klassekamp

Det har blitt pekt på at den økonomiske og tekniske utviklingen i vestlige land ikke har skapt to motstridende klasser, slik Marx antok, men heller har ført til oppstykking av klassene og mer diffuse klasseforskjeller. Gjennom 1900-tallet har den kapitaleiende klassesammensetningen strukket seg ut i lengre kjeder med fremvekst av forvaltning, finans og entreprenørskap, nye markedsområder og globalisering. Lønnsarbeidet, på sin side, har blitt kontraktfestet med flere rettigheter og større statlig sikkerhetsnett, samtidig som arbeidsdelingen har blitt mer kompleks og oppstykket.

Debatter om klassekampens nye forhold blusset opp igjen i andre halvdel av 1900-tallet med utbredelsen av informasjonsteknologi, globale produksjonskjeder, merkevarekapitalisme, finansmentalitet og nye økonomiske styringsmodeller, langsmed kraftig befolkningsvekst på verdensplan, avkolonisering, feminisering av arbeidsstyrken og tiltagende vestlig avindustrialisering. Det vises for eksempel til overganger fra fordismens standardiserte masseproduksjon til postfordismens spesialiserte designproduksjon, fra det liberale lønnssamfunnet til den nyliberale fleksibilitetskulturen, eller fra disiplin- til kontrollsamfunnet.

Nye marxistiske teorier om hva som utgjør den revolusjonære klassen, har også blitt utviklet, som bryter med Marx' opprinnelige antagelse om at denne skulle utgjøres primært av proletariatet, altså den industrielle arbeiderklassen. Eksempelvis har det blitt fremmet ideer om prekariatet (den nye klassen av utsatte og fleksible arbeidere uten faste arbeidskontrakter) og multituden (den kognitive kapitalismens nye arbeidere).

Marx' teori om klassekamp har blitt kritisert for å gjøre visse økonomiske utbyttingsforhold, som især vedrører mannlige lønnsarbeidere i industrisektoren, til grobunn for ekte klassebevissthet og revolusjonær handlekraft. Kritikken handler blant annet om hvordan dette kan føre til en underordning av andre frigjøringskamper knyttet til etnisk, religiøs, kulturell, nasjonal, kjønnslig og seksuell identifikasjon.

En slik kritikk har også åpnet for videreutvikling av klassekampanalysen. I feministisk materialisme, for eksempel hos den italienske feministen Silvia Federici (1942), settes det fokus på rollen som kvinnens ulønnede reproduktive arbeid har spilt i kapitalismens verdikjeder. Den franske feministen Monique Wittig (1935–2003) kritiserte kapitalismens «seksuelle samfunnskontrakt», der den heteronormative kjernefamilien tjente som base for kapitalistisk utbytting, og hun tok derfor til orde for «radikal lesbianisme» som antikapitalistisk stridsposisjon. Den franske marxisten Étienne Balibar (1942) har argumentert for at den tradisjonelle klassekampanalysen har vært for knyttet til objektive økonomiske forhold, og at dimensjoner som nasjon, rase og kjønn har blitt oversett.

Den tradisjonelle klassekampanalysen har også blitt kritisert for eurosentrisme, altså å gjøre den vest-europeiske «moderniteten» til en normativ målestokk for den verdensomspennende samfunnsutviklingen. Dette er fordi klassekampens tilspissede konflikt mellom borgerskapet og arbeiderklassen, som ifølge Marx skulle åpne for kommunistisk verdensrevolusjon, fant sted i Vest-Europa, der borgerskapets makt og «moderne» verdier styrte samfunnsutviklingen.

Postkoloniale historikere, for eksempel Edward Said og Dipesh Chakrabarty (født 1948), har stilt seg særlig kritiske til Marx' artikler i 1854 om det britiske kolonistyret i India. Her hevdet Marx at selv om kolonistyret var ansvarlig for forbrytelser og grusomhet, satte det samtidig i gang en moderniseringsprosess av det indiske samfunnet som skulle åpne for frigjøring og revolusjon. Marx kritiseres for hvordan han anså India som et tilbakeliggende samfunn i historisk stillstand og derfor omtalte kolonistyret på delvis positivt vis fordi det angivelig satte fart på (vest-europeisk) samfunnsutvikling i India. Også Marx' analyse av den «asiatiske produksjonsmåten» som et slags historisk sidespor i forhold til det europeiske føydalsamfunnet, er blitt kritisert for eurosentrisme.

Kritikk av marxistisk eurosentrisme har også ført til nye tolkninger av klassekampen. Den peruvianske marxisten José Carlos Mariátegui (1894–1930) mente den revolusjonære klassekampen måtte føres ikke bare av arbeiderklassen, men av en sammenslutning av undertrykte klasser, der urfolk og jordbrukere var minst like viktige. Han kalte dette inka-kommunisme, med henvisning til Inkariket.