Ludvig 11.

Ludvig 11. var fransk konge fra 1461 til 1483 etter faren Karl 7.

Ludvig deltok i adelsopprør mot sin far og levde flere år hos hertugen av Burgund, kongehusets fiende. Men da han ble konge, fulgte Ludvig farens politiske linje med adelsfiendtlig politikk, noe som førte til et opprør. Ludvig måtte slutte fred i 1465, men klarte ved forhandlinger å splitte motstanderne.

Deretter førte Ludvig langvarige kriger med Karl den dristige av Burgund. Karl allierte seg med Edvard 4 av England for sammen med ham å erobre Frankrike, men Ludvig brøt alliansen ved å slutte fred med Edvard i Picquigny i 1476. Da Karl den dristige i 1477 falt i kamp mot sveitserne, la Ludvig hånd på hertugdømmet Burgund og Picardie. Ved freden i Arras i 1482 måtte Karls svigersønn, den senere tysk-romerske keiser Maximilian, godta dette. Ludvig la også inn under seg kronlandet Roussillon og Cerdagne (1473), Anjou (1480), Maine og Provence (1481).

Ludvig var hensynsløs og energisk. Han er en av de store franske rikssamlerne og er blitt kalt den første moderne statsmann. Han innførte orden og sparsommelighet i statsstyret. Ludvig følte seg mest knyttet til borgerskapet og hjalp frem de borgerlige yrkene.

Ludvig ble etterfulgt av sønnen Karl 8.