Skandinaviske amfibier og krypdyr

Teksten er hentet fra Dolmen, D. (1993). Feltherpetologisk guide. UNIT, Vitenskapsmuseet, Trondheim.
 

Følgende liste gir en oversikt over amfibier og krypdyr representert i Skandinavia. Arter merket med N forekommer i Norge. Navnene på de norske artene er som anbefalt av Norsk Zoologisk Forening (1976). For arter som ikke finnes i Norge er det ført opp gode navn som er mye brukt i norsk litteratur. I tillegg er «hybridfrosk» brukt som trivialnavn for Rana esculenta.

I historisk perspektiv kan tillegges at subfossile rester av europeisk sumpskilpadde Emys orbicularis (L., 1758) er funnet i Sør-Sverige og i Danmark, og at arten synes å ha overlevd i Danmark inntil moderne tid. Eskulapsnok Elaphe longissima (Laurenti, 1768) ble i årene 1810-1863 funnet tre ganger på Sør-Sjælland i Danmark (Jungersen 1907, Hvass 1971, Curry-Lindahl 1975). Dessuten er uekte karett Caretta caretta (L., 1758) registrert i Norge (nylig død) ved et funn på Vestlandet (Willgohs 1953), uten at den dermed kan reknes med til norsk fauna.

Ut fra utbredelsesmønsteret til sandfirfisla Lacerta agilis kunne en tenke seg at også denne arten fra Sverige kunne overskride grensa til Norge i Østfold/Akershus. Sandfirfisla skal tidligere ha vært forsøkt innført til hager i Aker, Oslo, men er forsvunnet igjen etter noen tid (Wildhagen 1963). Også strandpadda Bufo calamita er på den svenske vestkysten funnet opp mot norskegrensa, og derfor tatt med i den følgende tekst. For artenes utbredelse i Sverige, se Gislén & Kauri (1959) og Ahlén m.fl. (1992).

Amfibier/reptiler

De fleste skiller neppe klart mellom amfibier (padder) og reptiler (krypdyr). Firfisle (reptil) og salamander (amfibie) forveksles således av mange. Amfibiene har imidlertid tynn og naken (ofte fuktig) hud, mens huden til reptilene er tørr og dekt av hornplater (skjell). Andre viktige ytre trekk fins også, f.eks har firfisla fem fingre og klør, mens salamanderen har fire (på framføttene) kloløse fingre.

Alle skandinaviske amfibier legger egg i vann, der også larveutviklinga finner sted. Etter leken (salamanderne) eller gytinga (frosk og padde) om våren forlater de fleste dyra vannet og går på land. Der tilbringer de sommeren. Utpå høstparten kryper de så i skjul for frosten, enten på land eller i vannet og går i dvale.

De skandinaviske reptilene (her er ikke havskilpaddene medreknet ettersom de ikke forplanter seg hos oss) lever hele sitt liv på land, selv om buormen liker å jakte i vannet. Bare buormen og sandfirfisla legger egg; de andre artene er ovovivipare, dvs. eggene utvikles inne i mordyret og klekkes i det de blir lagt. Reptilene tilbringer vinteren, ofte flere individer og arter sammen, i jordganger, steinrøyser eller andre steder der frosten vanskelig slipper til.

Artsomtale

Arter som ikke med sikkerhet er funnet naturlig utbredt i Norge, er beskrevet med kursivert skrift.

Amfibiene

Den store salamanderen (storsalamander) Triturus cristatus fins i Norge utbredt i tre atskilte områder: Fra svenskegrensa i Østfold rundt Oslofjorden til Skienstraktene og opp i midtre Telemark, hvor den er funnet opp i over 600 m o.h.; på Østlandet går den så langt nord som til Land, Hamar, Løten og Ytre Rendal. Den er også funnet en rekke steder mellom Haugesund og Bergen og dessuten i Trøndelagsområdet både på sør- og nordsida av Trondheimsfjorden. Bestanden av stor salamander på Fosenhalvøya er svært liten og nå muligens den nordligste eksisterende av arten som overhodet finnes.

De voksne dyra er 11-15 cm lange, svarte eller mørkebrune med svarte flekker (og hvite prikker), og med safrangul svartflekket buk. Hannen, som også kjennes på det svarte kloakkpartiet, har i lekedrakt sagtakket rygg/halekam som er avbrudt ved halerota. Den kornete huden har giftkjertler; den er også hos terrestriske individer fuktig.

