Jotnen Skryme
Skrymes vott var så stor at Tor trodde tommelen var et hus. Illustrasjon fra Nordische sagen der deutschen Jugend erzählt. Hirschfeld, Leipzig
Av .

I den norrøne mytologien er jotnene de første vesenene som oppstår i tidenes morgen. Jotnene er gudenes, også kalt æsenes, motsetning og motstandere. Kampen mellom jotnene og Tor, som er æsenes beste forsvarer, er hovedmotivet i mange av de norrøne mytene. Kvinnelige jotner kalles jotunkvinner eller gygrer. Ordet gygrer brukes oftest nedsettende og særlig om monstrøse jotunkvinner.

Faktaboks

Etymologi
norrønt jǫtunn, flertall jǫtnar
Også kjent som

entall jotun

Jotnene fremstilles ofte som store og klumpete vesener. I Gylvaginning forteller Snorre at jotnen Skryme, som senere i myten viser seg å være Utgards-Loke, er så stor at Tor innbiller seg at tommelen på votten hans er et hus. Imidlertid er ikke jotnene fryktelige kjemper, og flere myter beretter om vakre og gode jotunkvinner. En slik myte er fortalt i gudediktet Skirnesmål, hvor jotunkvinnen Gerd gjør vaneguden Frøy syk av elskovslengsel.

Mange jotner og jotunkvinner er svært vise. Det gjelder særlig den klokeste av alle jotner, Vavtrudne, som konkurrerer med Odin i kløkt i gudediktet Vavtrudnesmål. Odin går seirende ut av konkurransen fordi han er den eneste som vet hva han selv hvisket i øret til den døde Balder før likbålet ble tent.

Jotnene blir til

Tor hos Trym
Tor dreper jotnen Trym etter at Trym har stjålet Mjølner og krever Frøya i betaling for å gi den tilbake. Fargelitografi på papir oppklebet på papp. Danmarks Historie i Bilder V, København
Av /Dansk Skolemuseum.

Snorre forteller i Gylvaginning at den første jotnen er den enorme Yme, som blir dannet av dråper av smeltet rim som oppstår når ild og is møtes i avgrunnen Ginnungagap. På grunn av denne opprinnelsen er jotnene kalde og kalles også for rimtusser.

Yme er tvekjønnet og formerer seg med seg selv, og ut fra svette fra armhulen oppstår det en mann og en kvinne. Ymes ene bein får en sønn med det andre, og slik oppstår Ymes slekt. Odin og brødrene hans, som Snorre kaller Bors sønner, dreper Yme og skaper verden av kroppen. Drapet på Yme forårsaker en sjø av blod hvor alle Ymes avkom drukner, unntatt to: Berghjelme og kona hans. Disse to blir stamforeldre til jotnene.

Jotnene og naturkreftene

Jotnene er tett knyttet til naturkreftene og fenomener som natt og dag, død, is, vind, ild og vann. Det er mange eksempler på dette i den norrøne mytologien: Jotnen Sutr hersker i ild-verdenen Muspelheim. Han kommer ifølge spådommen i diktet Voluspå ridende over Bifrost med ild og flammer når ragnarok kommer. I det kjølige havet hersker jotnen Æge med sin kone, jotunkvinnen Ran og deres ni døtre. Vind dannes ved at jotnen Hræsvelg, kledd i ørneham, slår med vingene. Natt er en jotunkvinne, og sønnen hennes, Dag, er en jotun. Herskerinnen over dødsriket, Hel, er en jotunkvinne, som fordi hun er så skremmende oftest kalles ei gyger.

Jotnenes hjem

De fleste jotner holder til langt mot øst og nord i Jotunheimen som ligger nær verdens ytterkant i Utgard. Her er landskapet vilt og ugjestmildt i motsetning til æsenes og menneskenes verdener med landskap preget av frodige enger og åkrer.

Jotner og æser

Skade på jakt
Jotunkvinnen Skade på jakt i fjellet hvor hun trives best. Illustrasjon i Asgard Stories: Tales from Norse Mythology. Silver, Burdett and Company. Publisert i 1901
Av .

Forholdet mellom jotner og æser er komplisert. De er motsetninger, men samtidig tett forbundet. Jotnene representerer kaos, og derfor er de en trussel mot den ordnede verden. Imidlertid er jotnene vise og har kunnskap og gjenstander som æsene trenger. Jotnene på sin side begjærer åsynjene, og da særlig den sensuelle Frøya.

Mange æser er i nær slekt med jotnene, eller er sågar selv jotner, men blir likevel regnet blant æsene. Blant annet er Odin sønn av jotnene Bor og Bestla, og han får sønnen Våle med jotunkvinnen Rind. Gerd og Skade er jotunkvinner, og den listige Loke, som spiller en viktig rolle i mytene, er en jotne.

