I den norrøne mytologien er jotnene de første vesenene som oppstår i tidenes morgen. Jotnene er gudenes, også kalt æsenes, motsetning og motstandere. Kampen mellom jotnene og Tor, som er æsenes beste forsvarer, er hovedmotivet i mange av de norrøne mytene. Kvinnelige jotner kalles jotunkvinner eller gygrer. Ordet gygrer brukes oftest nedsettende og særlig om monstrøse jotunkvinner.
Jotnene fremstilles ofte som store og klumpete vesener. I Gylvaginning forteller Snorre at jotnen Skryme, som senere i myten viser seg å være Utgards-Loke, er så stor at Tor innbiller seg at tommelen på votten hans er et hus. Imidlertid er ikke jotnene fryktelige kjemper, og flere myter beretter om vakre og gode jotunkvinner. En slik myte er fortalt i gudediktet Skirnesmål, hvor jotunkvinnen Gerd gjør vaneguden Frøy syk av elskovslengsel.
Mange jotner og jotunkvinner er svært vise. Det gjelder særlig den klokeste av alle jotner, Vavtrudne, som konkurrerer med Odin i kløkt i gudediktet Vavtrudnesmål. Odin går seirende ut av konkurransen fordi han er den eneste som vet hva han selv hvisket i øret til den døde Balder før likbålet ble tent.
Kommentarer (2)
skrev Arnt Christian Teigen
Hei igjen Ellen Marie Næss
Hva betyr dette? "I den norrøne mytologien er jotnene de første vesenene som oppstår i tidenes morgen." Opprettholdes ikke her inntrykket av at "den norrøne mytologien" er hva man trodde på i vikingtid og den norrøne middelalder? Handler ikke mytologi om vår lære om mytene folk har trodd på, eventuelt inkludert metanarrativene (jf. Hayden-White) vi tror på den dag i dag? Er det ikke bedre å si: "Den norrøne mytologien knytter jotnenes opphav til tidenes morgen. Vi finner dem blant de første vesnene som oppstår". Lovsagnsmaðr Snorre Sturlason var samtidig en legendarisk mytolog, skald, og kosmopoliteiateknikker, om vi i større grad skulle la være å påføre våre betraktningsregimer på fortidens aktører på den storpolitiske scenen vi kaller verden for 800 år siden. Hva signifikatet 'myte' er for sagatidas skalder og skallespillere, og hva for heiter og kenninger de bruker kan vi bedre meg finne ut av, tenker jeg, skjelne mellom mål og tule, dråper og tåtter, sant? Vi reduserer så altfor lett, apropos jotner, tidligere tiders folk og vise. Jeg vet ikke riktig i hvilken grad diskursen om Snorres euhemerisme er kjent, hans forklaring på de norrøne gudene som historiske, eventuelt forhistoriske mennesker. Det er interesant å sammenligne Uppsalakodeksen med Regiuskodeksen av Edda, Snorres. Sistnevnte, Kong Fredrik III's bok har en mye mer inngående forklaring av Vanene og Æsene som de motstående partene i Trojakrigen enn Eddamanuskriptet fra Uppsala. Lakunen i avsnittet Snorre skriver "til ungdommen"!?