Den store salamanderen er utbredt både i tilknytning til næringsrike gardsdammer o.l. og til myrtjern og -dammer i skogstrakter. Arten er, også utafor forplantningssesongen, relativt sterkt bundet til vann og til fuktig mark. Leken skjer i mai-juni, da dyra kan ses i full aktivitet på botn, evt. i overflata for å snappe luft. Larvene, som er svært sårbare for predasjon fra fisk, metamorfoserer i august-oktober. På land treffes dyra bare på nattestid når de kommer fram fra skjulestedene sine under trestubber og steiner.

Den lille salamanderen (småsalamander) Triturus vulgaris har i Norge to tilsynelatende atskilte utbredelsesområder: Fra svenskegrensa i Østfold rundt Oslofjorden og langs sørlandskysten til Stavanger; på Østlandet fins den i dalene opp til Fron (Lesja) og Ytre Rendal (eller lengre); den går også opp i midtre Telemark og er der bl.a. funnet i en høyde på over 700 (900) m o.h. Et gammelt usikkert funn skriver seg fra Bergen (senere også forsøkt innført). Den lille salamanderen er videre utbredt i Trøndelagsområdet fra Nord-Møre og nordover på østsida av Trondheimsfjorden, samt derfra sparsomt til Vefsn. Den lille bestanden i Vefsn er, etter hva vi kjenner til, verdens nordligste.

De voksne dyra er 7-10 cm lange, brune, olivenbrune, grå eller svarte og med mørk strek gjennom øyet. Den rødorange buken har mørke flekker (hannen) eller prikker (hunnen). Hannen, som også kjennes på det svarte kloakkpartiet, har i lekedrakt sammenhengende, bølget ryggkam. Den glatte huden er hos terrestriske individer gjerne tørr.

Den lille salamanderen lever i/ved mange slags vannansamlinger, som dammer og tjern i både myr og skog, samt i kulturlandskapet. Den er ikke så sterkt knyttet til vann og fuktig mark som den store salamanderen. Leken foregår i mai-juni, og de fleste dyra kryper så på land. Arten er tussmørkeaktiv, men kan under vannfasen iaktas også om dagen, og ofte i det dyra «henger» under vannflata for å sole seg eller jakter i øvre vannlag. Larvene metamorfoserer i juli-september.

Padda Bufo bufo er trolig utbredt over det meste av lavlandet i Sør-Norge, spesielt i kyststrøkene inkludert øyene opp til Trøndelag. Nordover fins den her og der langs kysten til Sømna og Visten, sjelden i innlandet. På tross av å være et lavlandsdyr, er den likevel påtruffet i tusen meters høyde over havet. Det mangler mye på at vi har så mye som en grov utbredelsesoversikt for padda i Norge.

Hannene er vanligvis 6-8 cm lange, hunnene er større, 8-10 og opp til 12 cm lange (eller mer i utlandet). De er grå, brune, rødlige eller (sjelden) gulaktige. Bakbeina er betydelig kortere enn hos frosken, og kroppen er mer klumpete bygd. Padda hopper da også relativt dårlig. Arten skiller seg også fra froskene på de store parotidekjertlene i nakken. Den vortete huden er ofte tørr, men kan utskille et kraftig giftstoff (bufonin), som en ikke bør få i munnen eller på tynne hudpartier f.eks. i ansiktet.

Padda fins både på fuktige og noe tørre steder gjennom sommeren, i skog og mark, ikke sjelden også i kulturlandskapet. Om dagen holder den seg skjult, mens den om natta, eller etter regn, er i full aktivitet. Gyteplassene er sjøer, tjern og (helst dypere) dammer, eller langsomt rennende vann. Lyden en oftest hører fra padda er et litt sørgmodig og svakt, men likevel gjennomtrengende «hrrruk, hrrruk» (diskant) gjentatt noe uregelmessig og minner om når en gnir med en fuktig klut på ei glassrute, eller om en hund som klynker. Gytinga skjer ei kort tid i mai-juni, hvoretter padda går på land. Larvene, som gjerne svømmer i stim, metamorfoserer i juli-august og går da ofte også på land i store «skarer».

