Bretagne (historie)

Bretagnes historie har vært preget av halvøyas beliggenhet i utkanten av Europa, mellom Biscayabukta og Den engelske kanal.

Da den romanske kulturen bredte seg i Gallia ble Bretagne mindre romanisert, og det keltiske folkeelementet ble styrket. Området fikk keltisk språk ved innvandring fra Britannia på 400- og 500-tallet. Heller ikke frankerne eller vikingene lyktes i å vinne herredømme i Bretagne. Bretonerne hjalp normannerhøvdingen Vilhelm Erobreren i slaget ved Hastings i 1066, men senere måtte de kjempe mot ham og hans etterfølgere, som forsøkte å hevde lenshøyhet over landet.

Bretagnes historie i middelalderen har som et hovedelement en vellykket balansepolitikk mellom Frankrike og England. Først i 1532 ble Bretagne definitivt innlemmet i Frankrike, blant annet etter at den bretonske hertuginnen Anne giftet seg med to franske konger: først med Karl 8. i 1491, og etter dennes død i 1498, med fetteren Ludvig 12. i 1499.

Selv om Bretagne ble innlemmet i Frankrike, bevarte regionen sin egen landdag og flere andre institusjoner helt til Den franske revolusjon i 1789. Katolisismen stod meget sterkt i Bretagne, noe som førte til mistro mot de revolusjonære i Paris. Under revolusjonen var Bretagne sentrum for flere rojalistiske og religiøst betonte opprør. Siden revolusjonen har Bretagne vært en konservativ bastion, hvor den gamle sosiale struktur og kirkens sterke stilling har vært holdt i hevd.

I etterkrigstiden har det vært separatistiske tendenser i Bretagne, blant annet på grunn av undertrykkelsen av bretonsk språk og kultur. Aksjonene har ført til en økende kulturell og språklig bevissthet.