sofist

En sofist var en profesjonell lærer i antikken som reiste rundt og underviste mot betaling. Retorikk stod gjerne sentralt i denne undervisningen. De viktigste opprinnelige sofistene (400-tallet fvt.) var Protagoras, Gorgias, Prodikos, Hippias, Antifon, Kritias, Trasymakos og Kallikles.

Mye av vår viten om sofistenes tenkning og praksis har vi fra deres hovedmotstander Platon, som betraktet sofistenes virke som samfunnsoppløsende og hevdet at de var uten moralsk integritet. Man kan imidlertid også betrakte sofistene som en art opplysningstenkere. Til grunn for sofistenes virke ligger en klar utdanningsoptimisme – en oppfatning om at trening og opplæring kan gi suksess i livet. Flere av sofistene, blant andre Protagoras, beskrev seg selv som lærer i borgernes dyd (arete). De oppfattet seg selv som folkeoppdragere, og slik vendte de den greske filosofien fra refleksjon over naturen til refleksjon over mennesket.

Nytt med sofistene var deres kritiske refleksjoner over alminnelige forestillinger (endoxa) og sedvaner. I motsetning til det tidligere synet at moral og sannhet er naturgitt, mente enkelte av sofistene (Protagoras er spesielt viktig her) at de var sedvaner. Sofistene var dermed avgjørende for utviklingen av en debatt om forholdet mellom natur (fysis) på den ene siden og kultur, lov og sedvane (nomos) på den andre siden.

Sokrates og Platons negative vurdering av sofistene har i stor utstrekning preget ettertidens oppfatning av dem, og det er betegnende at en «sofist» i dagens dagligtale vanligvis forstås som en person som forsøker å villede andre ved hjelp av spissfindigheter og logiske feilslutninger. Den opprinnelige betydningen av ordet, før termen mer tvetydig ble brukt til å betegne denne gruppen, hadde snarere vært «vismann» eller «ekspert».