Strandpadda Bufo calamita er i Sverige funnet relativt tallrik helt nordvest til Lysekil og Kungshamn-området, muligens også ved Strömstad (usikkert funn) ca. 10 km fra norskegrensa. Arten kan tenkes også å finnes på norsk side. Strandpadda, som neppe blir mer enn 7-8 cm lang, er grå eller lysebrun og kjennes lett på de parallelle parotidekjertlene i nakken og den lyse midtstripen langsetter ryggen. Også denne arten har giftkjertler. Den er i Sverige først og fremst knyttet til kyststrøkene, til sanddynene og skjærgårdens små klippeøyer. Strandpadda ligger ofte nedgravd i sanda om dagen, men er i sin aktivitet ikke så knyttet til mørket som padda er. Den hopper ikke, men løper mer (som ei mus). Arten gyter i mai og juni, ofte i dammer med svakt brakt vann på strandenger. Sangen kan høres noen hundre meter borte og er et borende eller snerrende «hrrrrrww, hrrrrrww» eller «arrrrr, arrrrr». Larvene metamorfoserer i august-september.

(Den vanlige) frosken Rana temporaria (buttfrosk) fins antakelig over hele landet og går i sentrale fjellstrøk til en høyde på over tusen meter over havet. Nordligst er den funnet helt opp mot Nordkapp. Selv om frosken antas å være vårt vanligste herpetil, både når det gjelder utbredelsesareal og antall individer, er det relativt få detaljopplysninger som fins om finnesteder for arten. Det er også store utbredelsesluker selv på et grovt utbredelseskart.

Frosken kan bli vel 10 cm lang, selv om den sjelden overstiger 7-8 cm. Fargen er svært variabel, avhengig av oppvekstområde og levested. Vanligvis er den brun eller olivenbrun med mørke tegninger, men den kan også ha en rødlig tone eller (i fjellstrøk med reinlav) gulspraglet. Om våren får hannene i tillegg et svakt blåskjær. Buken er oftest marmorert, snutepartiet i regelen nokså butt, og fotrotsknuten på bakføttene alltid relativt liten og bløt. Frosken har kraftige bakbein og beveger seg ved lange hopp.

Den treffes på myrer, enger eller i skogen, helst i nærheten av vann eller fuktige grøfter, og oftest etter mørkets frambrudd eller etter regnvær. Frosken gyter (mange individer sammen) i smådammer, tjern eller i større vatn i april-juni, avhengig av breddegrad og høyde over havet. Sangen kan høres midt på dagen eller (andre steder) fra kvelden av når det begynner å bli mørkt og utover natta. Den består av et knurrende, snorkende eller rullende «rrruuo» (bass), som når flere hanner synger sammen, kan minne om lyden fra ei motorsag. Selv om lyden er nokså svak, kan den høres på 40 m avstand. Larvene metamorfoserr i juli-oktober.

Spissnutefrosken Rana arvalis (spissfrosk) er i Norge funnet i lavlandet i de sørøstlige og sørlige strøk: Fra svenskegrensa i Østfold, i Akershus og omkring Oslofjorden til Skiensområdet, dessuten i Agder. Undersøkelser de senere åra har vist at arten er langt vanligere enn tidligere antatt, i alle fall innafor den østlige del av utbredelsesområdet. Likheten med vanlig frosk har trolig gjort sitt til at observerte spissnutefrosker sjelden er blitt identifisert. (I Sverige er arten utbredt ikke mange mil fra norskegrensa til nord for polarsirkelen; det kan derfor tenkes den også fins på norsk side i et nordlig utbredelsesområde.)

Arten likner mye på den vanlige frosken, men skiller seg ut ved de kjennetegn som er nevnt i bestemmelsestabellen. Størrelsen er langt mindre enn hos frosken, den er maksimalt 6-7 cm lang. Buken er vanligvis ensfarget lys, snutepartiet nokså spisst med «haiprofil» og med sterk kontrast mellom det mørke og det «rene», lyse bandet på sida over munnen. Fotrotsknuten er relativt stor, hard og kjøl/diskosformet. I noen områder (f.eks. i Mellom-Sverige) har spissnutefrosken ofte en gul midtlinje langs ryggen. Hannene i gytedrakt får en sterkt (melke)blå farge på rygg og kroppssider.

Spissnutefrosken foretrekker også fuktige oppholdssteder. Den sitter ofte ved bredden av et vatn der den raskt jumper uti om den blir skremt. Arten tolererer surere vann enn den vanlige frosken, og treffes også oftere ved sure lokaliteter. Den synes imidlertid å være like mye utbredt i f.eks. næringsrike gardsdammer. Gytinga foregår i april-mai, ei ukes tid etter den vanlige frosken. Sangen, som er helt forskjellig fra den vanlige froskens sang, er et klukkende og raskt gjentatt «hwuk, hwuk, hwuk, hwuk» (diskant) og kan minne noe om lyden av luftbobler fra ei tranghalset tomflaske nedsenket i vann. Larvene metamorfoserer fra midten av juli.

