partisystem

Det sondres hovedsakelig mellom topartisystemer og flerpartisystemer. Av og til tales det også om ettpartisystemer, men et partis rolle blir svært spesiell i et slikt system; det vil virke nærmest som en statlig institusjon. Topartisystemer, eller tilnærmede topartisystemer, finner man i første rekke i Storbritannia og andre engelsktalende demokratier. I Vest-Europa for øvrig og i Skandinavia dominerer flerpartisystemet; Tyskland og Østerrike har imidlertid hatt tilnærmede topartisystemer.

Valgordningen spiller åpenbart en rolle for partiantallet. Den britiske og amerikanske ordning, med flertallsvalg i enmannskretser, har bidratt til å skape og opprettholde topartisystemene der. På det europeiske kontinent og i Skandinavia har forholdstallsvalg medvirket til at flerpartisystemer er blitt det vanlige. Men konfliktlinjene i samfunnet er også av betydning for partiantallet – og for så vidt også for valgordningen. Med flere og klare konfliktlinjer øker sannsynligheten for flerpartisystem og for forholdsvalgordning.

Et partisystem reflekterer i stor grad de viktigste motsetninger i et samfunn. Da partiene vokste frem i Storbritannia på 1700-tallet og i andre land vesentlig på 1800-tallet, reflekterte de i stor grad motsetningen mellom by og land. I Norge spilte denne konflikten en klar rolle ved fremveksten av Venstre og Høyre. Motsetningen mellom religiøse interesser og sekulære strømninger førte også i flere land til partidannelser. På Kontinentet ble de liberale, og siden de sosialistiske partier samlingspunkt for antiklerikale strømninger, mens kristendemokratiske partier ble etablert for å forsvare religiøse verdier. I Norge oppstod Kristelig Folkeparti i 1933 som et forsvar for den tradisjonelle religion. Etniske og språklige konflikter har også i flere land påvirket partisystemet; det finnes for eksempel separate flamske (nederlandsktalende) og vallonske (fransktalende) partier i Belgia; i Spania og Canada er det spesielle språklig-kulturelle separatistpartier i henholdsvis Baskerland, Catalonia og Québec.

På 1900-tallet var imidlertid motsetningene mellom arbeidere og arbeidsgivere (eller middelklassen) den partimessig viktigste. Nesten alle vestlige land har relativt store arbeiderpartier eller sosialistpartier (unntaket er USA) og sterke middelklasseorienterte, ofte konservative, partier. Konflikter med økende aktualitet, som motsetningene mellom de to kjønn, og mellom de over og de under 65 år, har ennå ikke påvirket partisystemene. De har hittil i stedet skapt spenninger innad i de enkelte partier.

De tradisjonelle skillelinjers betydning er imidlertid synkende i mange vestlige land. Det har ført til større velgermobilitet og kan etter hvert endre de etablerte og stort sett gamle partisystemer i mer radikal grad. Det kan endog gjøre at partienes betydning som rekrutteringsorganer til politikken svekkes, kanskje at partienes rolle blir overtatt av andre organer eller mekanismer.

Partisystemer kan både endre seg ved at det etableres nye partier som en følge av nye skillelinjer, samt ved at velgere beveger seg innad i et allerede etablert system. Ved sistnevnte tilfelle kan man på den ene siden se sentripetale utviklinger av partisystemet, der velgermassen gradvis beveger seg mot et politisk sentrum. På den andre siden kan man se sentrifugale tendenser, der velgermassen beveger seg bort fra et politisk sentrum. Da har man å gjøre med en polarisering av partisystemet, der ytterpunktene vokser seg sterkere.

• komparativ politikk
• partifamilier
• norske politiske partier