Henrik 4 døde i 1413, og Henrik ble kronet til konge samme år. I hans første år som konge satte han store krefter inn i kampen mot lollardene, deriblant sin tidligere kampfelle John Oldcastle, som ble dømt til døden og brent som kjetter i 1417.
Siden den normanniske erobringen i 1066 hadde engelske konger også vært lensherrer i Frankrike, og de blandet seg stadig i fransk politikk. Henrik 5 var som sin far og farfar hertug av Aquitania i sør-vest, og det var uenighet om herredømmet her så vel som uenighet om den franske suksesjonen som hadde utløst de første fasene av Hundreårskrigen fra 1337 til 1360. Siden 1380 hadde den psykisk syke Karl 6 vært konge av Frankrike, men landet ble i virkeligheten styrt av en rekke rivaliserende fyrster på vegne av Karl. I løpet av Karls regjeringstid hadde det bare vært mindre trefninger mellom engelskmenn og franskmenn.
I 1414 fornyet Henrik 5 de engelske kongenes krav på den franske krone, og satte dermed i gang en ny fase av Hundreårskrigen. Etter brudd i forhandlingene med franskmennene, der ett av Henriks krav var å få gifte seg med kong Karls datter Katarina av Valois, invaderte han Frankrike nordfra i august 1415.
25. oktober det året møtte Henrik 5 en tallmessig overlegen fransk hær i slaget ved Agincourt. Engelsk disiplin, strategisk bruk av bueskyttere og godt lederskap ga imidlertid engelskmennene en uventet seier over den franske hæren. Franskmennene hadde dessuten blitt lokket til å gjøre det første angrepet, men gikk seg fast i gjørma der de falt for treffsikre engelske bueskytterne. Seieren ved Agincourt ble et stort vendepunkt i krigen mot Frankrike. I 1419 falt hertugdømmet Normandie, og en strategisk allianse med det mektige hertugdømmet Burgund i Øst-Frankrike ga engelskmennene det avgjørende overtaket.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.