Reptilene

Firfisla Lacerta vivipara fins tilsynelatende i de fleste landsdeler, både i lavlandet og høyt til fjells, godt over 1000 m o.h. De opplysningene vi har til nå, gir imidlertid ikke grunnlag for å si hvor vanlig arten er eller om den mangler i enkelte områder. Kanskje fins den ikke i deler av Vestlandet og av Nordland/Troms.

Firfisla kan bli opp til 16-18 cm lang. Fargen er som regel brun (med mørke og lyse tegninger), men nyfødte unger, samt enkelte voksne eksemplarer, kan være nesten svarte. Hannen har svarte prikker på buken, som om våren/sommeren er orange eller gul. Hunnen har gulhvit buk og dessuten kortere hale enn hannen.

Firfisla lever i åpne skoger, i lyngmark på fjellet, på myrer og andre soleksponerte steder, helst i nærheten av vann. Den er dagaktiv og ses gjerne i stille vær sittende på en stubbe eller stein for å sole seg, spesielt i april-mai, om formiddagen mens lufta enda er kjølig. Raslingen høres ofte (men firfisla ses mer sjelden) når den piler gjennom tørt løv eller lyngmark. Ungene fødes i juli-august.

Sandfirfisla Lacerta agilis går i Sverige helt opp til norskegrensa i Østfold og kan muligens finnes på norsk side. Den blir opp til ca. 20 cm lang, er relativt kraftig bygd og med stort hode og lange framklør. Hannen har om våren/sommeren kraftig grønne kroppssider, mens hunnen er brun. Sandfirfisla lever i Sverige på tørre steder, ved sanddyner eller sandtak og i krattbevokste skogbryn. Den er dagaktiv, men ses mer sjelden, da den er temmelig sky. Når den ligger og soler seg, oppholder den seg dessuten ofte i graskanten og er lett kamuflert.

Stålormen Anguis fragilis (kopperøgle, sleve) er utbredt i lavtliggende deler av Østlandet og Sørlandet, samt på Vestlandet nordover til Bergenstrakten. Arten er mer sjeldent funnet i høyereliggende strøk opp til 700 m o.h. Usikre funn er rapportert lengre nord, fra Møre og Romsdal og så langt som ved Sømna i Nordland.

Stålormen blir opptil 40-46 cm lang og er «hard» og metallisk. Hannene er i regelen ensfarget grå, hunnene lysebrune med mørkere sider og mørk stripe langs ryggen. Sjelden har arten blå flekker. Ungenes tegninger likner hunnens, men på gullig eller sølvaktig bunnfarge.

Arten påtreffes både i skoger og åpent lende, ofte i kulturlandskapet, men som regel ikke langt fra tett undervegetasjon eller fuktig mark. Den er tussmørkeaktiv, men kan ses sole seg tidlig på våren; senere holder den seg helst skjult om dagen på steder der det er fuktig, f.eks. under veltete trestammer og flate steiner eller i komposthauger. I skumringen eller i gråvær kommer den fram og jakter, langsomt krypende omkring med stive bevegelser. Ungene fødes i august-september.

Hoggormen Vipera berus fins utbredt over det meste av Sør-Norge. I de sentrale fjellområdene er den her registrert i over 1000 m o.h. Fra Trondheimsområdet går hoggormen langs kysten til Sømna i Nordland, men gamle funn skriver seg dessuten fra Rana. Eldre litteratur nevner i tillegg Sør-Varanger, der funnene trolig har stått i forbindelse med den finske og svenske hoggormbestanden. (Typisk for det lokale utbredelsesmønsteret er at arten synes fullstendig å mangle i enkelte områder, mens den «på andre side av elva» forekommer tallrik.)

Lengden overstiger sjelden 65 cm, men kan i Norge komme opp i 86 cm. Fargen er grå (mest hanner) eller brun (mest hunner) med et karakteristisk svart sikksakk-band langs ryggen. Enkelte individer kan imidlertid være svært mørke, noen helt svarte. Øynene har vertikal, spalteformet pupill. Hannens hale (13-16% av totallengden, med ca. 37-38 par haleskinner) er tydelig lengre enn hunnens (9-13% av totallengden, med ca. 29-36 par haleskinner). Kroppen er kraftig og noe stiv og har vanligvis få buktninger når dyret kryper.

