Christian Sinding

Sindings symfoniske verk – tre symfonier, en klaverkonsert, tre fiolinkonserter og en orkesterrapsodi – er alle for stort orkester og er fordelt over hele hans komposisjonstid. Han er påvirket av Richard Wagner, Hector Berlioz og Franz Liszt.

Sinding utvikler her lengre temaer, til forskjell fra den tematikken man finner i hans romanser og kortere klaverstykker. I sin utforming av det melodiske knytter Sinding sammen flere avsluttende melodiske elementer og omformer dem videre. Selv om det tematisk-melodiske i Sindings symfonier kan minne om Wagner, så er Sindings harmonikk likevel forskjellig fra Wagners spenningsfylte harmoniske buer – Sindings harmonikk er noe mer kortpustet. Både tematikk og rytmikk viser slektskap både mellom de forskjellige temaene innbyrdes og mellom de forskjellige satsene. Sindings musikalske form følger wienerklassisismen og sonatesatsformen, mens det tematisk-melodiske er hentet fra senromantikken. Et karakteristisk trekk ved Sindings instrumentasjon er hans massive og tunge orkestersats.

Sinding komponerte en rekke kammermusikkverk der kombinasjonen fiolin og klaver dominerer, sammen med et par verk for cello og klaver. Kammermusikkverkene består streng tatt av to sjangere; det ene er verk i sonatesatsform, og det andre er verk i pastisjform.

Kammermusikken i sonatesatsform viser samme egenskaper som den man finner i symfoniene – samme satsfølge og de enkelte satsers formoppbygning, den samme innviklede melodiutformingen og omstendelige gjennomføringsteknikken. Det viktigste blant kammermusikkverkene er klaverkvintetten op. 5. Men den omstendelige gjennomføringsteknikken er i klaverkvintetten gjort enklere, melodikken klarere og polyfonien har fått en langt mere balansert form. De tre fiolinsonatene – op. 12, 27 og 73 – har hurtige yttersatser, er i sonate- eller rondoform og en langsom ABA-sats. Alle sonatene er godt håndverk.

Sonaten op. 91 i h-moll har tre satser og har likhetstrekk med fiolinsonatene. De to klaversuitene op. 3 og op. 35 er i slekt med fiolinsuitene. Op. 3 er et helt igjennom pastisj-verk. Derimot viser op. 35 den «moderne» suiteformen og står nærmere fiolinsonatene enn fiolinsuitene.

Ess-moll-variasjonene op. 2 for to klaver består av ti variasjoner med originalt tema i ABA-form. Hver enkelt variasjon står på selvstendig grunn, men synes ikke å ha en nærmere plan. «Fatum»-variasjonene op. 94 regnes blant av Sindings hovedverk med et eget tema, men uten egentlig å kunne vise særlig originalitet. Likevel har verket musikalsk «schwung» og fremdrift.

Med ikke mindre enn 213 publiserte soloklaverstykker kalte Sinding selv det hele for ‘Soloklaverstykke-fabrikasjon’. Som i hans andre verk er klaverstykkenes form og innhold stilistisk gjennomsyret av tysk senromantikk, og i ABA-form, Sindings vanlige form. Et typisk trekk ved formdannelsen er at formen dannes ved hjelp av harmonikken – samme motivikk anvendes gjennom hele stykket mens harmonikken endres. Formkontrast skapes ved hjelp av et forskjellig parti i midten av stykket som da blir en B-del. Harmonikken får dermed nær sammenheng med det formelle.

Sindings aller første sanger er tapt. Til å begynne med kan han ha hatt en spesiell kjærlighet for sterke og handlingsmettede tekster. Senere gikk han over til dansk samtidsdiktning og tyske tekster. I 1890-årene ble han svært interessert i norsk litteratur og fulgte dermed trenden i tidens litterære strømninger.

Musikalsk-stilistisk avspeiler Sindings sanger senromantikkens stilideal, som resten av hans musikk. Når det gjelder klaverstemmen, finner man både «ny-tyske» og konservative elementer i klaversatsen: Liszt er et ideal, men man finner også elementer fra Brahms. Svært ofte er forspill, mellomspill og etterspill identiske.

Sinding komponerte lite for kor, og korsatsen er i det store og hele av det homofone slag, med ukomplisert akkordgrunnlag. Operaen Der heilige Berg viser hvor Wagners spor merkes tydeligst. Vokalstemmen er som regel resitativisk; det er mulig å tale om ledemotivsteknikk, men bare som en lett antydning.

Christian Sinding ble født på Kongsberg som den yngste av fem søsken. Broren Otto Sinding ble en av Norges fremste landskapsmalere, og broren Stephan Sinding en verdenskjent billedhugger.

