Bonitet betyr godhet, og i skogbruket benyttes begrepet for å klassifisere voksesteder med ulikt vekstpotensial for trær (se bonitering).
Boniteten avhenger av en rekke forskjellige såkalte vekstfaktorer, det vil si alle de ikke-levende (abiotiske) miljøfaktorene i skogen. Eksempler på slike abiotiske vekstfaktorer er næringstilgang, temperatur- og fuktighetsforhold.
Næringstilgangen avgjøres av berggrunnen på stedet og jordsmonnet. Noen bergarter har stort innhold av næringsstoffer som er viktige for trærnes vekst, slik som kalkrike bergarter. På slike områder, der det også er en del løsmasseavsetninger, altså skogsjord, med god tilgang på fuktighet, samt et gunstig klima, vokser trærne svært raskt; boniteten blir høg. På andre områder, der bergartene inneholder lite av viktige næringsstoffer, slik som granitt og gneis, og med et tynt lag skogsjord, vokser trærne mye saktere; boniteten blir lågere.
Plantene på stedet forteller mye om vilkårene for trærnes vekst. På middels og låge boniteter finner man røsslyng, tyttebær, islandslav og reinlav. Her vil furu som regel dominere skogvegetasjonen. Trærne vokser sakte, og med tette årringer. Dette bidrar til høgere egenvekt på trevirket og sterkere virke, sammenlignet med trær der årringbredden er større.
På høge boniteter finner man tyrihjelm, turt og blåveis, og skogvegetasjonen er som regel dominert av granskog eller løvskog.
Å bestemme en jordtypes egnethet som vokseplass for planter kalles bonitering.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.