Kildene etter riksforsamlingens diskusjoner er mangelfulle og fragmentariske. Hva som motiverte det store og i hovedsak tause flertallet, er derfor noe usikkert. Men det er likevel klart at vedtaket ikke var et innfall, men en bevisst politikk som bygget på datidens dominerende forestillinger om jøder. Dette var i hovedsak moderne, sekulært begrunnede forestillinger som hadde vokst fram under opplysningstiden (i motsetning til den førmoderne, religiøse antijudaismen som blant annet anklaget jøder for å være Kristus-mordere). Argumenter vi vet ble fremført i riksforsamlingen var tidstypiske, sekulære anklager mot jøder. Argumentasjonen som overbeviste flertallet på Eidsvoll var basert på transnasjonale forestillinger som til dels hadde lange tradisjoner i europeiske majoritetssamfunn, men som særlig ble uttrykt og politisert som en reaksjon på den begynnende frigjøringstiden for jøder i Europa etter 1780.
Konspirasjonsorienterte påstander om jøder ble gjentatt i ulike sammenhenger i hele datidens Europa, og framstod snart som etablerte og dominerende «sannheter». Blant konspirasjonsteoriene som sirkulerte var at den mosaiske «statsforfatning» (Moseloven) dannet grunnlaget for et politisk program for verdensherredømme, og at jødene, tyrannisert av et teokratisk rabbinervelde, unndro seg den verdslige lovgivningen som statens øvrige innbyggere var underlagt, og dannet en stat i staten som undergravde statens suverenitet. Den stereotypiske jøden ble dessuten framstilt som egoistisk, egennyttig, lidderlig og nytelsessyk, og deres verdensomspennende («kosmopolitiske») grep om pengevesenet ble sett på som et verktøy for å utbytte befolkningen i landene de hadde tilhold i økonomisk og undertvinge dem politisk. Den jødiske moralen ble slik framstilt som det motsatte av en «god» borgermoral, og det gjorde jødene ikke bare til unyttige, men til farlige borgere i staten.
Argumentene som ble ytret mot jøder på Eidsvoll belyser hvor sterkt disse politiske og sekulære motforestillingene må ha stått blant sentrale norske representanter våren 1814. Argumenter fremsatt blant riksforsamlingens medlemmer var at jøder aldri kunne bli gode borgere, de ville alltid være en stat i staten; det jødiske folket hadde alltid vært opprørsk. Håpet om igjen å oppstå som en egen stat hadde forledet dem til intriger og til å danne en stat i staten; jødene hadde vist seg skadelige for enhver stat som har sluppet dem inn, de følte seg ikke bundet av landets statsformer, de ville aldri la seg assimilere, og de var upålitelige i økonomiske forhold.
Slik framstod historiens erfaring, både den fjerne (Israel i oldtiden) og den nære (den jødiske diaspora i Europa), som et bevis for å framheve jødedommen som farlig, også blant eidsvollsmennene. Men det var ikke av religiøse årsaker jødene var ansett som farlige, derimot av politiske og økonomiske. Riksforsamlingens konklusjon ble derfor at landets sikkerhet krevde en absolutt utelukkelse av jøder.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.