Den såkalte middelskolen begynte bra for ham, men deretter gikk det gradvis dårligere. Ved slutten av 5. klasse ble han ikke flyttet opp. Et lyspunkt var at han i alle år fikk blank 1 i sang av sanglæreren, den kjente Johan D. Behrens. I to år fikk han undervisning i fiolin av Gudbrand Bøhn, hovedstadens ledende fiolinist. I tillegg leste han harmonilære med Ludvig M. Lindeman, en av tidens fremste organister og teoretikere.

I 1874 bestemte Sinding seg for å satse på en musikerkarriere, lånte penger og reiste til Leipzig, samtidens musikkmetropol. De lånte pengene rakk til tre års studier. Han satset først på en karriere som fiolinist, og studerte fiolin med Henry Schradieck og Friedrich Hermann. Klaver studerte han med Salomon Jadassohn og Bruno Zwintscher. I musikkteori og komposisjon hadde han Ernst F. Richter, en lærer som også Grieg hadde hatt.

Etter å ha vært hjemme i Kristiania et år i 1878, søkte Sinding Schäffers legat, som han ikke fikk. Heller ikke i 1879 fikk han legatmidler. Derimot ble han i 1880 tildelt et statsstipend på 600 kroner for å studere i utlandet. Det rakk til et vinteropphold i Leipzig. Her studerte han i hovedsak orkestermusikk og komposisjon med Carl Reinecke. I 1882 fikk Sinding et nytt statsstipend og fortsatte studiene i Tyskland.

Tiden ved Leipzigkonservatoriet og perioden hjemme i Kristiania var en svært viktig periode for Sinding. Han tok sterke inntrykk av Richard Wagner, wienerklassikken og tidligromantikken, samtidig som han også opplevde radikale komponister som Berlioz og Liszt.

Sindings tidligste verk og elevstudier er forsvunnet. Bare et verk er bevart, nemlig en fiolinsonate i A-dur, komponert 1882.

A-dur-sonaten er det første kjente verk av Sinding som er bevart. Sonaten har tre bredt anlagte satser. Yttersatsene har sonatesatsform, mens midtsatsen har en litt spesiell ABA-form. Sonaten følger den senromantiske utviklingen av sonaten og er uhyre krevende teknisk for begge instrumenter med tydelig påvirkning av Robert Schumann, Wagners melodikk og innslag av Liszts harmonikk.

I 1882 fikk Sinding endelig statsstipend, og året regnes som et vendepunkt for ham. Hans studieår var slutt, og perioden begynner der noen av hans første kjente verk ser dagens lys – klaverkvintetten op. 5, ess-moll variasjonene op. 2 og en rekke romanser, som Drachmann-samlingen «Ranker og Roser» op. 4. Han reiste i oktober til Leipzig og ble der frem til februar 1883 for å reise til München via Berlin. Å reise til München var naturlig for Sinding – her fantes jo det kjente Wagner-sentret. Han ønsket å høre større orkesterverk og kjente seg i slekt med ny-tyskerne Berlioz, Liszt og Wagner.

Da Sinding vendte tilbake fra München til Kristiania i 1885, hadde han med seg en rekke nye verk som han håpet å få oppført. Ønsket ble realisert. En viktig konsert fant sted med Sindings første selvstendige komposisjonsaften 19. desember 1885. På programmet stod klaverkvintetten op. 5, strykekvartetten i A-dur og alle seks romansene i «Alte Weisen» op. 1. Konserten ble en dundrende suksess og ble det store hjemlige gjennombruddet for Sinding. Kvartetten fikk god kritikk. Kritikerne skrev om den forbausende modenheten og oppfinnelsesrikdommen som verket viste. Med sin kvintett fremstod Sindings debut på lik linje med Griegs og Svendsens debut i 1860-årene.

I 1886 fikk Sinding 1500 kr. som stipend fra Houens legat, og frem til 1889 oppholdt Sinding seg i Leipzig. De verkene som anses som Sindings aller beste, ble til i løpet av denne tiden. Han fremstod som en ledende komponist i Skandinavia samtidig som grunnlaget for hans europeiske gjennombrudd ble lagt.

I 1887 begynte Sinding på sin symfoni i d-moll. Han spilte første sats for Grieg, som uttalte seg i meget begeistrede vendinger. I tillegg begynte Sinding også på en klaverkonsert. Grieg var svært opprømt over klaverkonserten. Den fikk tilnavnet «gigantkonserten».

