Fjodor Dostojevskij

Dostojevskij debuterte i 1846 med romanen Fattige folk (Bednyje ljudi), som med ett slag gjorde ham berømt. Datidens publikum og kritikere ble imidlertid skuffet over hans følgende verker, Dobbeltgjengeren (originalutgave: Dvojnik, 1846), Herr Prokhartsjin (originalutgave: Gospodin Prokhartsjin, 1846)) og Vertinnen (originalutgave: Khoziajka, 1847). I disse og andre ungdomsverker, som fortellingene Et svakt hjerte (Slaboe serdtse, 1848) og Hvite netter (Belyje notsji, 1848), den ufullførte romanen Netotsjka Nezvanova (1849) og fortellingen En liten helt (originalutgave: Malenkij geroj 1849), eksperimenterer Dostojevskij på avansert vis med form- og fortellerstrukturer. Forståelsen for disse tekstene kom først på 1900-tallet.

I november 1859 fikk han tillatelse til igjen å bosette seg i St. Petersburg. Samme år utkom de humoristiske fortellingene Onkels drøm (Djadjusjkin son) og Landsbyen Stepantsjikovo (Selo Stepantsjikovo). Fra 1861 utgav han, sammen med broren Mikhail, tidsskriftet Tiden (Vremja), der han offentliggjorde romanen De fornedrede og krenkede (Unizjennyje i oskorblennyje) og Opptegnelser fra det døde hus (Zapiski iz Mjortvogo doma), en fiksjonalisert skildring av livet i tukthuset.

En utenlandsreise i 1862 gav stoff til Vinteropptegnelser om sommerinntrykk (Zimnije zametki o letnikh vpetsjatlenijakh), der Dostojevskij formulerer sitt syn på forholdet mellom Russland og Vest-Europa. Under reisen innledet han et hektisk kjærlighetsforhold til Apollinarija Suslova, en opplevelse som avspeiles i romanen Spilleren (Igrok).

I 1863 ble Tiden forbudt, men det ble for en kort tid etterfulgt av Epoke (Epokha, 1864–1865). Her kom Opptegnelser fra et kjellerdyp (Zapiski iz podpolja), den psykologisk-filosofiske opptakten til de store romanene.

Personene i Dostojevskijs romaner befinner seg ofte i en psykologisk spenning som utløser alle motstridende krefter i deres ubevisste sjelsliv. I 1866 utkom Forbrytelse og straff, Dostojevskijs mest berømte roman, der forfatteren gjennom studenten Raskolnikovs mord på en pantelånerske analyserer forbrytelsens psykologi, samtidig som han belyser moralske grunnspørsmål med utgangspunkt i 1800-tallets geni-kult og Napoleon-dyrkelse.

• Les mer om Forbrytelse og straff

I 1867 giftet Dostojevskij seg med den unge Anna Grigorjevna Snitkina. Sammen dro de utenlands, og for å unngå de hjemlige kreditorenes trussel om gjeldsfengsel, ble de boende i Vest-Europa til 1871. I denne perioden skrev han Idioten (originalutgave: Idiot, 1868), hvor han skaper et motstykke til Raskolnikovs amoralske Napoleon-imitasjon, idet hovedpersonen, fyrst Mysjkin, kan leses som en inkarnasjon av 1800-tallets forestilling om Kristus som fullkomment menneske, men ingen Guds sønn. I likhet med Den evige ektemann (originalutgave: Vetsjnyj muzj, 1970) er Idioten også en psykologisk analyse av sjalusi som opphav til homoerotisk begjær.

• Les mer om Idioten

De besatte (originalutgave: Besy, 1971-72), et dagsaktuelt oppgjør med den nihilistiske bevegelsen i Russland, er samtidig en profetisk visjon av «terrorismens fenomenologi», en analyse av 1900-tallets radikale intelligentsia og de forbrytelser de har begått i rasens eller klassens navn.

• Les mer om De besatte

Dostojevskijs popularitet steg raskt etter hjemkomsten, særlig da han begynte å utgi sitt eget tidsskrift, En forfatters dagbok (Dnevnik pisatelja, 1876–1877), der han behandlet sosiale, politiske og religiøse spørsmål og trykte mindre, skjønnlitterære ting.

I 1875 kom Ynglingen (Podrostok), kanskje den formelt mest avanserte og dristigste av alle hans romaner. Ynglingen er en førstepersonsfortelling ført i pennen av den 20-årige Arkadij Dolgorukij, som skildrer noen turbulente måneder av sitt liv omkring et halvt år tidligere. Arkadij, som helst vil gjøre seg uavhengig av familie og samfunnet og forfølge sin ide om å bli «en ny Rothschild», forsøker å sette ord på sin egen iherdighet mens han famler etter holdepunkter i livet. Særlig trekkes han mellom de to farsfigurene, Andrej Versilov, som er hans kjødelige far, og Makar Dolgorukij, som er hans juridiske.

• Les mer om Ynglingen

I 1879–1880 kom Brødrene Karamazov. Dostojevskijs siste roman er en moderne teodicé, et verk der han lar Gud fremstå som god og rettferdig tross all den lidelse og urett som finnes i verden. Argumentasjonen er antinomisk, det vil si at den foregår i form av en diskusjon der brødrene – særlig Ivan og Aljosja – inntar tilsynelatende uforenlige posisjoner, slik at deres stemmer klinger sammen i en «polyfonisk» debatt om Guds eksistens.

• Les mer om Brødrene Karamazov

I juni 1880 nådde Dostojevskij høyden av sin popularitet, da han i sin berømte tale ved avdukingen av Pusjkin-monumentet i Moskva formulerte sin tro på det universelle i russisk ånd og på det russiske folk som fornyer av kristendommen og skaper av universell fred og harmoni.

• Engelskspråklig film ved regissør Josef von Sternberg (1935)
• Franskspråklig film ved regissør Pierre Chenal (1935) Frankrike
• Franskspråklig film ved regissør Georges Lampin (1956) med blant andre Jean Gabin)
• Russiskspråklig film ved regissør Lev Kulidzjanov (1970)

• Russiskspråklig miniserie ved regissør Vladimir Bortkos (2003) med Evgenij Mironov i tittelrollen som Fyrst Mysjkin og Vladimir Masjkov som Rogozjin
• Franskspråklig film ved regissør Georges Lampin (1946)
• Japansk film ved regissør Akira Kurosawas fra 1951
• Russiskspråklig film ved regissør Ivan Pyrjevs fra 1957

• Engelskspråklig film ved regissør Richard Brooks (1958)
• Russiskspråklig film ved regissør Ivan Pyrjev (1968)

• Franskspråklig film ved regissør Claude Autant-Lara (1958, Frankrike)

• Italienskspråklig film ved regissør Luchino Visconti (1957) med Marcello Mastroianni
• Russiskspråklig film ved regissørt Ivan Pyrjev (1959)