Diskursen, i den grad den finnes, dreier seg om hvorvidt det han forfekter er representativt for sin samtid til og med oldeforeldregenerasjonen, vikingenes årvåkenhet, eller mest er hans egen rasjonalisering á la Evhemeros (som han nok kjente til, fra 300 fvt.). Et tredje alternativ (arbeidshypnotese), i Þjoðveldet, legmannsveldet i Birkebeinertrakter, blandt ribbunger på Keiser Rødskjeggs side i investiturstriden, var en euhemerisk tilnærming om ikke en plikt, en etikk i politikken. Videre at det kun er et uopplyst mindretall, isolerte folk i dype daler, som ikke kjenner grunnlagshistoriene og holder gudene kun for å være guder, og dertil ofrer og ber. At de fleste kjenner til Odins sjelevandringer fra før han ble høykongen Priam, fra han ble Jotunbestlas Barn? Hva er det med det: Menneskebarnmytologemet? Det er lett å glemme at det er vel så sannsynlig at legmannsveldets forsvarere, stående i mot baglerveldet, sognet til en hovedsaklig gælisk og mer orientalsk kristendom, skeptiske til den yngre og maskulint dominante vestromerske katolisismen, selv om det var den hadde vunnet frem, selv på Island, fra før det store skisma i 1054(?). Det kan ha funnets en viss stolthet i Sanktolavskultens suksess som anså seg brobyggende mellom øst og vestkirken. Jeg vil påstå det var en så vid kjennskapshorisont på gårdene som sogna til Skálholt og Hólar at det fantes goðer her, skalder og lesekyndige, som hadde kjennskap til at bibelens hebraiske gibborim svarte til jotnene her, tross forvirring med riser og rafaim, giganter og titaner. Bibelen er vitterlig et prima eksempel på euhemerisk tilnærming til sagn og myter. Nå er jeg litt usikker på hvor å finne kilden, men jeg mener jeg ikke har drømt at jeg har lest i en norrøn bibel, om ikke Stjórn, at betegnelsen jotne blir brukt der, hvor hebraisk har gibborim. Evhemeros var kanskje en skeptisk kyniker, men interesant nok er ikke antikkens skeptiske kynikere nødvendigvis avvisende til sjelevandring. Hva Snorre Sturlason trur selv, kan umulig vites, men i Regiuskodeksens Edda (eller blander jeg med Orms bok?) oppviser han inngående kjennskap til antikke kilder og maler scenen der Pyrrhus blir Priams bane, Troja i flammer. Han beskriver det nær sagt rett ut, molossernes hund er Fenris' ulv. Dog framstår sjelevandring mer som en praksis, vil jeg si, blandet inn i forfedrekult og kongekult, kanskje til og med en kunst; hva den gang ble kallt magi.
Hva jeg grubler på er om det jeg har fått for meg, at de navngjetne, gibborim, som jotnene - har å gjøre med selve sjelevandringsdramaet; at de også er mennesker, som oss, bare at de er troll som har fått smaken på Idunns eplesider, blir barn igjen og igjen. Eller alle begynner i følge Snorres Grimnemyte(?) som makk i Ymeřs hold, dverger som Blåne, i andre tuler benevnt blandt urkraftige riser. Jeg lurer på om jotnenes status ble i større grad redusert etter godeveldets undergang enn det ble før og under Sturlungetida? Hva om goder flest var inneforståtte med det ibsenske, til seg selv: "Troll, vær deg selv nok!"? Hvorfor begir Þorř, jordas sønn, seg alltid ut i kamp mot jotner?
Jeg foreslår selvfølgelig ikke å spekulere og dikte som meg, men håper likevel på en større åpning for hermeneutiske lag i presentasjonen av mytologien, den norrøne sagnlæren.
Beste hilsener fra
Arnt Christian H. Teigen
svarte Mari Paus
Hei, Arnt! I alle våre artikler om mytologi prøver vi å få fram at nåtidens tolkninger av eldre tiders mytologi er nettopp tolkninger. Dette må balanseres opp mot målet om å formidle temaet på en måte som passer for en bred lesergruppe. Vi ber de fagansvarlige om å skrive så enkelt som mulig, særlig om emner der vi vet at det er mange elever i lesergruppen, som denne. Målgruppen for denne teksten inkluderer elever ned til ungdomsskole-alder. Da er det ikke rom for et avansert detaljnivå eller diskusjoner om tolkning, som det er i hovedartiklene om temaet. Det kan selvsagt hende at denne teksten kunne vært nyansert litt mer. Jeg har tipset fagansvarlig om kommentaren din, så hun kan notere seg innspillene. Hilsen Mari i redaksjonen.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.