Grunnlaget for den nasjonalt baserte oppdelingen ble lagt i sovjetperioden (1922–1991) da nasjonale minoriteter ble gitt en egen status knyttet til territorium i konstitusjonen. Områder med større konsentrasjoner av nasjonale minoriteter fikk status som autonome republikker innenfor unionsrepublikkene. De aller fleste lå innenfor den russiske sovjetiske føderative sosialistiske republikk – RSFSR, forgjengeren til dagens russiske føderasjon.
Disse «autonome sovjetiske sosialistiske republikkene», forkortet ASSR, fikk ha nasjonale attributter som eget flagg, parlament og bruk av titulærnasjonens språk i forvaltningen ved siden av russisk. Områdene til mindre etniske minoriteter fikk status som autonome områder, eller kretser, okruga, innenfor regulære fylker og territorier. Man hadde også kategorien autonomt fylke som betegnet en liten, nasjonalt definert enhet som ikke hadde status som republikk, men heller ikke inngikk i en annen enhet.
I løpet av sovjetperioden ble det foretatt en rekke endringer i status til ulike områder. Noen nasjonale minoriteter fikk statusen redusert, andre ble oppgradert. Størstedelen av Russlands areal og befolkning inngikk likevel i fylker, oblasti, eller distrikter (territorier), kraja (store landområder i Sibir, Det fjerne østen og sørlige Russland). Dette var geografisk definerte enheter som bygde videre på de russiske guvernementene og provinsene fra før revolusjonen. Denne kompliserte føderative oppbygningen hadde likevel begrenset reell betydning i sovjetperioden fordi staten i virkeligheten var sterkt sentralisert gjennom kommunistpartiets dominerende rolle.
Med oppløsningen av Sovjetunionen og avviklingen av kommunistpartiet stod den nye russiske stat med en motsetningsfylt oppbygning. Rettighetene til føderasjonssubjektene ble først søkt definert gjennom Føderasjonsavtalen fra mars 1992 og i den nye konstitusjonen fra desember 1993. Her fikk republikkene de mest vidtgående rettighetene, som rett til å ha egen grunnlov. Samtidig ble det inngått en rekke tosidige avtaler mellom myndighetene i Moskva og forskjellige føderasjonssubjekter, hvor rettigheter og betingelser blir definert vel så mye på grunnlag av økonomisk tyngde som formell konstitusjonell status.
Mellom 1994 og 1998 ble det inngått egne, midlertidige avtaler med 42 føderasjonssubjekter, som fikk spesielle ordninger med mer selvstyre. Den mest omfattende avtalen ble inngått med republikken Tatarstan i 1994. Denne republikken har et meget høyt innslag av titulærnasjonaliteten (tatarer), cirka 50 prosent, og er samtidig høyt økonomisk utviklet og industrialisert. Det var imidlertid utilfredshet blant store, høyt industrialiserte og økonomisk utviklede fylker som hadde vanskelig for å akseptere at små, økonomisk svake republikker skulle ha større regionalt selvstyre.
Graden av selvstyre varierte mellom de 42 føderasjonssubjektene som hadde avtale, slik at systemet kunne karakteriseres som asymmetrisk føderalisme. Avtalene ble ikke videreført etter at Vladimir Putin tok over i 2000. I stedet har mer og mer av det selvstyret regionene hadde, blitt borte. Tendensen har vært at statusforskjellene mellom føderasjonssubjektene utjevnes. Et annet problem har vært at autonome områder fikk status som føderasjonssubjekter på lik linje med fylkene de samtidig også er en del av. Dette har ført til at fylkenes enhet er blitt utsatt for press. Særlig sterkt er dette kommet til uttrykk der de autonome områdene er ressursrike.
I Tjumen fylke brøt de petroleumsrike autonome områdene Khanty-Mansijsk og Jamal-Nenets langt på vei med fylkesadministrasjonen og foretrakk direkte forbindelser med Moskva. En tilsvarende utvikling fikk man i forholdet mellom Nenets autonome område og Arkhangelsk fylke. I de autonome områdene er kampen for større regionalt selvstyre i liten grad etnisk motivert, men snarere uttrykk for et ønske om å beholde større deler av skatteinntektene. De etniske minoritetene som var begrunnelsen for opprettelsen av disse områdene utgjør som regel kun en liten andel av befolkningen der i dag.
Fra 2003 begynte en forsiktig restrukturering av den føderale strukturen. De føderale myndighetene gikk inn for oppløsning av autonome områder dersom befolkningen gav sin tilslutning i folkeavstemning. Den første sammenslåingen fant sted i 2005 med opprettelsen av Perm kraj, en fusjon av Perm fylke og Komi-permjakenes autonome område. Ytterligere tre autonome områder er nå oppløst, og det foreligger skisser av en rekke videre fusjoner. Nok et fylke (Kamtsjatka) har forandret status til distrikt – kraj.
I 2000 innførte president Vladimir Putin en ny administrativ enhet, føderale kretser – federalnye okrugi. Disse åtte «super-regionene» ledes av en utsending for presidenten. De fungerer som et mellomledd mellom Moskva og føderasjonssubjektene og koordinerer til en viss grad føderale myndigheters aktiviteter på tvers av føderasjonssubjektene. Opprettelsen ble betraktet som et ledd i Putins anstrengelser for å sentralisere makten i Russland. De føderale kretsene inngår ikke i Russlands konstitusjon.
_01.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
Kommentarer (1)
skrev inger marie arnesen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.