Fordi jotnene er kaosmakter som truer verden, trenger æsene beskyttelse mot dem. Den viktigste brikken i forsvaret er Tor med hammeren Mjølner. Men æsene sitt forsvar består også av andre deler. For eksempel beskrives det i Gylvaginning en myte om muren æsene fikk bygget rundt Åsgård. Muren ble resultatet av et veddemål mellom æsene og en jotne som ønsket Frøya, Sol og Måne i belønning.

Jotnene og ragnarok

Æsene kjemper stadig mot jotnene, men utfallet er uunngåelig. I diktet Voluspå spår volven at når ragnarok kommer, vil jotnene samles for det siste store slaget mot æsene på sletten Vigrid. Da kommer jotner og æser til å utslette hverandre, og verden går under i flammer. Bare to mennesker og noen få æser overlever i den nye verdenen som oppstår.

Jotner i norrøne riter

Jotnene har trolig vært gjenstand for kult og riter i norrøn tid. Siden jotnene er forbundet med naturkreftene, er det sannsynlig at kulten rundt dem i stor grad har hatt form av beskyttelsesriter som utføres for å forsøke å begrense naturens ødeleggende krefter. Likevel står menneskene maktesløse mot naturkreftene og jotnene. I diktet Sønnetapet finner vi et eksempel på dette. Her skriver islendingen Egil Skallagrimsson at jotunkvinnen Ran har tatt fra ham hans sønn. Han ville tatt hevn om han kunne, men mot havets hersker, jotnen Æger, er han hjelpeløs.

I vikingtiden har herskerslekter ofte ønsket å knytte slektens opprinnelse til guder, men også til jotner for å legitimere sin posisjon. For eksempel fortelles det i den islandske Flatøybok at Harald Hårfagre ble fostret opp hos jotunkongen Dovre.

Jotner i folketroen

Trollet som grunner på hvor gammelt det er (1911)

Kunstneren Theodor Kittelsen har gjennom sin kunst formet vår forestilling av hvordan troll ser ut.

I senere tiders folketro lever forestillingene om jotner videre i forestillinger om troll og gygrer. I folketroen er de svært store og stygge, trives i mørket og blir til stein i sollys. Disse truende vesenene holder til i skog og fjell, utenfor menneskenes trygge, kultiverte landskap.

I folkediktningen er jotnenes kamp mot æsene endret til fiendskap mot kirken og kristen skikk. Forestillingen om jotner som spesielt vise er ikke videreført i folketroen. Tvert imot, i eventyr og sagn er troll og gygrer så godt som uten unntak dumme og lettlurte.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Anders Andrén, Kristina Jennbert & Catharina Raudvere (red.): Old Norse religion in long-term perspectives: origins, changes and interactions, Lund 2006.
  • Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi: tro og myter i vikingtiden, 1970.
  • Lind Idar, Norrøn mytologi fra A til Å. Oslo 2007. ISBN978-82.521-6564-7
  • Knutsen, Gunnar W. and Anne Irene Riisøy. «Trolls and Witches», ARV. Nordic Yearbook of Folklore, Vol.63 -2007: 31-69.
  • Munch P.A. Norrøne gude- og heltesagn 1840- revidert utgave ved Haavardsholm, Jørgen 1996. ISBN: 8200226735
  • Snorri, Sturluson, Edda. Red. Björn Jónasson. Oversatt av Anne Holtsmark og Per Roald Landrø. Reykjavik 2003.
  • Steinsland, Gro: Norrøn religion: Myter, riter, samfunn, 2005.

Kommentarer (2)

