For å beskrive magnetfeltet må man angi både størrelse og retning på feltet. Et slikt felt kaller man et vektorfelt. For å fastsette feltvektoren på et tilfeldig sted på Jorden må man bruke et koordinatsystem. Dette kan for eksempel være et rettvinklet (kartesisk) system hvor den ene aksen, x, peker mot geografisk nordretning, den andre, y, mot geografisk øst, og den tredje, z, vertikalt nedover (se figur 2).
I et polarkoordinatsystem vil feltvektoren defineres ved størrelsen på det horisontale feltet, H, vinkelen mellom geografisk nordretning og den horisontale feltretningen, D, og den vertikale feltkomponenten, z.
I et sfærisk system blir de tre jordmagnetiske elementene den totale feltstyrken, og de to vinklene mellom geografisk nord og horisontalfeltet og mellom horisontalplanet og retningen av totalfeltet.
I studier av jordmagnetisme blir alle tre systemer brukt. En kompassnål vil peke i samme retning som den horisontale komponenten av feltet, altså mot den magnetiske pol. En forskjell mellom retningen mot magnetisk og geografisk pol, vinkelen D, kalles deklinasjon, eller misvisning. Den regnes positiv østover og negativ vestover. Vinkelen mellom horisontalplanet og retningen på totalfeltet kalles inklinasjonen, I. Ved magnetisk ekvator er inklinasjonen 0° og ved de magnetiske dip-polene er den 90°. Retningen av horisontalfeltet og inklinasjonen gir grunnlag for å lage kart i et magnetisk orientert nett, med geomagnetisk lengde og bredde, helt analogt med lengde- og breddekurver i et geografisk kart. De magnetiske meridianene er halvsirkler som går fra pol til pol, og breddekurvene blir sirkler som står vinkelrett på meridianene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.