlemmene i statsråd må bekjenne seg til statens offentlige religion, og punktet i § 27 om at medlemmer i statsråd som ikke bekjenner seg til statens offentlige religion ikke skal delta i behandling av saker som angår statskirken.

Forsvinner statskirkeordningen? Nei.

Endringene innebærer altså at selv om statsreligionen fjernes, «forblive(r) Norges Folkekirke» – og får med dette en grunnlovsforankring.

At dette ikke innebærer en oppheving av statskirkeordningen, ble også understreket i stortingsforliket i 2008, hvor det står eksplisitt at «følgende vesentlige elementer i statskirkeordningen skal
videreføres:
1) Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, jmf, ny § 16.
2) Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt.
3) Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, dvs. at disse fortsatt skal være statstjenestemenn.
4) Den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen.
5) Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer.
6) Staten skal fortsatt sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet.
7) Den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd videreføres som i dag.»

Med andre ord er det fortsatt tette bånd mellom kirke og stat/offentlighet.

Da forliket ble inngått var menneskerettighetsekspert Ingvild Thorson Plesner, som i sin tid satt i Den norske kirkes eget statskirkeutvalg og også har skrevet bøker om statskirkeordningen, blant de kritiske røstene. Hun mente det var lite verdig en grunnlovsreform at man nedfeller grunnlovsendringer gjennom «politisk tautrekking i sene nattetimer (hvor man) helt på tampen kommer fram til en uklar avtale, som man så binder seg til» Hun oppfattet forliket som en statskirkeordning i litt andre former enn i dag.

– Sentrale sider ved dagens norske ordning avvikles, blant annet Kongens kirkestyre og grunnlovsreferansen til statens "offentlige religion". Men dette erstattes samtidig av en annen type statskirkeordning, der grunnloven i stedet viser til "Norges Folkekirke" og der Stortinget fortsatt får en sentral rolle som lovgiver for kirken, også på områder som det kirkelige statsråd hittil har hatt ansvaret for, sa hun til Fritanke.no.

Human-Etisk Forbunds reaksjon var avmålt begeistret, men styreleder Åse Klevland sa til Fritanke.no at dette likevel representerte et avgjørende gjennombrudd for Human-Etisk Forbunds syn som gjør at når dette blir vedtatt ligger veien åpen for et framtidig skille mellom stat og kirke.

Ser verdiparagrafen som arbeidsulykke av symbolsk karakter

Kritikken fra Human-Etisk Forbund var litt krassere i høringsuttalelsen som forbundet leverte i februar i fjor. Blant annet til det at statkirkeordningen og en ekskluderende verdiforankring skrives inn i Grunnloven i 2012.

«At man i tillegg har valgt den lite skjønnsomme betegnelse 'Norges Folkekirke', og dermed konstitusjonelt knytter nasjon og folk til et bestemt trossamfunn, liker vi dårlig. Inntil det blir politisk mulig å ta saken opp igjen, velger vi å se første ledd av forslaget til ny § 2 som en ren arbeidsulykke av symbolsk karakter. Det må utvilsomt være paragrafens andre ledd som utgjør det reelle verdigrunnlaget for den norske stat.», skriver Human-Etisk Forbund i sin høringsuttalelse som ble levert i februar i fjor.

En av de kritiske merknadene til HEF var at kirkestatsråden i sakens anledning hadde omtalt det som at dette handlet om «hva slags kirke VI vil ha». Her var HEFs respons: «Dette mener vi er feil tilnærming: Det handler om hva slags forhold staten Norge skal ha til Den norske kirke og øvrige tros- og livssynssamfunn, og det er et tema som angår oss alle som borgere.»

Og debatten om «den nye verdiparagrafen» – dvs de nye formuleringene i paragraf 2 om at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv» – og hva dette skal bety, har gått og fortsatt går, blant annet på Fritanke.no.

Men mens det er langt igjen til Human-Etisk Forbunds mål om et skille mellom stat og kirke, skriver fagsjef i Human-Etisk Forbund i en kronikk i siste Fri tanke:

«Tidligere har jeg vært bekymret over at Human-Etisk Forbunds livssynspolitiske kjernesaker var surret bort i stat/kirke- og formålsparagrafkompromisser, slik at handlingsrommet de neste årene ville være knøttlite. I dag er jeg betydelig mer optimist og mener det bare er å brette opp ermene og prøve å finne veier rundt den bøygen statskirkeforliket er. For det er bare fram til valget 2013 forliket gjelder. Etter det er det å være med på å legge premissene for neste runde.»