skrev Arnt Christian Teigen

Hei igjen Ellen Marie Næss

Hva betyr dette? "I den norrøne mytologien er jotnene de første vesenene som oppstår i tidenes morgen." Opprettholdes ikke her inntrykket av at "den norrøne mytologien" er hva man trodde på i vikingtid og den norrøne middelalder? Handler ikke mytologi om vår lære om mytene folk har trodd på, eventuelt inkludert metanarrativene (jf. Hayden-White) vi tror på den dag i dag? Er det ikke bedre å si: "Den norrøne mytologien knytter jotnenes opphav til tidenes morgen. Vi finner dem blant de første vesnene som oppstår". Lovsagnsmaðr Snorre Sturlason var samtidig en legendarisk mytolog, skald, og kosmopoliteiateknikker, om vi i større grad skulle la være å påføre våre betraktningsregimer på fortidens aktører på den storpolitiske scenen vi kaller verden for 800 år siden. Hva signifikatet 'myte' er for sagatidas skalder og skallespillere, og hva for heiter og kenninger de bruker kan vi bedre meg finne ut av, tenker jeg, skjelne mellom mål og tule, dråper og tåtter, sant? Vi reduserer så altfor lett, apropos jotner, tidligere tiders folk og vise. Jeg vet ikke riktig i hvilken grad diskursen om Snorres euhemerisme er kjent, hans forklaring på de norrøne gudene som historiske, eventuelt forhistoriske mennesker. Det er interesant å sammenligne Uppsalakodeksen med Regiuskodeksen av Edda, Snorres. Sistnevnte, Kong Fredrik III's bok har en mye mer inngående forklaring av Vanene og Æsene som de motstående partene i Trojakrigen enn Eddamanuskriptet fra Uppsala. Lakunen i avsnittet Snorre skriver "til ungdommen"!?
Diskursen, i den grad den finnes, dreier seg om hvorvidt det han forfekter er representativt for sin samtid til og med oldeforeldregenerasjonen, vikingenes årvåkenhet, eller mest er hans egen rasjonalisering á la Evhemeros (som han nok kjente til, fra 300 fvt.). Et tredje alternativ (arbeidshypnotese), i Þjoðveldet, legmannsveldet i Birkebeinertrakter, blandt ribbunger på Keiser Rødskjeggs side i investiturstriden, var en euhemerisk tilnærming om ikke en plikt, en etikk i politikken. Videre at det kun er et uopplyst mindretall, isolerte folk i dype daler, som ikke kjenner grunnlagshistoriene og holder gudene kun for å være guder, og dertil ofrer og ber. At de fleste kjenner til Odins sjelevandringer fra før han ble høykongen Priam, fra han ble Jotunbestlas Barn? Hva er det med det: Menneskebarnmytologemet? Det er lett å glemme at det er vel så sannsynlig at legmannsveldets forsvarere, stående i mot baglerveldet, sognet til en hovedsaklig gælisk og mer orientalsk kristendom, skeptiske til den yngre og maskulint dominante vestromerske katolisismen, selv om det var den hadde vunnet frem, selv på Island, fra før det store skisma i 1054(?). Det kan ha funnets en viss stolthet i Sanktolavskultens suksess som anså seg brobyggende mellom øst og vestkirken. Jeg vil påstå det var en så vid kjennskapshorisont på gårdene som sogna til Skálholt og Hólar at det fantes goðer her, skalder og lesekyndige, som hadde kjennskap til at bibelens hebraiske gibborim svarte til jotnene her, tross forvirring med riser og rafaim, giganter og titaner. Bibelen er vitterlig et prima eksempel på euhemerisk tilnærming til sagn og myter. Nå er jeg litt usikker på hvor å finne kilden, men jeg mener jeg ikke har drømt at jeg har lest i en norrøn bibel, om ikke Stjórn, at betegnelsen jotne blir brukt der, hvor hebraisk har gibborim. Evhemeros var kanskje en skeptisk kyniker, men interesant nok er ikke antikkens skeptiske kynikere nødvendigvis avvisende til sjelevandring. Hva Snorre Sturlason trur selv, kan umulig vites, men i Regiuskodeksens Edda (eller blander jeg med Orms bok?) oppviser han inngående kjennskap til antikke kilder og maler scenen der Pyrrhus blir Priams bane, Troja i flammer. Han beskriver det nær sagt rett ut, molossernes hund er Fenris' ulv. Dog framstår sjelevandring mer som en praksis, vil jeg si, blandet inn i forfedrekult og kongekult, kanskje til og med en kunst; hva den gang ble kallt magi.

Hva jeg grubler på er om det jeg har fått for meg, at de navngjetne, gibborim, som jotnene - har å gjøre med selve sjelevandringsdramaet; at de også er mennesker, som oss, bare at de er troll som har fått smaken på Idunns eplesider, blir barn igjen og igjen. Eller alle begynner i følge Snorres Grimnemyte(?) som makk i Ymeřs hold, dverger som Blåne, i andre tuler benevnt blandt urkraftige riser. Jeg lurer på om jotnenes status ble i større grad redusert etter godeveldets undergang enn det ble før og under Sturlungetida? Hva om goder flest var inneforståtte med det ibsenske, til seg selv: "Troll, vær deg selv nok!"? Hvorfor begir Þorř, jordas sønn, seg alltid ut i kamp mot jotner?

Jeg foreslår selvfølgelig ikke å spekulere og dikte som meg, men håper likevel på en større åpning for hermeneutiske lag i presentasjonen av mytologien, den norrøne sagnlæren.

Beste hilsener fra
Arnt Christian H. Teigen

svarte Mari Paus

Hei, Arnt! I alle våre artikler om mytologi prøver vi å få fram at nåtidens tolkninger av eldre tiders mytologi er nettopp tolkninger. Dette må balanseres opp mot målet om å formidle temaet på en måte som passer for en bred lesergruppe. Vi ber de fagansvarlige om å skrive så enkelt som mulig, særlig om emner der vi vet at det er mange elever i lesergruppen, som denne. Målgruppen for denne teksten inkluderer elever ned til ungdomsskole-alder. Da er det ikke rom for et avansert detaljnivå eller diskusjoner om tolkning, som det er i hovedartiklene om temaet. Det kan selvsagt hende at denne teksten kunne vært nyansert litt mer. Jeg har tipset fagansvarlig om kommentaren din, så hun kan notere seg innspillene. Hilsen Mari i redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg