Arvid Ingjeldsson

Arvid hadde i yngre år tjent adelsmannen Otte Rømer, og er første gang omtalt som rådmann i Bergen i 1402. I Byloven av 1276 blir rådet definert som en fast domstol under den kongelige lagmannens ledelse. Rådet skulle dømme i saker om penger og gods og ved forseelser mot byens orden. Denne normen ble først gjort til praksis i senmiddelalderens Bergen. I samsvar med dette står Arvid i et domsbrev fra 1412 på annen plass blant de 12 rådmennene som sammen med lagmannen Einar Eindridesson tilkjente Svale Rømer det godset i Nordfjord som tidligere hadde tilhørt Audun Hugleiksson Hestakorn, og som kronen hadde overdratt til Svales far, Otte Rømer. Som rådmann utstedte og medbeseglet Arvid ellers vitnebrev om viktige økonomiske avtaler og rettshandlinger i årene frem til 1427. Dette var en fast og innbringende oppgave for medlemmene av byrådet.

Rådmennene nøt gjennom kongelig privilegium skattefrihet på linje med kongens håndgangne menn, og var den ledende gruppen i bysamfunnets toppsjikt av gårdeiere og deres større leietakere, de såkalte «husfaste menn». Dette sjiktet tok i senmiddelalderen gradvis form av et byborgerskap med enerett til å drive selvstendig bymessig næring. I Bergen hadde borgerskapet lenge vanskelig for å hevde seg i forhold til hanseatene ved Kontoret på Bryggen. Hanseatene dominerte byens utenrikshandel og hadde hånd om det meste av mellomhandelen med nord- og vestnorsk tørrfisk. Men det fantes likevel på Strandsiden av Vågen en del norske gårdeiere som drev handel med nordnorske fiskevarer uavhengig av Brygge-kjøpmennene. Det går frem av de fiskegavene Arvid skjenket i sitt første testament (1430), at han var en av disse «nordfarerne».

Nøkkelen til Arvids økonomiske virksomhet lå etter alt å dømme i de eiendommene han hadde på Vestvågøy og i Flakstad i Lofoten, i Steigen og i Søre Helligvær ytterst i Bodin. Her kunne han drive handel, leie ut blant annet rorbuer og hjeller og organisere utror med leide folk. Samtidig hadde han nok fiskeinntekter av landvarde og landskyld. Trolig drev han også fraktefart med fiskevarer nordfra, ettersom han i 1430 bestilte et mindre skip til bygging i Sunnhordland. I Bergen bygde han opp et gårdskompleks på Munkeliv klosters grunn nede ved Stranden, og eide dessuten sammen med sin hustru halvparten av den store og inntektsbringende Bergsbadstova inne ved Øvrestretet.

I den bergenske rådmannseliten var Arvid ikke alene om å ha en fot i byen og en i Nord-Norge. Det hadde også andre av de seks rådmennene som sammen med ham og andre gode bymenn i 1420 beseglet et klagebrev fra innbyggerne i Hålogaland og Finnmark. Klagen gjaldt den skade «den fattige allmue» nordpå hadde lidd ved at to engelske skip hadde seilt til Hålogaland for å kjøpslå og dermed hadde brutt forbudet mot utenlandsk handelsseilas nord for Bergen. Dette var en alvorlig trussel mot de fordeler Arvid og andre nordfarende bymenn hadde av Bergens stapelmonopol, som tvang utenlandske kjøpmenn til å kjøpe sine fiskevarer i Bergen.

Arvids to testamenter, fra 1430 og 1434, vitner om velstand. Han skjenket bort gull, sølv og kostbare klær, til blant annet fem tjenestepiker og en svein han ennå hadde etter at han i 1432 hadde kjøpte seg «provent» (føderåd) hos domkapitlet i Trondheim. Han var åpenbart barnløs, og derfor gikk hans faste eiendommer, som utgjorde de største verdiene i boet, til kirkelige institusjoner, i første rekke i Trondheim. Domkirken fikk sitt for den gravplassen han valgte seg der ved siden av hustruen, men mest ble overført til korsbrødrene i domkapitlet som betaling for sjelemesser for dem begge og provent for ham. Arvid levde neppe lenge etter at han 11. mai 1434 satte opp sitt siste testament. 4. april 1436 blir han omtalt som død.

• Bergen – historie
• Norge i senmiddelalderen
• rådmann

• S. Tveite: «Nordfararane i Bergen i seinmellomalderen», i Historisk Tidsskrift, bind 47, 1968
• G. G. Solberg: Rådmenn i Bergen i middelalderen, utr. hovedoppgave i historie, UiB, 1975
• K. Helle: Bergen bys historie, bind 1, Bergen 1982
• Diplomatarium Norvegicum, bind 1 nr. 630, 670 og 683; bind 2 nr. 620, 641–642, 674 og 684; bind 3 nr. 652 og 834; bind 5 nr. 597, 609, 640, 656, 658 og 686; bind 12 nr. 136, 177, 179, 184 og 188; bind 14 nr. 33