Grundtvigianismen, kirkelig retning og folkelig kulturbevegelse, oppstod i Danmark på 1800-tallet, bygger på den danske teologen N. F. S. Grundtvigs tanker, ført videre av J. C. Lindberg, P. C. Kierkegaard, C. J. Brandt m.fl.
Ideene
I samtiden ble grundtvigianismen ofte kalt «den kirkelige anskuelse»: Man må søke den opprinnelige kristendom i den apostoliske dåps- eller trosbekjennelse, som Grundtvig selv mente stammet direkte fra Kristus. Bibelen var opplysende «lysord». Det levende ord var menighetens muntlige forkynnelse av Kristus, men særlig Fadervår, dåpsordet, nattverdsordene og trosbekjennelsen. Grundtvigs «mageløse Opdagelse» var at Kristus er til stede i sitt ord i menigheten hvor denne samles om døpefont og nattverdord.
Sakramentene tillegges stor betydning, men grundtvigianismen er ikke høykirkelig, den tillegger presteembetet liten betydning og har liten sans for liturgi. Den taler lite om de enkelte synder og krever ingen brå omvendelse, men betoner sterkt sammenhengen mellom det menneskelige og det kristelige. Bl.a. gjennom den kirkelige frihetslovgivning (valgmenigheter) og folkehøyskolene har grundtvigianismen i høy grad preget Danmark, særlig på landet. Den står i klar motsetning til dansk indremisjon.
I Norge gjorde grundtvigianismen seg gjeldende gjennom folkehøyskolene, men møtte sterk motstand fra det teologiske fakultet og de kirkelige myndigheter. Bjørnstjerne Bjørnson var tiltrukket av den, men ble aldri grundtvigianer. De mest kjente grundtvigianere i Norge var W. A. Wexels, H. Anker og Olaus Arvesen. Hos Christopher A. Bruun møtes og strides innflytelsene fra Kierkegaard og Grundtvig. Etter Wexels død (1866) endret grundtvigianismen i Norge preg, fra konsentrasjon om Bibelen og luthersk bekjennelse til frisinnet kristendom.