Hoggormen forekommer på lyngheier, myrer, i åpne skoger og enger, men aller helst i solvendte lier og bakker samt rasmarker, der den ofte treffes sammenrullet i solskinnet. I kulturlandskapet foretrekker den brakklagte enger, helst i nærheten av steingjerder, bringbærkratt eller annet skjul. Føden består for en stor del av smågnagere. På våre breddegrader er hoggormen mest aktiv om dagen (evt. morgen og kveld). Ungene fødes i juli-september. Blir hoggormen overrasket, kryper den langsomt bort, men dersom den blir trampet på eller kommet for nær, kan den «hogge». (Dødsfall som følge av hoggormbitt forekommer sjelden i Norge, men noen kan bli svært syke. Antihistamintabletter mot insektstikk etc., som fås på apotek (mot resept), kan være til hjelp, men lege bør likevel oppsøkes raskest mulig om noen er blitt bitt.)

Buormen Natrix natrix (snok) forekommer hovedsakelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten, men den er også funnet i Bergenstrakten. Arten skal også være registrert på det nordlige Østlandet. Den er dessuten sagt å gå nordover langs kysten til Trøndelag og videre til Sømna i Nordland, men bevismateriale for dette savnes.

Lengden kan komme opp i over 100 cm, maksimum i Norge er 135 cm. Fargen er grå, brungrå eller svart, med karakteristiske hvite til orangegule nakkeflekker. Buormen kan imidlertid også en sjelden gang være helt svart. Øyets pupill er rund. Kroppen er slank og smidig og har vanligvis mange buktninger når dyret kryper.

Denne slangen er mer knyttet til vann og kulturmark enn de andre reptilene. Den er en glimrende svømmer, som helst lever av fisk og amfibier. Arten er dagaktiv. Den ses gjerne på jakt ute i vannet, nokså nysgjerrig på hva som foregår inne på land, eller den oppdages mens den ligger og soler seg i vannkanten. Ved fare kan den sette avsted med stor hastighet. Eggene legges i sivsenger, kompost- og gjødselhauger o.l. i slutten av juni, og i juli/august kryper de ferdige ungene fram.

Slettsnoken Coronella austriaca er registrert i lavereliggende og varmekjære landskap på Sørøstlandet rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten visstnok til Jæren og Stavanger.

Lengden er omtrent som for hoggorm, med maksimum i Norge på 89 cm. Fargen er brun eller grå (hannene noe lysere enn hunnene), med en stor mørk flekk på hodet og to rekker med mørke flekker langs ryggen. Karakteristisk er den mørke streken «gjennom» øyet. Øyets pupill er rund.

Slettsnoken holder helst til i tørre, solrike bakker med berg og steinblokker og gjerne røsslyngmark eller f.eks. spredte hasselkratt. Helst skal det også finnes godt med andre reptiler som stålorm, firfisle og hoggorm, som utgjør hovedføden. Arten er dagaktiv, og den klatrer godt, men det er likevel lite vi ser til den. De fleste som blir registrert, har ligget skjult under flate steiner eller blitt ihjelkjørt på skogsbilveger o.l. Ungene fødes i august-september.

Havlærskilpadda Dermochelys coriacea tilhører de mer eksotiske innslag i norsk fauna. Den er registrert nokså jevnlig i våre farvann, langs omtrent hele norskekysten. Arten legger egg på tropiske og subtropiske havstrender, men foretar næringssøk(?) etter maneter like opp til våre breddegrader, i det de (fleste antakelig) følger Golfstrømmen fra sørvest.

Dette er den største av alle eksisterende skilpadder. De siste veide eksemplarene i Norge har ligget på rundt 300 kg, men maksimumsvekt er på over 900 kg, og lengde på 2,7 m. Arten kan lett kjennes på det svarte, læraktige ryggskjoldet med sju lengdekjøler.

Uekte karett Caretta caretta er registrert én gang i Norge; nylig død og strandet på Vestlandskysten (Askevoll i Sogn og Fjordane i 1951). Arten lever cirkumtropisk/subtropisk, men forekommer av og til i våre farvann som tilfeldig gjest. Den er brun eller rødbrun og har kraftig bein/hornskjold. Maksimalvekt skal være 400 kg og lengde 1,3 m. Det «norske» eksemplaret var på 59,5 kg.

Litteraturreferansene på denne sida finner du her.