I begynnelsen av året fikk Sinding oppleve enda en suksess – 19. januar fremførte Brodsky-kvartetten klaverkvintetten i Gewandhaus med ingen mindre enn Ferruccio Busoni ved klaveret.

I april 1889 vendte Sinding tilbake til Kristiania. Han ble godt mottatt, men kjente seg som en fremmed. I november reiste han på nytt til Leipzig med et toårig statsstipend. For andre gang fikk han oppleve klaverkvintetten med samme medvirkende som første gang, Brodsky-kvartetten og Busoni, med stor suksess.

I november reiste Sinding til Berlin, byen som skulle komme til å bli hans vinterkvarter i mange år framover. Her arbeidet han med d-moll-symfonien, suiten for fiolin og piano samt lieder op. 13 og 17.

Sinding hadde stadig bekymringer med penger – det toårige statsstipendiet var slutt i 1890, og han så egentlig ingen utsikter til å få et nytt. Heldigvis fikk han et nytt toårig stipend, og etter en tur hjem kunne han reise til Berlin på nytt.

På høsten 1891 ga Sinding en komposisjonsaften i Kristiania der blant andre Nina og Edvard Grieg medvirket. Kritikken var overstrømmende og en ny seier for Sinding. I 1892 reiste Sinding med stipend til Paris, men oppholdet ble kort, bare 4 måneder. Sinding likte ikke fransk musikkultur. I Kristiania-aviser kunne man imidlertid lese at Sindings verk ble fremført overalt i Tyskland – han ble nå ansett som den nye nordiske symfoniker.

I 1895 reiste Sinding igjen til Berlin. Nå inntrådte det et skifte i Sindings tekstinteresse. Mens han tidligere hadde hellet mot den tyskorienterte diktningen, begynte han å sette musikk til Ivar Aasens Symra – han var fanget inn av den nyromantiske retningen som på denne tiden brøt frem i norsk åndsliv.

Sinding gjorde stor lykke med Aasen-sangene. Ytterligere sanger fulgte – sanger med tekster av Ivar Mortensson Egnund, Per Sivle og Nils Collett Vogt. I 1896 utga C. F. Peters-forlaget det berømte klaverstykket Frühlingsrauschen, op. 32 nr. 3, et stykke som kom til å styrke Sindings posisjon som klaverkomponist.

En av de store musikalske begivenhetene i Norge på denne tiden var musikkfesten i Bergen i juni 1898. Edvard Grieg ledet planleggingen, og for ham var det naturlig at Sinding skulle få en sentral plass i programmet. Grieg sørget for at Sindings klaverkonsert og d-moll-symfonien, samt mange romanser, ble fremført.

Sinding komponerte en rekke betydelige verk mellom 1900 og frem til første verdenskrig. Det største kammermusikkverket i denne perioden er strykekvartetten op. 70. Klaversonaten op. 91 er også et sentralt kammermusikkverk, den eneste klaversonaten i hele verklisten. Noen av Sindings større verk i denne perioden var en ny symfoni i tre satser og en ny fiolinkonsert, henholdsvis op. 83 og op. 60. Årene 1910–1912 komponerte Sinding også en opera, Der heilige Berg, op. 111.

Ved krigsutbruddet i 1914 ble Sinding tvunget til å holde seg innenfor Nordens grenser. I tillegg oppstod det en del økonomiske problemer forbundet med at Sindings inntekter kom fra tyske forlag. I 1916 ble Sinding behørig feiret på sin 60-årsdag med stor fest på Grand i Oslo. To store nye verk så også dagens lys – den tredje fiolinkonserten op. 119 i tillegg til tredje symfoni op. 121.

Høsten 1921 reiste Sinding til USA som professor i komposisjon ved Eastman School of Music i Rochester, New York. Sinding ble behandlet som en konge i USA, og avisene var stadig ute med notiser om ham.

Tilbake i Norge kunne Sinding i 1924 flytte inn Grotten, Henrik Wergelands gamle bolig. Planene for huset hadde vært mange, men i 1924 ble det bestemt at Sinding skulle bo der som æresbolig. I 1926 fylte Sinding 70 år. Feiringen ble en enorm hyllest av Sinding fra hele den musikalske verden.

Mot slutten av livet sviktet Sindings hørsel betydelig. Bortsett fra dette var helsen god. Til tross for den musikalske utviklingen de senere årene, forble Sindings anseelse høy, og 80-årsdagen ble en gjentagelse av festligheten på 70-årsdagen.

Da Sinding døde 3. desember 1941, fulgte imidlertid ikke det norske folk ham til graven. Norge var okkupert av Nazi-Tyskland, og Sinding hadde valgt feil side og meldt seg inn i Nasjonal Samling. I 1940 ble han hentet frem foran mikrofonen i NRK for å berolige nordmenn når det gjaldt nazismens kulturpolitikk. Ikke minst denne politiske handlingen ble avgjørende for hans ettermæle, og Sindings musikk ble boikottet og glemt i mange år.

• «Der heilige Berg», op. 111 (1910–1912)

• «Til Molde» for baryton, kor og klaver, op. 16 (Bjørnstjerne Bjørnson) (1884)

• Symfoni nr. 1 i d-moll, op. 21 (1887–1892)
• Symfoni nr. 2 i D-dur, op. 83 (1907)
• Symfoni nr. 3 i F-dur, op. 121 (191?–1919)
• «Vinter og vår», op. 129 – orkesterrapsodi (1936)
• «Rondo infinito für grosses Orchester», op. 42 (1897)

• Konsert for klaver og orkester i Dess-dur, op. 6 (1887–1892)
• Konsert for fiolin og orkester nr. 1 i A-dur, op. 45 (1897–1898)
• Konsert for fiolin og orkester nr. 2 i D-dur, op. 60
• Konsert for fiolin og orkester nr. 3 i a-moll, op. 119 (1916–1017)

• Suite im alten stil, op. 10b (1906)
• «Romanze» i D-dur for fiolin og orkester op. 100 (1910)
• «Abendstimmung» op. 120a (1915)

• Kvintett for klaver, 2 fioliner, bratsj og cello i e-moll, op. 5 (1883–1885)
• Romanse for fiolin og klaver, op. 9 (1886)
• Suite for fiolin og klaver, op. 10 (1886–1887)
• Sonate for fiolin og klaver i C-dur, op. 12 (1891–1892)
• Suite i F-dur for fiolin og klaver, op. 14 (1891)
• Trio for klaver, fiolin og cello nr. 1 i D-dur, op. 23 (1893)
• Sonate i E-dur for fiolin og klaver, op. 27 (1894–1895)
• Romanse for fiolin og klaver i e-moll, op. 30 (1895–1896)
• Trio for klaver, fiolin og cello nr. 2 i a-moll, op. 64 (1902)
• Strykekvartett i a-moll, op. 70 (1904)
• Sonate for fiolin og klaver i F-dur, op. 73
• Trio for klaver, fiolin og cello nr. 3 i C-dur, op. 87 (1908)
• «Sonate im alten Stil für Violine mit Klavier» op. 99 (1909)

• Variasjoner i ess-moll for to klaver, op. 2 (1882–1884)
• Suite, op. 3 (1888)
• Etude, op. 7 (1883)
• «Frühlingsrauschen», op. 32 nr. 3 (1897)
• «Sechs Charakterstücke für das Pianoforte» op. 33 (1894–1896)
• «Melodies Mignonnes pour piano», op. 52 (1901)
• «Quatre Morceaux Caractéristiques», op. 53 (1901)
• «4 Morceaux de Salon», op. 54 (1901)
• «10 Studien und Skizzen», op. 82 (1907)
• Sonat i h-Moll, op. 91 (1908)
• «Fatum». Variasjoner i b-moll, op. 94 (1909)
• «10 Jugendbilder», op. 110 (1911)
• «Am Spinett», op. 122 (1920)
• «5 Compositions», op. 128a (1925)

• Suite i d-moll, op. 123 (1919)

• «Alte Weisen», op. 1 (1882)
• «Ranker og Roser», op. 4 (1883)
• «10 Digte af 'Sangenes Bog'», op. 13 (1890–1891)
• «Til Molde» (Bjørnstjerne Bjørnson), op. 16 (1884)
• «Galmandssange», op. 22 (1892)
• «Lieder aus ‘Winternächte’» (A. Fitger) op. 26 (1895)
• «Rytmeskvulp», op. 29 (1895)
• «Fra Vaar til Høst» (Nils Collet Vogt) op. 36 (1897)
• «Tonar», op. 37 (1896)
• «6 Lieder von Per Sivle», op. 38 (1896)
• «Strengjeleik», op. 40 (1896)
• «14 Danske Viser og Sange», op. 50 (1898–1899)
• «Nemt, Frouwe, disen Kranz”, op. 57 (Otto Julius Biernbaum) (1902)
• 4 sanger, op. 68 (1905)
• 5 sanger, op. 69 (1905)
• «7 Gedichte», op. 77 (1906)
• «No dalar soli», op. 80/5 (1906)
• «3 Blomstersånger», op. 95 (1909)
• «4 Balladen und Lieder», op. 107 (1911)
• «4 Balladen und Lieder», op. 109 (1911–1913)